
Jesus og vennene hans
Bli kjent med Jesus, Jomfru Maria, Maria Magdalena og de tolv apostlene – én person og én historie om gangen.
Møt dem alle
På Maram er helgenene ikke bare navn fra gamle bøker. De er venner i himmelen som familien snakker om, feirer og ber om forbønn.
Møt Jesus og menneskene rundt ham, bli kjent med venner i himmelen eller oppdag hvordan Jesus møter oss i sakramentene.

Bli kjent med Jesus, Jomfru Maria, Maria Magdalena og de tolv apostlene – én person og én historie om gangen.
Møt dem alle
Møt Antonietta
Den ærverdige Antonietta Meo – et trosforbilde
Nennolina skrev brev til Jesus
Oppdag jentenes skytshelgener og flere venner i himmelen som kommer inn i fortellingene.
Møt Antonietta
Gå en interaktiv oppdagelsesreise gjennom dåpen, fermingen, eukaristien og de fire andre sakramentene.
Start oppdagelsesreisen
En skytshelgen er en hellig person som et menneske, en familie eller et sted har et særlig forhold til. Vi tilber bare Gud. Når vi ber en helgen om forbønn, ber vi en venn i himmelen om å be sammen med oss og for oss.
Helgenene peker alltid videre mot Jesus. I familien på Maram er de med i samtaler, festdager, små bønner og store valg.
På Maram sier de: Ingen utfordring er for liten til å be om hjelp med, og ingen glede er for liten til å takke for.
Trykk deg videre fra familien, eller bla nedover og bli kjent med alle tre.
Den hellige Rita av Cascia. Rita på Maram har fått navn etter henne.
Rita levde i Italia for rundt seks hundre år siden. Hun var gift og hadde barn. Senere ble hun nonne. Da levde hun sammen med andre kvinner som viet livet sitt til Gud.
Rita opplevde mye vondt og vanskelig. Likevel fortsatte hun å be. Hun ville hjelpe mennesker å slutte fred og bli venner igjen.
Mange ber Rita om å be for dem når de ikke vet hvordan noe skal gå bra. Hun minner oss om at vi kan fortelle Jesus om alt som er vanskelig.
Rita på Maram har fått navn etter denne helgenen. Mamma og Pappa ba om hennes forbønn før de giftet seg. Minnedagen hennes er 22. mai.
Den hellige Sunniva av Selja. Sunniva på Maram har fått navn etter henne.
En gammel legende forteller om Sunniva, en kristen prinsesse fra Irland. En legende er en fortelling som mennesker har gitt videre gjennom lang tid.
Sunniva ville holde fast ved troen på Jesus. Derfor flyktet hun over havet sammen med andre. De kom til øya Selja her i Norge og søkte ly i en hule.
Legenden forteller at Sunniva døde der. Kirken minnes henne som en martyr, en som mistet livet fordi hun holdt fast ved troen sin.
Sunniva er en av de eldste helgenene vi kjenner i Norge. Mange har bedt om hennes forbønn, også mennesker som reiser på havet. Hun minner oss om å be Gud om mot når noe er vanskelig. Minnedagen hennes er 8. juli.
Den hellige Teresa av Ávila. Teresa på Maram har fått navn etter henne.
Teresa bodde i Spania for rundt fem hundre år siden. Hun ble nonne og bodde i kloster sammen med andre kvinner som ville leve nær Gud.
Teresa fortalte at bønn er som vennskap. Når vi ber, snakker vi med Gud, som vi vet er glad i oss. Vi kan fortelle ham om det vi tenker på, og være stille og lytte.
Teresa skrev bøker om bønn og hjalp mange klostre. Hun var noen ganger syk, og ikke alle var enige med henne. Likevel fortsatte hun, med mot og godt humør.
Lille Teresa på Maram har fått navn etter henne. Også små barn kan snakke med Jesus som med en god venn. Minnedagen hennes er 15. oktober.
Her møter du helgener som har fått en plass i en av fortellingene fra Maram.
Den hellige Mor Teresa av Calcutta. Hun hjalp mennesker som trengte omsorg.
Da Mor Teresa var barn, het hun Agnes. Som ung ble hun ordenssøster. Hun levde sammen med andre kvinner som hadde lovet å bruke livet sitt på å tjene Gud. Hun reiste til India og ble lærer.
I byen Calcutta så hun mange som var fattige, syke eller alene. Hun opplevde at Jesus ba henne hjelpe dem. Hun og de andre søstrene stelte syke og hjalp barn som ikke hadde noen til å passe på seg. De var også hos mennesker som snart skulle dø.
Mor Teresa hadde en hvit drakt med blå striper. Hver dag ba hun til Jesus. Hun trodde at når hun hjalp et menneske, tok hun også imot Jesus.
En gang kom hun til Oslo for å få Nobels fredspris. Der fortalte hun at hvert barn er elsket av Gud, også barnet som fortsatt ligger i mammas mage.
Mor Teresa minner oss om at vi kan begynne med den som er nær oss. En liten handling kan vise stor kjærlighet. Minnedagen hennes er 5. september.
Her møter du også troens forbilder som ikke er helgenkåret.

Nennolina skrev brev til Jesus
Antonietta Meo ble kalt Nennolina. Hun var en liten jente som skrev brev til Jesus.
Nennolina ble født i 1930 og bodde i Roma i Italia. Hun levde sammen med familien sin og var glad i å leke og synge. Hun gikk på skole og lærte å skrive.
Da Nennolina var fem år, fikk hun kreft. Hun fikk hjelp på sykehuset, og familien tok vare på henne.
Jesus var viktig for Nennolina. Hun ville snakke med ham som med en venn. Hun fortalte mamma hva hun ville si, og mamma hjalp henne med å skrive brevene. Noen skrev Nennolina selv. I brevene ba hun for familien sin og om å bli frisk.
Om kvelden la Nennolina brevene under en liten statue av Jesusbarnet ved sengen sin.
Mamma hadde lært Nennolina om Jesus. Mot slutten av livet ba mamma henne om å velsigne henne. Nennolina tegnet et kors på mammas panne. Nå fikk mamma selv en velsignelse fra barnet sitt.
Nennolina døde i 1937, da hun var seks og et halvt år. Brevene hennes er tatt vare på. I dem kan vi lese om troen og tankene til et lite barn.
Vi kan be for barn som er syke, og for familiene deres. Når vi selv er lei oss eller redde, kan vi fortelle det til Jesus og til en voksen vi stoler på.
Antonietta Meo (1930–1937), kalt Nennolina, ble erklært ærverdig i 2007, da Kirken anerkjente hennes heroiske dyder. Hun er ikke saligkåret eller helgenkåret og har ingen liturgisk minnedag. Her møter vi henne som et biografisk trosforbilde. Morens vitnesbyrd, gjengitt av Stefania Falasca, forteller at Nennolina la brevene under en statue av Jesusbarnet ved sengen. Mot slutten av livet ba moren om en velsignelse, og Nennolina tegnet et kors på pannen hennes. Fortellingen sier ikke at dette skjedde rett før døden.

En liten jente med stor kjærlighet til Jesus
Nellie var en liten jente fra Irland. Hun var glad i Jesus og ønsket å være nær ham.
Lille Nellie het egentlig Ellen Organ. Hun ble født i Irland i 1903. Hjemme lærte hun om Gud og ble med familien i kirken.
Da moren døde, trengte familien hjelp. Nellie og søsteren hennes fikk bo hos nonner i byen Cork. Nonner er kvinner som ber og lever sammen for å følge Jesus. De tok vare på jentene og ba sammen med dem.
Nellie var glad i musikk og blomster. Hun plukket små tusenfryd som nonnene kunne sette ved alteret i kirken.
Hun ønsket å ta imot Jesus i den hellige kommunion. Det er når vi tar imot Jesu legeme i messen. Biskopen ga henne lov, selv om hun bare var fire år. Dette var en stor glede for Nellie.
Nellie var alvorlig syk og trengte mye omsorg. Hun døde i 1908, fire år gammel. De som kjente henne, fortalte videre om hennes kjærlighet til Jesus.
Vi kan snakke med Jesus, selv om vi er små. Vi kan også gjøre noe godt for andre, som å dele, hjelpe eller gi noen en blomst.
Ellen «Nellie» Organ (1903–1908) presenteres her som et katolsk trosforbilde. Kildene gir henne ingen formell kirkelig tittel eller liturgisk minnedag. Hun mottok kommunionen med biskopens tillatelse.

Frans takket Gud for livet
Frans ville følge Jesus. Han hjalp mennesker som hadde det vanskelig, og gledet seg over alt Gud hadde skapt.
Frans vokste opp i byen Assisi i Italia. Familien hans hadde mange penger, og faren solgte stoffer til klær. Da Frans ble voksen, begynte han å leve annerledes. Han ville følge Jesus og hjelpe dem som trengte det.
Frans tok seg av fattige og syke. Noen av de syke hadde andre vært redde for å komme nær. Frans ville være hos dem og hjelpe dem.
Etter hvert kom flere menn som ville leve slik som Frans. De kalte hverandre brødre. Sammen ba de til Gud og fortalte folk om Jesus. De ønsket å leve enkelt og skape fred.
Frans takket også Gud for naturen. Han laget en sang om solen, vinden, vannet og jorden. I sangen kalte han solen bror og vannet søster. Alt dette var Guds gaver. Minnedagen hans er 4. oktober.
Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Frans om å be sammen med oss når vi vil skape fred og ta vare på Guds verden.
Frans av Assisi er helgen. Kirken feirer hans minnedag 4. oktober. Fortellingen bygger på hans liv, brødrefellesskapet og Solsangen. Dyrelegendene og den langt senere bønnen «Gjør meg til et redskap for din fred» er ikke brukt som biografiske hendelser eller sitater.

Klara tok vare på søstrene sine
Klara ville følge Jesus. Sammen med andre kvinner ba hun til Gud og tok vare på dem hun bodde sammen med.
Klara vokste opp i Assisi i Italia. Familien hennes var rik. Da hun ble voksen, ble hun kjent med Frans, som levde enkelt og hjalp mennesker som hadde lite. Klara ønsket også å følge Jesus på denne måten.
Familien ville først at hun skulle velge et annet liv. Men Klara holdt fast ved det hun hadde bestemt seg for. Etter hvert flyttet hun inn i et kloster sammen med andre kvinner.
De var nonner. De hadde lovet å leve sammen i klosteret, be til Gud og følge Jesus. De arbeidet og kalte hverandre søstre. De levde sammen som en stor familie.
Klara ledet klosteret. Hun hjalp også til med de enkle oppgavene. Når noen av søstrene var syke, tok hun seg av dem selv. Hun viste sin kjærlighet til Jesus ved å være god mot dem rundt seg. Minnedagen hennes er 11. august.
Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Klara om å be sammen med oss når vi vil hjelpe andre og være gode mot hverandre.
Klara av Assisi er helgen. Kirken feirer hennes minnedag 11. august. Kildene oppgir fødselsåret som 1193 eller omkring 1194; fortellingen bruker derfor ikke et bestemt fødselsår.

Sigrid skrev fortellinger og hjalp andre
Sigrid Undset var en norsk forfatter. Hun trodde på Jesus og hjalp mennesker som trengte det.
På Lillehammer bodde Sigrid Undset på et sted som het Bjerkebæk. Der var det bøker og et skrivebord. Sigrid var forfatter. Hun skrev fortellinger om mennesker som levde for lenge siden, og om mennesker i hennes egen tid.
Sigrid ville også lære mer om Gud. Hun leste og snakket med prester. I 1924 ble hun katolikk. Troen på Jesus ble viktig i livet hennes og i det hun skrev.
I 1928 fikk hun Nobelprisen i litteratur, en stor pris for bøkene sine. Mange kjente navnet hennes. Sigrid brukte også tid og penger på å hjelpe andre.
Da det ble krig i Finland, tok hun imot tre små barn derfra. Hun ga også bort medaljen hun hadde fått, slik at den kunne skaffe penger til hjelp for mennesker i Finland.
Vi kan bruke det vi er gode til, til å hjelpe andre. Noen forteller, noen tegner, og noen er flinke til å lytte. Vi kan alle øve oss på å vise omsorg.
Sigrid Undset presenteres her som katolsk forfatter og trosforbilde. Oslo katolske bispedømme kunngjorde 8. juli 2026 forberedelser til en salig- og helligkåringssak. Kortet gir henne ingen formell kirkelig tittel eller liturgisk minnedag.
Illustrasjon bearbeidet fra portrett av Sigrid Undset (1932), Ernest Rude / Oslo Museum, OB.RP18176b, via Wikimedia Commons, CC BY-SA 3.0. Farger, stil og omgivelser er endret med KI.
Sigrid Undset, portrett 1932 · Bearbeidelsen deles under CC BY-SA 3.0

Norges evige konge
Olav var konge i Norge for lenge siden. I dag reiser mange til Trondheim for å minnes ham og be.
Som ung reiste Olav med skip til andre land. Han var med i kriger og møtte mennesker som trodde på Jesus. I Frankrike lærte han mer om troen og ble døpt.
Senere kom Olav hjem og ble konge. Mange i Norge var allerede kristne. Han tok med seg prester og biskoper som fortalte om Jesus. Olav hjalp også til med å bygge kirker.
Olav fikk også mektige motstandere. Det ble strid om hvem som skulle styre Norge. Til slutt måtte han reise bort. Da han kom tilbake, ble han drept i slaget på Stiklestad i år 1030.
Etterpå fortalte folk at syke ble friske ved graven hans. Olav ble erklært helgen. Mange reiste til graven i Trondheim for å be. Slike reisende kalles pilegrimer. Fremdeles går pilegrimer til Nidarosdomen, den store kirken i Trondheim.
Olav kalles Norges evige konge. Vi tror at han er hos Gud og ber for landet vårt. Vi feirer ham på olsok, 29. juli.
Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Olav om å be sammen med oss for Norge, og om hjelp til å følge Jesus og skape fred.
Lokal helligkåring ved biskop Grimkjell i 1031, før dagens pavelige helgenkåringsprosess. Tittelen Norges evige konge forklares gjennom den katolske troen på helgenens forbønn. Olavs motstandere, strid og krig er med. Det tidligere kategoriske avsnittet om vold, trusler og motiver for kristningen er erstattet: sent nedskrevne sagaer og ulike historiske og kirkelige tolkninger gir ikke grunnlag for denne forenklede fremstillingen for barn. Endringen innebærer ingen påstand om at Olav aldri brukte vold eller tvang. Detaljert kildediskusjon holdes utenfor opplesningen. Helbredelser gjengis som menneskers beretninger. Ingen påstand om at Olav alene kristnet Norge.

Han tok den redde kvinnen med i båten
Hallvard er en norsk helgen. En gammel fortelling om ham viser hvor viktig det er å hjelpe den som er redd og alene.
Fortellingen begynner på en gård i Lier, ikke langt fra Drammen. Der vokste Hallvard opp for omkring tusen år siden. Han var kristen og reiste på handelsturer med faren sin.
En dag skulle Hallvard ro over fjorden. Da kom en redd kvinne løpende. Hun ba om å få være med i båten. Hallvard tok henne med og begynte å ro.
Noen menn fulgte etter. De mente at kvinnen hadde stjålet, og ville ta henne med seg. Kvinnen sa at hun ikke hadde gjort det. Hallvard ville ikke overlate henne til mennene. Han ba dem stanse og undersøke hva som hadde skjedd.
Mennene ville ikke høre. De drepte både Hallvard og kvinnen. Folk fortsatte å fortelle om den unge mannen som hadde prøvd å beskytte henne.
Hallvard ble regnet som helgen og er skytshelgen for Oslo, hovedstaden i Norge. Det betyr at folk i byen særlig ber ham om å be for dem. Minnedagen hans er 15. mai.
Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Hallvard om å be sammen med oss for dem som er redde, og om mot til å hente hjelp når noen blir plaget.
Etablert middelaldersk helgenkult, ikke en moderne pavelig kåringssak. Fortellingen om båten og kvinnen er uttrykkelig markert som gammel helgenfortelling. Hallvards øvrige liv er sparsomt dokumentert; også oppvekstopplysningene bygger på tradisjonen. Både Hallvard og kvinnen dør, uten grafiske detaljer.

Han delte kappen sin
Martin så en mann som frøs. Han delte kappen sin, slik at mannen kunne få det varmere.
Martin levde for lenge siden. Da han var ung, ble han soldat. Han hadde også begynt å lære om Jesus og ønsket å bli døpt.
En gammel fortelling om Martin begynner på en kald dag. Ved en byport sto en fattig mann. Han hadde for lite klær og skalv av kulde. Martin hadde en kappe rundt seg. Martin delte kappen i to. Han ga den ene halvparten til mannen og beholdt den andre selv.
Samme natt drømte Martin at han så Jesus. Jesus hadde på seg den halve kappen som mannen hadde fått. Jesus har lært oss: Når vi hjelper mennesker som trenger oss, viser vi også kjærlighet til ham.
Martin ble døpt. Etter hvert sluttet han som soldat. Han bodde sammen med andre menn som ba til Gud og levde enkelt.
Senere ble Martin biskop i byen Tours i Frankrike. Som biskop skulle han lede de kristne og hjelpe dem å følge Jesus. Martin dro ut til landsbyene og fortalte om Jesus. Han fortsatte å leve enkelt og hjelpe fattige mennesker. Vi minnes ham 11. november.
Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Martin om å be sammen med oss når vi vil bli flinkere til å dele og legge merke til den som trenger hjelp.
Etablert oldkirkelig helgenkult. Kappeepisoden og drømmen kommer fra den tidlige helgenbiografien til Sulpicius Severus og er markert som gammel fortelling. Eksakt alder ved dåpen og årstall er utelatt fordi kildetradisjonen varierer. At Martin beholder den andre halvdelen, står uttrykkelig i Sulpicius Severus, kapittel 3.

Gaven som kom i det stille
Nikolas er kjent for å hjelpe mennesker som trengte det. En gammel fortelling sier at han ga en viktig gave uten å ønske ros.
Nikolas var biskop i Myra, en by i det landet vi nå kaller Tyrkia. Som biskop skulle han lede de kristne og hjelpe dem å følge Jesus.
Gjennom mange hundre år har folk fortalt historier om Nikolas. De forteller at han arvet mye penger da foreldrene døde, og at han brukte pengene til å hjelpe fattige mennesker.
En av fortellingene handler om en far og de tre døtrene hans. Familien hadde nesten ingen penger. Faren var svært bekymret for hvordan det skulle gå med døtrene.
En natt kom Nikolas til huset deres. Gjennom et åpent vindu kastet han inn en pose med penger. Så gikk han stille sin vei. Senere kom han med flere gaver. Da faren oppdaget hvem hjelperen var, ba Nikolas ham om å holde det hemmelig.
Nikolas ville hjelpe familien. Det var ikke viktig at alle fikk vite hva han hadde gjort. Fortellingene om ham ble kjent i mange land. Derfor gir noen barn og voksne hverandre gaver på minnedagen hans, 6. desember.
Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Nikolas om å be sammen med oss for familier som mangler det de trenger, og om hjelp til å dele med andre.
Etablert oldkirkelig helgenkult. Det historisk sikre er svært begrenset, særlig knyttet til biskop av Myra på 300-tallet. Arven og pengegavene er derfor plassert innenfor gamle fortellinger. Medgifts- og utnyttelsesproblematikken er ikke utbrodert for fireåringer; hjelpen til familien er bevart.

En venn som ga barna plass
Johannes Bosco ga barn og unge et sted å være. Hos ham fikk de leke, lære og bli kjent med Jesus.
Johannes vokste opp i Italia. Som liten så han på folk som underholdt på markeder. Han øvde selv og lærte å sjonglere og balansere på line.
Barna samlet seg for å se. Johannes viste dem kunstene sine, fortalte om det han hadde hørt i kirken og ba sammen med dem. Både latter og bønn fikk plass.
Som voksen ble Johannes prest. Mange kalte ham Don Bosco. I byen Torino møtte han gutter som manglet mat, et hjem eller en voksen som passet på dem. Flere var kommet til byen for å finne arbeid.
Don Bosco samlet guttene og skaffet dem et sted å være. Moren hans hjalp til. Guttene fikk mat og omsorg. De lærte å lese og skrive. De lærte også å gjøre jobber de kunne tjene penger på når de ble eldre.
Don Bosco var sammen med guttene, lekte med dem og lærte dem om Jesus. Etter hvert kom flere voksne som ville hjelpe. Sammen åpnet de skoler og hjem for barn mange steder. Vi minnes Don Bosco 31. januar.
Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Don Bosco om å be sammen med oss for barn som er ensomme, og for voksne som skal passe på dem.
Johannes Bosco, vanligvis kalt Don Bosco, ble helligkåret i 1934. Fortellingen bygger på hans liv og salesianernes kilder, uten oppdiktede replikker eller en bestemt oppfunnet elev.

En venn som la merke til andre
Dominikus var en gutt som ville følge Jesus. Han oppdaget at det kunne begynne med å være en god venn.
Dominikus vokste opp i Italia. Familien hans hadde lite penger, men foreldrene hjalp ham med å lære og ba sammen med ham. Han likte å gå på skolen.
Da han var tolv år, fikk han flytte til et hjem for gutter i byen Torino. Der bodde presten Don Bosco sammen med mange gutter. De gikk på skole, lekte og lærte om Jesus.
En dag sto en ny gutt og så på mens de andre lekte. Han het Camillo og kjente ingen der. Dominikus gikk bort til ham og begynte å snakke med ham. Snart hadde Camillo fått en venn.
Dominikus og vennene hans ba sammen og hjalp gutter som hadde det vanskelig. De ville følge Jesus også når de lekte og var på skolen. Derfor prøvde de å være gode venner og hjelpe hverandre.
Dominikus ble syk og døde da han var fjorten år. Don Bosco skrev en bok om gutten som hadde betydd så mye for vennene sine. Minnedagen hans er 9. mars.
Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Dominikus om å be sammen med oss når vi trenger en venn, eller vil hjelpe noen som føler seg alene.
Helligkåret 12. juni 1954. Her følges katolsk.no og Martyrologium Romanum med 9. mars; salesianernes egen kalender feirer ham 6. mai. Camillo-episoden kommer fra Don Boscos biografi, kapittel XVIII. Født 2. april 1842 og død 9. mars 1857: fjorten år, selv om enkelte kilder runder til femten.

Prinsessen som hjalp de syke
Elisabeth bodde i en stor borg og hadde mye å dele. Hun ville at også fattige og syke skulle få det de trengte.
Elisabeth ble født i Ungarn. Faren hennes var konge. Allerede som liten flyttet hun til en borg i det landet vi nå kaller Tyskland. Der vokste hun opp.
Senere giftet hun seg med Ludvig, som styrte området. De fikk tre barn. Elisabeth var glad i familien sin, og hun la også merke til menneskene utenfor borgen. Mange manglet mat eller var syke.
Elisabeth besøkte dem og delte ut mat. Hun tok seg tid til å hjelpe syke mennesker selv. Hun ville følge Jesus, som hadde vist omsorg for dem andre lett glemte. Ludvig støttet henne i å hjelpe.
Da mannen hennes døde, ble Elisabeth svært lei seg. En tid hadde hun selv lite penger til det hun trengte. Senere fikk hun penger som hun brukte til å bygge et sted der syke kunne få hjelp.
Der arbeidet hun sammen med andre kvinner. Elisabeth stelte de syke og serverte dem mat. Prinsessen som hadde bodd i en borg, brukte resten av livet på å hjelpe mennesker som var syke og trengte omsorg. Minnedagen hennes er 17. november.
Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Elisabeth om å be sammen med oss for mennesker som er syke eller mangler mat, og når vi vil dele med andre.
Elisabeth levde 1207–1231 og ble helligkåret i 1235. Hun var ungarsk kongedatter og landgrevinne av Thüringen, ikke dronning av Ungarn. Kortet bruker ikke roselegenden. Den norske kalenderen har 17. november; tyskspråklige områder kan ha 19. november.

Gutten som delte det han kunne
Carlo likte fotball, datamaskiner og å være sammen med venner. Han ville bruke det han kunne, til å hjelpe andre og fortelle om Jesus.
Carlo vokste opp i byen Milano i Italia. Han gikk på skolen, gjorde lekser og spilte dataspill. Når venner strevde med skolearbeidet eller datamaskinen, hjalp han dem gjerne.
Carlo var glad i Jesus og gikk ofte til messe. Der lyttet han, ba og tok imot Jesus i nattverden. Han ville følge Jesus både i kirken og når han var sammen med venner og familie.
I byen var det mennesker som ikke hadde et hjem eller nok mat. Carlo hjalp til med å dele ut mat. Han brukte også penger han hadde spart av lommepengene sine til å hjelpe mennesker som hadde mindre enn ham.
Etter hvert ble Carlo svært flink med datamaskiner. Han var med på å lage nettsider for kirken og samlet bilder og fortellinger om nattverden. Slik kunne flere lære om Jesus.
Carlo ble alvorlig syk og døde da han var femten år. Menneskene han hadde hjulpet, husket ham. I 2025 ble han kåret til helgen. Minnedagen hans er 12. oktober.
Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Carlo om å be sammen med oss når vi vil bruke det vi er flinke til, for å glede og hjelpe andre.
Carlo levde 1991–2006. Helligkåret 7. september 2025, ikke lenger bare salig. Nettsider og utstillingen om eukaristiske mirakler omtales enkelt og uten å kalle ham en formelt utnevnt skytshelgen for internett.

Hjelp på to hjul
Alberto var glad i å sykle. Da mennesker rundt ham trengte hjelp, brukte han sykkelen til å frakte mat og klær til dem.
Alberto vokste opp i Italia og bodde i byen Rimini. I familien lærte han å be til Gud og hjelpe andre. Han likte fotball, svømming og sykkelturer. Da han ble større, lærte han om maskiner og ble ingeniør.
Mens Alberto var en ung mann, var det krig i Italia. Bomber ødela mange hus i Rimini. Familier mistet hjemmene sine, og mange manglet mat og varme klær. Alberto ville hjelpe.
Han samlet mat, klær og tepper. Så tok han med så mye han fikk plass til på sykkelen, og syklet til dem som trengte hjelp. Noen ganger ga han bort sine egne sko. Det hendte at han ga bort selve sykkelen.
Alberto ba til Jesus og gikk til messe. Troen ga ham styrke til å fortsette. Han lyttet når mennesker fortalte hva de trengte.
Da kampene i Rimini var over, arbeidet Alberto med å finne boliger til familiene og bygge opp byen igjen. Senere var han også med på å åpne et sted der fattige kunne få et måltid. Hjelpen fortsatte etter at bombene hadde stilnet. Minnedagen hans er 5. oktober.
Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Alberto om å be sammen med oss for familier som har mistet hjemmet sitt, og når vi vil hjelpe noen som trenger oss.
Alberto levde 1918–1946 og ble saligkåret 5. september 2004. Fortsatt ført som salig hos Dikasteriet for helligkåringer ved kontroll 9. oktober 2026. Minnedagen 5. oktober er oppgitt i dikasteriets biografi; dette betyr ikke universell obligatorisk minnedag. Kortet omtaler hjelpearbeidet uten å gjøre farlige krigshandlinger til en oppfordring for barn. Gjenoppbyggingen startet etter frigjøringen av Rimini høsten 1944, før verdenskrigens slutt. Her følges bispedømmets presise tidsangivelse.

Kjærlighet i små ting
Thérèse ville vise Jesus kjærlighet gjennom små ting hun gjorde hver dag. Et smil eller en hjelpende hånd kunne bety mye for et annet menneske.
Thérèse vokste opp i Frankrike med foreldrene og søstrene sine. Moren døde da Thérèse var liten. Faren og søstrene tok vare på henne. Sammen ba familien og lærte om Jesus.
Da hun var femten år, flyttet Thérèse inn i et kloster i byen Lisieux. Der levde kvinner sammen for å be, arbeide og følge Jesus. De kalte hverandre søstre.
En av søstrene var gammel og syk. Hun gikk langsomt og var redd for å falle. Thérèse tilbød seg å hjelpe henne til rommet der de spiste. Forsiktig støttet hun henne på veien og hjalp henne på plass ved bordet.
Så la Thérèse merke til at søsteren strevde med å skjære brødet sitt. Hun ble igjen og hjalp henne med det også. Før hun gikk, smilte hun til henne. Etter hvert ble søsteren trygg på hjelpen fra Thérèse.
Thérèse skrev om livet sitt og om å stole på Jesus. Etter at hun døde, ble tekstene hennes samlet i en bok som mange har lest. Hun viste at vi kan gjøre små ting med stor kjærlighet. Minnedagen hennes er 1. oktober.
Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Thérèse om å be sammen med oss når vi vil vise kjærlighet i små ting og oppdage hvem som trenger hjelp.
Thérèse levde 1873–1897 og ble helligkåret i 1925. Hun er en annen person enn Teresa av Ávila i eksisterende kort hs:teresa. Episoden med den eldre søsteren og brødet finnes i hennes egen selvbiografi. Tittel og ID må holdes adskilt fra det eksisterende Teresa-kortet.

Jenta ved grotten
Bernadette var en jente fra Frankrike. Noe hun opplevde ved en grotte, gjorde den lille byen hennes kjent over hele verden.
Bernadette vokste opp i Lourdes sammen med familien sin. De var glade i hverandre, men etter hvert hadde de svært lite penger. Bernadette måtte hjelpe til hjemme og fikk ikke gå så mye på skolen.
En dag i 1858 gikk hun for å samle ved med søsteren sin og en venninne. Bernadette var fjorten år. Ved en grotte så hun en vakker kvinne i hvite klær. Søsteren og venninnen så ikke kvinnen. Bernadette tok fram rosenkransen, kjedet med bønneperler, og begynte å be.
Bernadette fortalte at kvinnen viste seg flere ganger og ba henne om å be. Mange stilte spørsmål. Bernadette svarte så godt hun kunne. Biskopen, som ledet Kirken der, undersøkte fortellingen. Han slo fast at kvinnen var Maria, Jesu mor.
Da Bernadette ble voksen, flyttet hun til et kloster i byen Nevers. Der levde hun sammen med andre kvinner som ville følge Jesus. Hun ba og pleiet syke. Senere ble hun selv svært syk og trengte pleie.
I dag kommer mennesker til Lourdes for å be og hjelpe hverandre. Bernadettes minnedag er 16. april.
Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Bernadette om å be sammen med oss når vi er syke, eller når noen vi er glad i, trenger omsorg.
Helligkåret 8. desember 1933. Minnedag 16. april etter katolsk.no; i Frankrike brukes 18. februar. Åpenbaringene formidles som Bernadettes erfaring og vitnesbyrd, anerkjent av biskopen i 1862. Ingen løfte om helbredelse eller magisk vann.

Et hjem i et nytt land
Fransiska Cabrini ville fortelle om Jesus og hjelpe mennesker langt hjemmefra. Hun reiste over havet og møtte barn og voksne som trengte hjelp.
Da Fransiska var liten, bodde hun i Italia. Hun likte å høre om mennesker som reiste til andre land for å fortelle om Jesus. Selv laget hun små papirbåter, la blomster oppi og lot dem seile av sted. Hun lekte at blomstene var på en slik reise.
Som voksen ble Fransiska lærer. Senere samlet hun kvinner som ville leve sammen, be og hjelpe andre. De ble ordenssøstre og begynte å åpne skoler og hjem for barn som manglet omsorg.
Så reiste Fransiska og seks søstre med skip til New York. Mange mennesker fra Italia hadde flyttet dit for å finne arbeid. Flere kunne lite engelsk. Noen bodde trangt og hadde ikke nok mat eller penger.
Søstrene ba folk om hjelp og fant steder der barna kunne bo og gå på skole. Etter hvert åpnet de også sykehus. Fransiska reiste videre til flere byer og land. Hun ville at mennesker som hadde forlatt hjemmet sitt, skulle bli tatt imot med omsorg.
Minnedagen hennes er 22. desember.
Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Fransiska om å be sammen med oss for dem som flytter til et nytt land, og om hjelp til å ta godt imot nye venner.
Helligkåret 7. juli 1946. Norsk navneform hos katolsk.no er Fransiska Xaviera Cabrini; Francesca Maria er italiensk fødenavn. Avtalt ID hs:francesca-cabrini beholdes. Minnedag 22. desember; USA bruker 13. november. Papirbåtene med blomster er oppgitt i helligdommens biografi.

Hun åpnet døren
Elisabeth kom fra Sverige og ville leve nær Jesus. Da krigen kom til byen der hun bodde, åpnet hun huset for mennesker som var i fare.
Elisabeth vokste opp i en stor familie i Sverige. Som ung reiste hun til Amerika for å arbeide. Der ble hun sykepleier og tok seg av mennesker som var syke.
Hun ville lære mer om Gud og ble katolikk. Senere flyttet hun til Roma i Italia. Der samlet hun kvinner som ville be og leve sammen i kloster. De ble birgittasøstre, oppkalt etter den hellige Birgitta fra Sverige.
Under andre verdenskrig var mange jødiske familier i fare. Soldater lette etter dem, og de trengte et sted å gjemme seg. Elisabeth og søstrene tok imot både barn og voksne i huset sitt.
Familiene fikk bo i søstrenes egne rom. Det var lite mat, men de delte det de hadde. Elisabeth sa at de jødiske gjestene skulle få fortsette å tro og be slik de var vant til. De trengte ikke late som om de var kristne for å få hjelp.
Familiene overlevde. Også etter krigen fortsatte søstrene å hjelpe mennesker med mat og klær. Minnedagen til Elisabeth er 4. juni.
Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Elisabeth om å be sammen med oss for mennesker som må flykte, og for alle som hjelper dem med å finne et trygt sted.
Helligkåret 5. juni 2016; minnedag 4. juni. Teksten bygger på biografien og vitnesbyrd fra jødiske familier som ble beskyttet i klosteret, blant andre familien Piperno. Hun grunnla en ny gren av birgittinerordenen, ikke hele den opprinnelige ordenen.

Hender som hjalp
Martin lærte å klippe hår og pleie syke. Det han kunne med hendene sine, brukte han til å hjelpe mennesker som trengte omsorg.
Martin vokste opp i Lima i Peru, et land i Sør-Amerika. Familien hans hadde lite penger. Noen behandlet ham dårlig fordi han hadde mørk hud. Det var urettferdig.
Da Martin var gutt, begynte han å lære hos en mann som både klippet hår og stelte sår. Slik fikk Martin øve seg på å hjelpe syke mennesker. Han ba mye og ønsket å følge Jesus.
Senere kom han til et kloster. Først hjalp han til med arbeidet der. Etter hvert fikk han bli en av brødrene, mennene som levde sammen og ba til Gud. Martin vasket, feide og tok seg av de syke.
En gang bar han en fattig, syk mann inn på rommet sitt for å pleie ham. En annen bror syntes mannen var altfor skitten til å være der. Martin lot likevel mannen få hjelp. Han ville ta vare på mannen, slik Jesus hadde lært ham å ta vare på andre.
Martin hjalp både fattige og rike. For ham var hvert menneske verdt å ta vare på. Minnedagen hans er 3. november.
Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Martin om å be sammen med oss når noen blir holdt utenfor, og for alle som pleier syke mennesker.
Dominikansk legbror, ikke prest. Hendelsen med den syke mannen gjengis i Vatican News' helgenbiografi; tekstens ord er egne, uten å gjøre tradisjonens replikk til et nytt sitat. Minnedag 3. november.

Fri til å velge
Bakhita opplevde mye vondt som barn. Da hun ble fri, valgte hun å følge Jesus. Hun tok imot andre med stor vennlighet.
Bakhita ble født i Sudan i Afrika. Da hun var barn, tok noen menn henne fra familien og solgte henne som slave. De behandlet henne som om hun var noe de eide. Hun fikk ikke dra hjem. Det var galt å behandle henne slik.
Etter mange år kom Bakhita til Italia. Der passet hun en liten jente. En tid bodde de hos ordenssøstre, kvinner som levde sammen og ville følge Jesus. Søstrene hjalp Bakhita å lære om Gud. Hun oppdaget at hun var elsket av ham.
Senere ville familien hun arbeidet for, ta henne med seg igjen. Men Bakhita sa nei. Hun ønsket å bli hos søstrene. I Italia hadde hun rett til å velge selv. Nå kunne ingen tvinge henne til å være slave.
Bakhita ble døpt og fikk navnet Josefina. Senere valgte hun selv å bli ordenssøster. Hun laget mat, sydde og tok imot mennesker ved klosterets dør. Barna likte å komme til henne og møtte et vennlig smil.
Josefina levde mange år i byen Schio. Minnedagen hennes er 8. februar.
Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Josefina om å be sammen med oss for barn og voksne som ikke er trygge, og om hjelp til å ta godt vare på hverandre.
Helligkåret 1. oktober 2000. Bakhita var et navn kidnapperne ga henne; fødenavnet er ikke bevart. Josefina er dåpsnavnet. Frihet og eget valg står sentralt. Slaveriets vold beskrives uten grafiske detaljer, og lidelsen fremstilles ikke som noe godt eller nødvendig.
Den hellige Monika. Hun ba for menneskene hun var glad i.
Monika bodde i Nord-Afrika for lenge siden. Hun hadde tre barn. Ett av dem het Augustin.
Augustin hadde mange spørsmål om livet og om Gud. Han lette lenge og trodde ikke det samme som moren. Monika var bekymret for ham, men hun sluttet ikke å håpe. Hun ba til Gud for sønnen sin.
Senere fulgte hun ham til Italia. Der ble Augustin kjent med biskop Ambrosius. Augustin lærte mer om Jesus og ville bli kristen. Monika fikk oppleve at sønnen hennes ble døpt.
Kort tid etter døde Monika. Vi husker henne som en mor som var glad i barna sine og ba for dem. Minnedagen hennes er 27. august.
Den hellige Augustin. Han hadde mange spørsmål og lette lenge etter Gud.
Augustin var nysgjerrig og likte å lære. Han ville forstå livet. Men selv om han lærte mye, fant han ikke ro inni seg.
Moren hans het Monika. Hun ba for ham. Da Augustin kom til byen Milano, møtte han biskop Ambrosius. Han hjalp Augustin med å forstå Bibelen.
Etter hvert begynte Augustin å tro på Jesus. Han ble døpt. Senere ble han selv biskop, en som leder og passer på Kirken. Han skrev mange bøker som mennesker fortsatt leser.
Augustin skrev at hjertet vårt leter etter ro helt til det finner hvile hos Gud. Han hadde selv lett lenge. Nå ville han hjelpe andre å bli kjent med Gud. Minnedagen hans er 28. august.
Styr hjertet over kartet, finn fem fortellingstegn og løs små oppdrag sammen med Monika og Augustin. Hver ny runde får en ny vei.
Spillet trenger JavaScript. Dere kan fortsatt lese hele fortellingsveien nedenfor.
Flytt hjertet fra rute til rute. Ved hvert lys venter et nytt minioppdrag. Det er ingen tidtaking, ingen liv og ingen måte å tape på.
Bruk pilene på skjermen, piltastene eller WASD. Du kan også trykke på en rute ved siden av hjertet.
Gud elsket Augustin hele tiden. Augustin svarte ja og ble døpt. Det var starten på et nytt liv der han fortsatte å lære, be og vokse.
«Du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.»
La oss be: Herre Jesus, takk for at du alltid er nær. Hjelp oss å lytte og svare når du kaller. Hellige Monika og hellige Augustin, be for oss. Amen.
Den hellige Dominikus. Han ville hjelpe mennesker å bli kjent med Gud.
Dominikus bodde i Spania for mer enn åtte hundre år siden. Han var glad i bøker. Han leste og lærte for å kunne fortelle andre om Jesus.
En gang ble det så lite mat at mange mennesker sultet. Dominikus ville hjelpe. Han solgte de kostbare bøkene sine og brukte pengene til mat til dem som trengte det.
Senere samlet han menn som ville be, lære og fortelle om Jesus sammen med ham. De ble kalt prekebrødre eller dominikanere. Etter hvert kom noen av dem også til Norge.
Dominikus viste at det vi lærer, kan brukes til å hjelpe andre. Minnedagen hans er 8. august.
Åpne oppgaven når du har lyst. Her er det ingen tidtaking og ingen poeng.
Finn én ting om gangen. Trykk på det jeg spør etter i bildet.
Trykk på den brune boken Dominikus holder.
Du kan prøve så mange ganger du vil. Be om et lite hint hvis du trenger det.
Dominikus studerte for å fortelle andre om Jesus. Senere ble boken et tegn på dette.
Vi vet ikke at Dominikus bar en lilje. Kunstnere la den til senere som tegn på et rent hjerte.
Dominikus og brødrene bar en enkel, hvit drakt av ull. Den var uten pynt.
Den mørke kappen holdt brødrene varme på reiser. Senere ble dominikanerne kalt sortebrødre.
Opplesningen bruker stemmen som finnes på enheten din.
Den hvite drakten og svarte kappen var virkelige klær. Liljen kom til senere. Boken forteller at Dominikus studerte og fortalte om Jesus.

Den hellige Helena. Hun reiste til stedene der Jesus hadde levd.
Helena levde for veldig lenge siden. Sønnen hennes var keiser og bestemte over et stort rike. Helena trodde på Jesus og ville se stedene der han hadde levd.
Hun reiste til Det hellige land for å be. En gammel kristen fortelling sier at hun fant Jesu kors i Jerusalem.
Helena brydde seg også om mennesker som var fattige eller hadde det vanskelig. Hun hjalp dem som trengte det.
Vi kan følge hennes eksempel ved å be til Jesus og dele med andre. I Kirken minnes vi Helena den 18. august.