Historier fra Maram: Den hellige Augustin og hjertet som lengtet

En regnværsdag på Maram

August nærmet seg slutten på Maram. Sommeren var ennå ikke helt over, men luften hadde blitt kjøligere, og det hadde regnet mye de siste dagene. Lave, grå skyer skjulte toppen av fjellene, og nye regnbyger drev inn fra havet. Sjøen var stålgrå, og vinden laget små bølger i sølepyttene.

Langs stien fra barnehagen rant små bekker mellom steinene. Gresset lå vått og tungt etter regnet. Trærne var fremdeles grønne, men på noen av bjørkene hadde et par blader begynt å gulne. Rognebærene lyste rødt, og lyngen på knausene blomstret lilla. Det var fortsatt sensommer, men kveldene kom litt tidligere nå.

Nederst ved stien lå det hvite huset med den gamle brune døren. Inne var det varmt, og det luktet fårikål og nybakt eplekake.

Sunniva, Rita og Teresa hadde kommet hjem fra skolen og barnehagen. De hadde røde kinn, kalde fingre og altfor mye å fortelle. Nå satt hele familien samlet rundt middagsbordet. Middagen var spist, og mamma hadde akkurat satt den varme eplekaken på bordet. Pappa tok et lite stykke og smilte:

– Jeg tenkte mye på dere da jeg var i Roma. Jeg så Peterskirken og mye annet. Og vet dere hva? Jeg hadde også lyst til å besøke en by i Italia som heter Pavia. Der hviler levningene etter en av Kirkens største helgener, den hellige Augustin. Kirken feirer minnedagen hans den 28. august. Men det ble ikke mulig denne gangen. Kanskje vi kan reise dit sammen en annen gang?

– Hvem var han? spurte Rita, mens hun tygget på et stykke varm og deilig eplekake.

– Det kan mamma fortelle bedre enn meg, sa pappa og blunket til henne.

Mamma lente seg frem og tørket seg rundt munnen med kjøkkenhåndkleet. Så smilte hun – slik hun alltid gjorde når hun skulle fortelle noe viktig:

– Vil dere høre om en gutt som var litt som dere – nysgjerrig, viljesterk og full av tanker?

– Ja! ropte jentene.

Da eplekaken var spist, flyttet hele familien over til sofakroken i stua. Pappa tok Teresa på fanget, Rita satte seg tett inntil mamma, og Sunniva trakk et varmt pledd over beina. Utenfor jaget vinden regndråpene over rutene. Inne lyste lampene varmt, og alle gjorde seg klare til å høre.

Mamma ventet til de hadde funnet seg godt til rette. Så begynte hun:

Gutten fra Tagaste

– Gutten dere skal høre om, ble født i byen Tagaste i Nord-Afrika. Det var lenge før vikingtiden, den gangen Romerriket fortsatt fantes. Byen lå ikke så langt fra havnebyen Hippo, som i dag heter Annaba og ligger i Algerie. Det var i Hippo at Augustin mange år senere skulle bli biskop.

Pappaen hans het Patricius. Han eide litt jord og var med på å styre byen Tagaste. En av oppgavene hans var å hjelpe til med å kreve inn skatt. Han kunne lett bli sint.

Mammaen hans, Monika, tok seg av hjemmet og familien. Hun var full av kjærlighet og bønn og bar barna sine i hjertet hver eneste dag

– Liksom deg og pappa? sa Sunniva.

– Nesten, lo mamma. – Pappaen hans ville at sønnen skulle lykkes i livet og få en god utdanning. Augustin fikk gå på skole – først i hjembyen, senere i større byer.

Da Augustin ble ungdom, var han full av sterke følelser. Han var glad i bøker og kunnskap, men han var også svært opptatt av kjærlighet og av å gjøre det han selv hadde lyst til.

– Oi! sa Rita med store øyne.

– Ja, allerede som 17-åring fikk han en kjæreste. Og snart ble han pappa til en liten gutt som het Adeodatus. Det navnet betyr «gitt av Gud».

– Hadde de det fint sammen? spurte Sunniva. – De levde sammen i mange år, svarte mamma. – Augustin var svært glad i både kjæresten sin og lille Adeodatus. Men likevel tok han mange valg som gjorde det vondt for mammaen hans, Monika. Hun visste at sønnen hennes var klok, men han hadde vendt seg bort fra troen. Noen ganger kritiserte han kristendommen, og det fikk hjertet hennes til å gråte. Hun kunne ikke tvinge ham til å tro, men hun kunne be for ham. Og det gjorde hun.

– Ba hun mye? spurte Rita.

– Hver dag. Med tårer. Hun ba om at sønnen hennes skulle finne veien til Gud.

Monika søkte også råd hos en biskop. Han sa til henne:

«En sønn som det er felt så mange tårer for, kan ikke gå fortapt.»

Veien til Milano

Noen år senere reiste Augustin til Roma. Han dro i hemmelighet, uten å ta farvel med moren. Monika ble både lei seg og bekymret, men hun sluttet ikke å be. Da hun fikk vite hvor han var, fulgte hun etter ham helt til Italia.

I Roma begynte Augustin å undervise elever i talekunst. Han lærte dem å holde gode taler og bruke ordene sine på en overbevisende måte. Men mange av elevene forsvant uten å betale ham. Derfor tok han imot en ny jobb i Milano.

Der begynte han å lytte til biskop Ambrosius. Først lyttet Augustin fordi Ambrosius var så flink til å tale. Men etter hvert begynte han også å lytte til det Ambrosius fortalte om Gud.

– Var det han som fikk Augustin til å tro? spurte Rita.

– Han hjalp ham på veien, svarte mamma. – Ambrosius viste Augustin at Bibelen hadde en dypere mening enn han tidligere hadde forstått.

Augustin leste også bøker skrevet av gamle filosofer. De lærte ham at ikke alt som finnes, kan sees med øynene. De fikk ham til å vende blikket innover og lete etter sannheten i sitt eget hjerte.

Men Augustin var fremdeles urolig. Han forstod mer enn før, men klarte ennå ikke å overgi hele livet sitt til Gud.

– Men hva skjedde da? spurte Sunniva.

– Jo, etter mange år med uro og leting etter lykken satt Augustin en dag i en hage i Milano. Han var sliten inni seg. Plutselig hørte han en barnestemme som sa:

«Ta opp og les! Ta opp og les!»

– Var det Gud? hvisket Teresa.

– Ja, sa mamma. – Gud kalte på Augustin gjennom stemmen til et barn. Augustin tok opp en bok med Paulus’ brev og begynte å lese. Der stod det at han skulle legge bort det gamle livet sitt og kle seg i Herren Jesus Kristus. Da kjente han at tvilen forsvant. Nå ville han følge Jesus.

Dåpen og Monikas fred

Han ble døpt av den hellige biskopen Ambrosius sammen med sønnen sin og den nære vennen Alypius. Monika fikk oppleve det, og hun takket Gud med hele sitt hjerte.

– Tenk så glad hun må ha blitt! sa Rita begeistret.

– Ja, sa mamma. – Hun hadde bedt og grått for ham i mange år.

Ikke lenge etter dåpen gjorde Augustin, Monika og vennene deres seg klare til å vende tilbake til Nord-Afrika. Men mens de ventet på skipet i havnebyen Ostia, ble Monika syk.

Hun visste at hun snart skulle dø, men hun var ikke redd. Det hun hadde ønsket seg aller mest, hadde skjedd: Sønnen hennes hadde funnet veien tilbake til Gud.

Da Monika døde, ble Augustin svært lei seg. Samtidig bar han med seg troen, kjærligheten og alle bønnene hennes videre i hjertet.

– Så trist, sa Sunniva.

– Ja, svarte mamma. – Men Monika døde med fred i hjertet. Hun visste at Gud hadde hørt bønnene hennes.

Hjertet finner hvile

– Hva gjorde Augustin da han kom tilbake til Nord-Afrika? spurte Sunniva.

– Da begynte han et helt nytt liv. Han solgte farsarven sin og ga pengene til de fattige. Han flyttet sammen med venner og levde som i et kloster, med bønn og et enkelt liv.

Han skrev mange bøker, underviste og hjalp mennesker til å forstå troen. Senere ble han biskop – en klok og omsorgsfull hyrde for folket sitt.

– I dag kjenner vi ham som en helgen, han æres som biskop, kirkelærer, teolog og Augustinerordenens åndelige far, sa mamma. – Men han begynte som en gutt som rotet seg bort. Monikas bønner fulgte ham, og Guds nåde forandret livet hans.

Mamma så på jentene og fortsatte:

– Det er derfor Augustin er viktig for oss i dag. Han minner oss om at Gud aldri gir opp, og at urolige hjerter kan finne hvile hos ham.

Mange år senere skrev Augustin om livet sitt i en bok som heter Bekjennelser. Der fortalte han ærlig om valgene han angret på, menneskene som hjalp ham, og hvordan Gud hadde vært nær hele tiden – også da Augustin ikke forstod det selv.

Det var i denne boken han skrev:

«Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.»

Ute hadde regnet gitt seg. Vannet dryppet fremdeles fra taket, og en svak vind rørte de ennå grønne bladene. Lave skyer hang fortsatt over fjellet, men et blekt kveldslys hvilte over sjøen. Inne i stua var det varmt og rolig. Teresa sovnet i pappas fang. Rita hadde hodet på mammas skulder. Sunniva tenkte på stemmen som hadde sagt: «Ta opp og les!»

– Kanskje Gud snakker til oss også? hvisket Sunniva.

– Ja, sa mamma. – Gud snakker til oss på mange måter. Men vi må være stille inni oss og klare til å lytte. Noen ganger bruker han også stemmen til et barn.

Den hellige Augustin levde et liv fullt av lengsel og uro, men til slutt fant hjertet hans fred hos Gud. Han viser oss at vi kan finne veien hjem, selv når vi har gått oss bort.

Veien hjem

Mamma bøyde seg litt frem og forklarte:

– Å komme hjem betyr ikke bare å gå inn døra til huset vårt. Når vi sier «å komme hjem», da mener vi at hjertet vårt vender tilbake til Gud – der det alltid har hørt til.

Vi sier at det var Augustin som fant Gud.

Men egentlig – det var Gud som fant ham først.

Gud kalte på ham – gjennom menneskene han møtte, bøkene han leste og alt han opplevde.

Gud ventet på ham. Og Gud elsket ham – hele tiden.

– Det er sånn det er med Gud, sa mamma stille. – Han leter etter oss når vi er borte, og han gleder seg når vi kommer hjem til ham.

Hun la hånden på brystet og smilte.

Nå kan også du være stille et lite øyeblikk og lytte. Gud taler også til ditt hjerte.

Er du klar til å lytte?