Bakhita opplevde mye vondt som barn. Da hun ble fri, valgte hun å følge Jesus. Hun tok imot andre med stor vennlighet.
Bakhita ble født i Sudan i Afrika. Da hun var barn, tok noen menn henne fra familien og solgte henne som slave. De behandlet henne som om hun var noe de eide. Hun fikk ikke dra hjem. Det var galt å behandle henne slik.
Etter mange år kom Bakhita til Italia. Der passet hun en liten jente. En tid bodde de hos ordenssøstre, kvinner som levde sammen og ville følge Jesus. Søstrene hjalp Bakhita å lære om Gud. Hun oppdaget at hun var elsket av ham.
Senere ville familien hun arbeidet for, ta henne med seg igjen. Men Bakhita sa nei. Hun ønsket å bli hos søstrene. I Italia hadde hun rett til å velge selv. Nå kunne ingen tvinge henne til å være slave.
Bakhita ble døpt og fikk navnet Josefina. Senere valgte hun selv å bli ordenssøster. Hun laget mat, sydde og tok imot mennesker ved klosterets dør. Barna likte å komme til henne og møtte et vennlig smil.
Josefina levde mange år i byen Schio. Minnedagen hennes er 8. februar.
Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Josefina om å be sammen med oss for barn og voksne som ikke er trygge, og om hjelp til å ta godt vare på hverandre.
Til den voksne
Helligkåret 1. oktober 2000. Bakhita var et navn kidnapperne ga henne; fødenavnet er ikke bevart. Josefina er dåpsnavnet. Frihet og eget valg står sentralt. Slaveriets vold beskrives uten grafiske detaljer, og lidelsen fremstilles ikke som noe godt eller nødvendig.
Bernadette var en jente fra Frankrike. Noe hun opplevde ved en grotte, gjorde den lille byen hennes kjent over hele verden.
Bernadette vokste opp i Lourdes sammen med familien sin. De var glade i hverandre, men etter hvert hadde de svært lite penger. Bernadette måtte hjelpe til hjemme og fikk ikke gå så mye på skolen.
En dag i 1858 gikk hun for å samle ved med søsteren sin og en venninne. Bernadette var fjorten år. Ved en grotte så hun en vakker kvinne i hvite klær. Søsteren og venninnen så ikke kvinnen. Bernadette tok fram rosenkransen, kjedet med bønneperler, og begynte å be.
Bernadette fortalte at kvinnen viste seg flere ganger og ba henne om å be. Mange stilte spørsmål. Bernadette svarte så godt hun kunne. Biskopen, som ledet Kirken der, undersøkte fortellingen. Han slo fast at kvinnen var Maria, Jesu mor.
Da Bernadette ble voksen, flyttet hun til et kloster i byen Nevers. Der levde hun sammen med andre kvinner som ville følge Jesus. Hun ba og pleiet syke. Senere ble hun selv svært syk og trengte pleie.
I dag kommer mennesker til Lourdes for å be og hjelpe hverandre. Bernadettes minnedag er 16. april.
Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Bernadette om å be sammen med oss når vi er syke, eller når noen vi er glad i, trenger omsorg.
Til den voksne
Helligkåret 8. desember 1933. Minnedag 16. april etter katolsk.no; i Frankrike brukes 18. februar. Åpenbaringene formidles som Bernadettes erfaring og vitnesbyrd, anerkjent av biskopen i 1862. Ingen løfte om helbredelse eller magisk vann.
Antonietta Meo ble kalt Nennolina. Hun var en liten jente som skrev brev til Jesus.
Nennolina ble født i 1930 og bodde i Roma i Italia. Hun levde sammen med familien sin og var glad i å leke og synge. Hun gikk på skole og lærte å skrive.
Da Nennolina var fem år, fikk hun kreft. Hun fikk hjelp på sykehuset, og familien tok vare på henne.
Jesus var viktig for Nennolina. Hun ville snakke med ham som med en venn. Hun fortalte mamma hva hun ville si, og mamma hjalp henne med å skrive brevene. Noen skrev Nennolina selv. I brevene ba hun for familien sin og om å bli frisk.
Om kvelden la Nennolina brevene under en liten statue av Jesusbarnet ved sengen sin.
Mamma hadde lært Nennolina om Jesus. Mot slutten av livet ba mamma henne om å velsigne henne. Nennolina tegnet et kors på mammas panne. Nå fikk mamma selv en velsignelse fra barnet sitt.
Nennolina døde i 1937, da hun var seks og et halvt år. Brevene hennes er tatt vare på. I dem kan vi lese om troen og tankene til et lite barn.
Vi kan be for barn som er syke, og for familiene deres. Når vi selv er lei oss eller redde, kan vi fortelle det til Jesus og til en voksen vi stoler på.