Steder i troen

På Stiklestad i Trøndelag står det et lite katolsk kapell. Det er et sted å komme inn, sette seg og be. Kapellet bærer navnet til hellige Olav. Hvorfor minnes vi ham akkurat her?

Her døde kong Olav i et slag i 1030. Det hadde vært strid om hvem som skulle styre Norge. Olav hadde selv blitt kristen, og han hadde arbeidet for at flere skulle få høre om Jesus.

Etter at Olav døde, fortalte mennesker at syke var blitt friske når de ba om hans forbønn. Kirken regnet ham som en helgen. Folk begynte å reise til steder som var knyttet til livet hans.

Det lille kapellet på Stiklestad ble bygd mange hundre år senere. Inne finnes bilder som forteller om troen. Fra taket henger en liten båt som forfatteren Sigrid Undset ga penger til. Båten kan minne oss om alle som har reist over havet til Norge.

Når Olsok feires, samles katolikker her til messe. Olsok er festen for hellige Olav. De ber til Gud og ber Olav om å be for dem.

Olav kalles Norges evige konge. I gamle dager ble han regnet som landets konge også etter sin død. Vi tror han lever hos Gud og fortsatt ber for landet vårt. Vi kan be med enkle ord: Hellige Olav, be for alle som bor i Norge.

Hvem vil du gjerne be for sammen med hellige Olav?

Se opp! Nidarosdomen i Trondheim har høye tårn, store vinduer og mange figurer av stein. Kirken er så stor at mennesker måtte arbeide med den i flere hundre år. Men det begynte med noe mye mindre.

Et lite kapell ble reist på stedet der kong Olav først var blitt gravlagt. Olav ble æret som helgen. Mennesker kom for å be, og etter hvert ble det bygd en stor kirke her.

Steinhuggere formet stein som skulle passe sammen. Noen satte sitt eget merke i steinen. Slike merker finnes ennå. De minner oss om hender som arbeidet her lenge før besteforeldrene våre ble født.

Pilegrimer kom gående og med båt fra mange steder. En pilegrim reiser til et hellig sted for å be. Noen ville takke Gud. Andre trengte hjelp og håp. I kirken sto Olavs skrin, en kiste med kroppen hans. Her ba pilegrimene Olav om å be for dem hos Gud.

Skrinet finnes ikke i kirken nå. Nidarosdomen tilhører i dag Den norske kirke. Men katolikker kommer fortsatt hit, og under Olsok feires det også katolsk messe her.

Da møtes mennesker rundt alteret og ber til den samme Gud som pilegrimene ba til for lenge siden. Små barn kan være med. En bønn trenger ikke være lang for å bli hørt: Gud, takk for at du følger oss på veien.

Hva ville du takket Gud for hvis du var pilegrim?

Ute ved havet ligger den lille øya Selja. Her står et gammelt tårn og rester av tykke steinmurer. Taket er borte. Mellom murene kan vi se rett opp på himmelen. Dette var en gang et kloster.

Før munkene kom, ble øya knyttet til hellige Sunniva. En gammel fortelling sier at Sunniva og følget hennes kom over havet fra Irland. De ville holde fast ved troen på Jesus. På Selja fant de ly. Fortellingen om livet hennes er blitt fortalt videre i mange hundre år.

Senere kom munker hit og bygde kloster. Munker er menn som har viet livet sitt til Gud. Flere ganger om dagen samlet de seg til bønn. De arbeidet også, dyrket jorden og tok imot mennesker som trengte hjelp.

Nå bor ikke de gamle munkene her, og mye av klosteret er borte. Likevel kommer mennesker fortsatt til Selja for å be. De reiser over vannet og går sammen på øya.

Når katolikker feirer Seljumannamessen, bæres kors i følget, og de samles til messe. De takker Gud og ber hellige Sunniva om å be for dem. Øya er et gammelt minnested, men bønnen tilhører også dagen i dag.

Også hellige Olav knyttes til Selja. En gammel tradisjon forteller at han kom i land her i 1015 og var med i en messe sammen med følget sitt. Troens historie på øya går langt tilbake.

Hvor liker du å finne ro når du vil be?

På Moster, nær sjøen, står en liten hvit steinkirke. Mennesker har kommet hit for å høre om Jesus i svært lang tid. Den kirken som står der nå, ble bygd etter at de første kristne hadde kommet til stedet.

Gamle fortellinger knytter Moster til Olav den hellige og biskop Grimkjell. I 1024 skal de ha samlet mennesker her for å få kristne regler inn i loven. Slike regler ble kalt kristenrett.

Reglene handlet om hverdagen. De sa blant annet at barn skulle døpes, og at søndagen skulle gi tid til hvile og messe. Men ingen skal tvinges til å tro. Troen må få vokse fritt.

Hele Norge ble ikke kristent på én dag. Mange hadde allerede hørt om Jesus gjennom reisende, prester og mennesker i familien. Det tok lang tid før kirker ble bygd og nye skikker fikk feste rundt om i landet.

Den lille kirken på Moster minner oss om denne lange historien. Inne i et kirkerom er det plass til både å lytte og å be. Et kors minner oss om Jesus, som elsker oss og lærer oss å elske andre.

Vi kan takke Gud for dem som lærte oss å be. Kanskje var det en mamma, en bestefar eller noen i kirken. Slik blir troen gitt videre, fra menneske til menneske.

Hvem har lært deg en bønn eller en fortelling om Jesus?

I Trondheim finnes det en katolsk kirke som heter St. Olav domkirke. Den er mye nyere enn Nidarosdomen, som ligger i samme by. Her kommer familier til messe, barn blir døpt, og mennesker samles til bønn.

Den nye kirken ble innviet i 2016. Men den katolske menigheten hadde allerede vært der lenge. De trengte et godt sted å samles. Nå møtes mennesker med røtter i mange forskjellige land under samme tak.

Kirken er også biskopens kirke. Derfor kalles den en domkirke. Biskopen hjelper prestene og menighetene med å ta vare på troen og på menneskene. Han er en hyrde, en som skal lede og passe på.

I messen bærer presten fram brød og vin ved alteret. Brødet og vinen blir til Jesu kropp og blod. Selv om de fortsatt ser ut som brød og vin, er det Jesus selv som er der.

Et barn som er med i messen, kan lytte til fortellingen om Jesus, gjøre korsets tegn og be. Man trenger ikke forstå alle ordene med en gang. Det er godt å få lære litt etter litt, sammen med andre.

Kirken bærer navnet til hellige Olav. Som kristne i Trondheim gjorde for lenge siden, kan menigheten be om hans forbønn. Den gamle troen lever videre i menneskene som kommer hit i dag.

Hva kjenner du igjen når du kommer inn i en kirke?

En stein kan fortelle noe, selv om den ikke har munn. På en gammel stein fra øya Kuli er det hogd inn et kors og bokstaver. Bokstavene kalles runer. De ser annerledes ut enn bokstavene i en bok i dag.

Noen tok seg tid til å hogge dem inn for omtrent tusen år siden. Innskriften forteller om kristendom i Norge. Den nevner også mennesker som levde den gangen. For dem var dette noe som skulle huskes.

Steinen sto på Kuli ved Smøla i mange hundre år. Nå blir den tatt vare på ved Vitenskapsmuseet i Trondheim. Der kan forskere undersøke runene og prøve å forstå dem bedre.

Vi vet ikke sikkert hvilken hendelse ordene om kristendommen peker tilbake på. Men korset er tydelig. Det forteller at troen på Jesus hadde fått en plass hos mennesker her ved kysten.

Et kors er mer enn et gammelt merke. Det minner kristne om Jesus, som døde for oss og sto opp igjen. Kors finnes i kirker, hjemme hos mennesker og på små kjeder rundt halsen.

Når vi gjør korsets tegn, bruker vi hånden og kroppen i bønnen. Vi sier: I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn. Slik kan et barn i dag be med det samme tegnet som noen hogde i en stein for svært lenge siden.

Hvor har du sett et kors?

Langs kysten av Norge reiste mennesker med båt. De fraktet varer, besøkte hverandre og dro til kirken. På Avaldsnes ligger en stor steinkirke ved sjøveien. Den bærer navnet til hellige Olav.

Det var kong Håkon Håkonsson som lot kirken bygge, lenge etter Olavs død. Steinhuggere og andre håndverkere måtte arbeide sammen. En kirke av stein krevde både sterke hender og god tid.

Mange som passerte her, var på pilegrimsferd. De skulle til et hellig sted for å be. Noen var på vei helt til Trondheim, der Olav ble æret som helgen. Reisen kunne ta lang tid.

På Avaldsnes kunne reisende finne et sted å hvile. Det fantes et hus for dem som trengte ly på veien. I kirken kunne pilegrimene være med i messen, takke Gud og be om hjelp til reisen videre.

Vi kjenner ikke navnene på alle som kom. Men vi vet at mennesker trengte mat, hvile og noen som tok imot dem, akkurat som reisende gjør i dag. Kirken og huset for pilegrimer hørte sammen i omsorgen for dem.

Olavskirken brukes fortsatt, og tilhører nå Den norske kirke. De gamle murene minner også om tiden da katolikker kom sjøveien hit. Vi kan be for dem som er langt hjemmefra, og takke Gud for mennesker som åpner døren for andre.

Hvordan kan vi få en gjest til å kjenne seg velkommen?

Utenfor Florø ligger øya Kinn. Her har mennesker reist over sjøen til en steinkirke i mange hundre år. Kirken er liten sammenlignet med store domkirker, men inne finnes noe helt spesielt.

Inne i kirken finnes gamle trefigurer av Jesus og apostlene. Apostlene var vennene Jesus sendte ut for å fortelle om ham. Figurene er skåret i tre og malt. Jesus har plassen i midten.

Da bildene var nye, hadde ikke alle en bok å lese i hjemme. I kirken kunne mennesker både høre fortellingene og se bilder som hjalp dem å huske. Jesus og vennene hans fikk en synlig plass foran dem.

Treet og malingen er svært gamle. Derfor må fagfolk passe godt på dem. Fuktig luft kan skade både fargene og treverket. Når noe er så gammelt, må det behandles forsiktig for at nye barn også skal få se det.

Kinn kirke tilhører nå Den norske kirke. Bildene kommer fra tiden da kirken var katolsk. De forteller om den samme Jesus som kristne ber til i dag.

Når vi ser et bilde av Jesus, kan det hjelpe oss å vende tankene mot ham. Vi ber til Jesus, som lever og hører oss. Han trenger ingen fine ord. Vi kan ganske enkelt si: Jesus, hjelp meg å være en god venn i dag.

Hvilken fortelling om Jesus ville du gjerne sett et bilde av?

På Bergenhus i Bergen finnes et sted der en stor kirke en gang sto. Nå kan vi se markeringer som viser hvor kirken lå. Vi må bruke fantasien for å se for oss taket og de høye veggene.

Kirken het Kristkirken. Her samlet mennesker seg til messe, og her ba de sammen. Den var en viktig kirke i en by dit mange kom med skip.

I 1170 ble skrinet til hellige Sunniva ført hit fra Selja. Et slikt skrin tok vare på det som var igjen av helgenens kropp. Kristne viste kroppen respekt. Vi tror at Gud elsker hele mennesket og skal vekke de døde opp.

Sunniva ble byens vernehelgen. Det betyr at menneskene ba henne om å be for byen hos Gud. De gamle fortellingene om Sunniva fortalte om en kvinne som holdt fast ved troen på Jesus. Hun ble husket lenge etter sin død.

Kristkirken ble senere revet. Vi kan ikke gå inn i den eller se Sunnivas skrin der i dag. Men minnestedet forteller at bønnen og kirken har en lang historie i Bergen.

Ved stedet finnes også en statue av Sunniva. Den kan minne oss om henne, slik et bilde minner oss om noen vi er glad i. Vi kan be om hennes forbønn for byen, for dem som bor der, og for alle som kommer reisende.

Hvem vil du be for på stedet der du bor?

Midt i Stavanger står en gammel domkirke av stein. I dag finnes det gater, butikker og mange hus rundt den. Men da kirken ble bygd, var byen mye mindre.

Mennesker måtte hente stein, forme den og løfte den på plass. En gammel fortelling sier at den første biskopen, kirkens leder i området, kom fra England. Reisen gikk over havet. Troen på Jesus knyttet mennesker sammen selv om de bodde i forskjellige land.

Kirken ble et sted der folk kunne samles til messe. Her ble barn døpt, og her ba mennesker både på glade dager og når livet var vanskelig. Biskopen hadde sitt sete her. Derfor kalles kirken en domkirke.

En helgen som heter Svithun, fikk en særlig plass i Stavanger. Han hadde vært biskop i England lenge før kirken ble bygd. Mennesker i Stavanger ba om hans forbønn. Slik fikk de en venn i himmelen som hadde levd et annet sted.

Den gamle domkirken tilhører nå Den norske kirke. Den katolske menigheten i Stavanger har sin egen kirke, som heter St. Svithun. Navnet Svithun hjelper oss å huske den lange historien.

Kirker er bygd av mange steiner. Men Kirken er også mennesker som hører sammen i Kristus. Små og store kan be sammen, hjelpe hverandre og ta imot dem som kommer langveisfra.

Kjenner du noen i kirken som kommer fra et annet land?

Ved Mjøsa i Hamar står rester av en stor kirke. Over de gamle murene er det bygd et tak av glass. Gjennom glasset kommer lyset inn. Taket hjelper til med å beskytte steinene mot vær og vind.

For lenge siden var dette en katolsk domkirke. Biskopen og prestene feiret messe her, og mennesker kom for å be. Store søyler bar taket. Fremdeles kan vi se at det må ha vært et stort arbeid å bygge det.

Mange reisende passerte Hamar. Noen var pilegrimer, på vei til hellige steder. I området har man funnet små pilegrimsmerker. Slike merker kunne mennesker ta med seg fra en pilegrimsreise. De var minner som fikk plass på klærne.

Senere ble kirken skadet i en brann, og etter hvert sto den som en ruin. En ruin er det som er igjen av et gammelt bygg. Mennesker ønsket å ta vare på den, og derfor fikk den glasstaket.

Etter at glasstaket kom på plass, ble ruinen også brukt til bønn og gudstjenester. Også katolikker kunne samles her. Den gamle kirken fikk igjen være et sted der mennesker ba sammen.

Steinene kan minne oss om alle som har bedt før oss. Vi kjenner ikke navnene deres. Gud kjenner dem. Vi kan takke ham for at troen ble gitt videre, helt fram til oss.

Hva kan en gammel ting fortelle oss om mennesker som levde før?

I Gamlebyen i Oslo finnes lave steinmurer i en park. De er rester av Hallvardskatedralen. En gang strakte veggene seg høyt opp, og taket dekket et stort kirkerom. Nå vokser gresset rundt murene.

Kirken fikk navnet til hellige Hallvard. En gammel fortelling sier at han prøvde å beskytte en kvinne som var i fare. Hallvard og kvinnen døde begge. Kirken husker ham som en som stilte opp for et annet menneske.

Hallvard ble Oslos vernehelgen. Mange kom til katedralen for å be ved skrinet hans. De ba Hallvard om å be for dem hos Gud. Reisende og mennesker fra byen kunne møtes i den samme kirken.

Her feiret prestene messe, og mennesker lyttet til ord fra Bibelen. Kirken var et sted for både takk og sorg. Når noen trengte hjelp, kunne de legge det fram for Gud i bønn.

Hallvardskatedralen står ikke hel lenger. Vi kan ikke gå inn i den slik folk gjorde den gangen. Likevel viser murene hvor stort kirkerommet var, og hjelper oss å huske menneskene som samlet seg der.

Oslo har også levende katolske menigheter i dag. Der kan barn og voksne be slik mennesker ba i den gamle katedralen. Vi kan be: Hellige Hallvard, be for oss. Be om at vi ser dem som trenger hjelp og trøst.

Hvordan kan vi hjelpe noen som er alene eller trenger trøst?

Før Olav ble konge, var han et barn. Han hadde en mor som het Åsta, og en stefar som het Sigurd Syr. Gamle fortellinger knytter familien til bygdene ved Tyrifjorden, i landskapet vi kaller Ringerike.

På gårdene her var det jord som skulle dyrkes og dyr som måtte stelles. Sigurd Syr blir i sagaene beskrevet som en mann som tok seg av gårdsarbeidet. En saga er en gammel fortelling som ble skrevet ned for å bevare det folk fortalte.

Vi vet ikke sikkert hvilket hus Olav ble født i. En gammel tradisjon peker mot Bønsnes. Han vokste trolig opp på gården Stein. Navnene finnes fortsatt, selv om det har gått svært lang tid.

Ved Bønsnes står en liten kirke. Den ble bygd lenge etter at Olav levde. Derfor var det ikke denne kirken han kunne se som barn. Men senere har mennesker kommet hit for å minnes ham.

Katolske pilegrimer reiser også til Bønsnes i dag. De samles til bønn og messe, og ber om hellige Olavs forbønn. Et sted fra gamle fortellinger blir et sted der mennesker ber nå.

Det kan hjelpe oss å huske at helgener har vært små. De har trengt voksne som passet på dem. Vi kan takke Gud for dem som gir barn mat, trygghet og et sted å høre til.

Hvem vil du takke Gud for som passer på deg?

Olav reiste langt før han ble konge i Norge. En vinter kom han til byen Rouen i Frankrike. Her var det kirker, prester og mennesker som trodde på Jesus. Gamle kilder forteller at Olav ble døpt her.

Det var omkring 1014. Olav var en ung mann som hadde reist med skip og deltatt i krig. Nå fikk troen på Jesus en viktig plass i livet hans. Dåpen var begynnelsen på livet hans som kristen.

Når et menneske døpes, brukes vann. Presten sier navnet og døper i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn. Gud tilgir syndene og gir nytt liv. Den døpte blir en del av Kirken. Både små barn og voksne kan bli døpt.

Senere vendte Olav tilbake til Norge. Der arbeidet han sammen med prester og biskoper for at flere skulle høre om Jesus. Troen han hadde møtt på reisene sine, fikk følge ham hjem. Rouen ble derfor et viktig sted å huske i historien om Olav.

I dag står en stor katedral i byen. Mye av den ble bygd etter Olavs tid. Det er ikke den samme kirken som Olav gikk inn i. Men mennesker kommer fortsatt til Rouen for å minnes dåpen hans og feire messe.

Vi kan takke Gud for dåpen og be for dem som snart skal døpes. Et lite barn ved døpefonten og en voksen mann langt hjemmefra blir begge tatt imot av den samme Gud.

Har du vært med når et barn eller en voksen ble døpt?

I Sarpsborg styrter elvevannet ned den store Sarpsfossen. Vannet har rent her mye lenger enn byen har stått. Ved denne fossen grunnla kong Olav en by i 1016.

Byen fikk navnet Borg. Mennesker slo seg ned her, handlet og arbeidet. Noen laget sko, og andre laget ting av metall. Varer kunne fraktes på elven, og båtene hadde en havn nedenfor fossen.

Olav kom tilbake til byen flere ganger. Etter hvert fikk Borg også kirker. Her kunne menneskene som bodde i byen, samles til messe. De hadde arbeid å gjøre og familier å ta vare på, og de hadde et sted å be sammen.

På Borgarsyssel Museum finnes en modell av den gamle byen. Små hus hjelper oss å se for oss hvordan den kan ha sett ut. Modellen er laget i vår tid, men bygger på det vi vet om byen før.

På museumsområdet ligger også restene av Nikolaskirken. Den ble bygd etter Olavs tid. De gamle steinene viser at kirken fikk en plass i byen som vokste fram ved fossen.

Når vi hører om en konge, er det lett å glemme alle de andre menneskene. Byen trengte også håndverkere, foreldre og barn. Vi kan takke Gud for alle som gjør byen eller bygda vår til et godt sted å bo.

Hvilket arbeid er viktig på stedet der du bor?

Foran Peterskirken i Roma ligger en stor plass. Langs sidene står søyler i rekker som bøyer seg rundt plassen. De kan ligne to armer som åpner seg for å ta imot mennesker.

Hit kommer folk fra mange land. Noen har reist langt med fly. Andre bor i nærheten. De snakker forskjellige språk, men når de ber sammen, vender alle seg til den samme Gud.

Peterskirken ligger i Vatikanet, der paven bor. Paven har fått i oppgave å lede den katolske Kirken og hjelpe oss å holde sammen i troen på Jesus. Han er etterfølgeren til apostelen Peter, som Jesus ga en særlig oppgave blant vennene sine.

Dypt under den store kirken ligger stedet Kirken ærer som Peters grav. Peter selv så aldri denne bygningen. Den ble reist lenge etter at han levde. Mennesker ville ta vare på minnestedet og samles til bønn der.

Inne i kirken feires messe. Guds ord blir lest, og Jesus gir seg selv til oss i nattverden. Barn og voksne hører til i dette fellesskapet, både her og i små katolske kirker langt borte.

Vi trenger ikke reise til Roma for å være med i Kirkens familie. Når vi ber hjemme eller i vår egen menighet, hører vi sammen med dem på Petersplassen. Vi kan også be for paven, som trenger Guds hjelp i arbeidet sitt.

Hvilket land kunne du tenke deg å be for i dag?

Ved en grotte i Lourdes i Frankrike samles mennesker for å be. Noen går på egne bein. Andre bruker rullestol eller trenger en hånd å holde i. Her er det mange som hjelper hverandre fram.

Det begynte i 1858, da Bernadette fortalte at Maria viste seg for henne ved grotten. Maria ba om bønn og om at mennesker skulle komme hit. Etter hvert reiste pilegrimer fra mange land til Lourdes.

Ved grotten tennes lys. Et lys kan være en stille bønn for noen vi er glad i. Kanskje kjenner vi en som er syk, eller noen vi savner. Vi kan betro dem til Gud og be Maria om å be sammen med oss.

Det finnes også vann fra en kilde. Pilegrimer drikker av vannet og vasker seg mens de ber. De ber Gud om hjelp, og mange håper å bli friske. Kirken forteller om mennesker som er blitt helbredet her.

Ikke alle blir friske. Den som fortsatt er syk, er like høyt elsket av Gud. I Lourdes er det viktig å gi omsorg, lytte og la alle få være med. Den som trenger hjelp, kan også ha trøst og vennskap å gi.

Mennesker samles til messe, synger og ber. Rundt grotten møter vi både håpet om Guds hjelp og helt vanlige hender som skyver en stol eller holder en dør åpen.

Hvordan kan vi gjøre det lettere for alle å være med?

Inne i en stor kirke i Jerusalem står et lite kapell. Mange mennesker kommer for å gå inn der og be. Kapellet er bygd over stedet som kristne ærer som Jesu grav.

Men Jesus ligger ikke i graven. Han lever! Da Jesus døde, ble kroppen hans lagt i en grav. Påskemorgen fant kvinnene graven tom. Jesus var stått opp fra de døde, slik han hadde lovet.

Derfor kalles kirken også Oppstandelseskirken. Den minner oss både om at Jesus døde for oss, og om at døden ikke fikk holde på ham. Påsken er en fest full av håp.

Den store kirken ble bygd lenge etter Jesu tid. Flere kristne kirker deler ansvaret for stedet. Katolske fransiskanerbrødre er blant dem som tar vare på det og hjelper pilegrimer med å be.

Her feires det også messe. Vi lytter til fortellingen om Jesus. I nattverden gir han oss sin kropp og sitt blod. Det ser fortsatt ut som brød og vin, men det er Jesus selv som er der. Han som sto opp på påskemorgen, er nær oss nå.

Mennesker kommer hit med takk og med sorg. Noen savner en som er død. Vi kan be for dem og for dem de savner. Jesus kjenner sorgen vår. Han har lovet oss et liv hos Gud, der døden ikke lenger skal skille oss fra hverandre.

Hva er det glade budskapet vi feirer i påsken?

Inngangen til Fødselskirken i Betlehem er så lav at mange voksne må bøye seg for å komme inn. Bak den lille døren åpner det seg et stort kirkerom med søyler. Her har mennesker bedt i mange hundre år.

Under kirken ligger en grotte. Etter gammel kristen tradisjon er dette stedet der Jesus ble født. En stjerne av sølv markerer stedet. Pilegrimer kommer hit for å takke Gud for barnet Maria fikk.

Kirken sto ikke her den natten Jesus ble født. Den ble bygd senere for å ta vare på minnestedet. Mennesker fra mange land ville komme og be akkurat der julefortellingen hadde fått sin begynnelse.

Jesus var et virkelig lite barn. Han trengte å bli båret, varmet og matet. Samtidig var han Guds Sønn. Gud kom så nær oss at Maria kunne holde ham i armene sine.

Flere kristne kirkesamfunn bruker Fødselskirken. Like ved ligger den katolske St. Katarina-kirken. Der feires julemesse, og et følge går videre til grotten med en figur av Jesusbarnet. Evangeliet om Jesu fødsel blir lest.

Vi kan feire den samme gleden hjemme. Når vi ser barnet i en julekrybbe, kan vi huske Betlehem og si: Takk, Jesus, for at du kom til oss. Vi kan også be for barn som trenger et trygt sted å sove.

Hva trenger et lite barn for å ha det godt?

I Nasaret ligger en stor kirke som heter Bebudelsesbasilikaen. Det lange navnet forteller om et budskap. Her minnes vi at engelen Gabriel kom til Maria og fortalte at hun skulle bli Jesu mor.

Nederst i kirken finnes en grotte. En gammel kristen tradisjon knytter den til Marias hjem. Her stanser mennesker for å be. Maria sa ja til Gud, og Guds Sønn ble menneske.

Den kirken som står over grotten nå, er mye nyere. Rundt om i kirken og ved den finnes bilder av Maria fra mange land. Noen er laget av små biter som er satt sammen til store bilder. Det kalles mosaikk.

Bildene har forskjellige farger, klær og ansikter. Kunstnerne har brukt uttrykk de kjenner fra sine egne land. Men alle viser den samme Maria, Jesu mor. Hun hører til i Kirkens familie over hele verden.

Maria kalles også Guds mor, fordi sønnen hennes er Jesus, som er både Gud og menneske. Når vi ber henne om hjelp, ber vi henne om å be for oss hos sin sønn.

I basilikaen samles mennesker til messe og bønn. Et barn kan se fra bilde til bilde og oppdage både forskjeller og noe som er likt. Midt i alle fargene møter vi kjærligheten mellom Maria og Jesus, og gleden over at han kom til oss.

Hvordan ville du tegnet Maria og Jesus?

Ved siden av Laterankirken i Roma står et eget hus for dåp. Et slikt hus kalles et dåpskapell. Her har mennesker kommet for å bli døpt i svært lang tid. Midt i rommet har vannet en viktig plass.

Ved dåpen bruker presten vann og sier: Jeg døper deg i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn. Gud gir den døpte nytt liv i Kristus. Dåpen renser fra synd og gjør oss til en del av Kirken.

Både voksne og små barn kan bli døpt. Et lite barn blir båret fram av voksne som er glad i det. Foreldre og faddere lover å hjelpe barnet å vokse i troen. Barnet får etter hvert lære å be og høre fortellingene om Jesus.

Den store kirken ved siden av er pavens domkirke. Paven er nemlig også biskop i Roma. En domkirke er biskopens kirke. Biskopen leder de kristne og hjelper dem å følge Jesus.

Laterankirken har vært bygd om flere ganger. Men mennesker har fortsatt å komme hit til bønn og messe. Nye slekter har fått høre de samme ordene om Jesus.

Et gammelt dåpskapell kan derfor minne oss om noe som skjer i kirker også i dag. Gud tar imot små og store. Vi kan takke for dåpen og be for alle som hjelper barn å lære ham å kjenne.

Hva kan foreldre og faddere hjelpe et barn med å lære om Jesus?

Små biter av farget stein og glass kan bli til et stort bilde. I kirken Santa Maria Maggiore i Roma finnes svært gamle bilder laget på denne måten. De kalles mosaikker.

Noen av bildene forteller om Jesus som barn og om Maria, moren hans. Kunstnerne måtte plassere bitene nøye. En liten bit alene viser ikke hele fortellingen. Sammen kan bitene bli til et ansikt, en hånd eller en engel.

I kirken finnes også en gammel julekrybbe med figurer hugget i stein. Den minner om barnet i Betlehem. Kunstnere har brukt både hendene og evnene sine for å hjelpe andre å se for seg det Bibelen forteller.

Kirken er viet til Maria som Guds mor. Det navnet sier også noe viktig om Jesus: Barnet Maria bar, er Guds Sønn. Han ble menneske og kom for å frelse oss.

Mange kommer hit for å se kunsten. Men dette er også en kirke der mennesker feirer messe og ber hver dag. De kan takke Gud, be Maria om forbønn og finne ro midt i den store byen.

Vi kan gjøre noe lignende med en tegning eller en julekrybbe hjemme. Vi kan se på Jesusbarnet og huske at han kom til oss. Så kan vi legge hendene sammen og be: Jesus, takk for at du er glad i både små og store.

Hvilken del av julefortellingen ville du laget et bilde av?

Når mennesker samles til messe, kan de få høre et brev som er nesten to tusen år gammelt. Det kan være skrevet av Paulus. Ordene hans blir fortsatt lest i kirker over hele verden.

Paulus reiste fra sted til sted for å fortelle om Jesus. Han kunne ikke bli hos alle han var glad i. Derfor skrev han brev til kristne som bodde langt borte. Brevene trøstet, lærte og hjalp dem å holde sammen.

I Roma finnes en stor kirke ved stedet som æres som Paulus' grav. Den heter Sankt Paul utenfor murene. Navnet kommer av at stedet lå utenfor de gamle bymurene. I dag ligger det inne i den store byen.

Kirken ble bygd etter at Paulus døde. Senere måtte mye av den bygges opp igjen etter en brann. Mennesker ville fortsatt ta vare på minnestedet og komme dit for å be.

Her feires messe, og Paulus' ord høres igjen. Brevene hans er en del av Bibelen. De peker mot Jesus, som Paulus ønsket at alle skulle bli kjent med. I nattverden gir Jesus oss sin kropp og sitt blod. Han er virkelig til stede, selv om det ser ut som brød og vin.

Et brev kan komme fram selv om den som skrev det, er langt borte. Paulus' brev har nådd mye lenger enn han selv kunne reise. Når vi lytter i kirken, er vi med blant dem som får høre.

Hvem kunne du sendt en tegning eller en vennlig hilsen til?

I Polen finnes et gammelt bilde som mange mennesker reiser langt for å se. Det står i helligdommen Jasna Góra. På bildet holder Maria Jesus på armen. Med den andre hånden viser hun mot ham.

Se på Jesus også. Han holder en bok og løfter hånden til velsignelse. En velsignelse er en bønn om Guds godhet og hjelp. Bildet minner oss om at Jesus kommer med Guds ord og kjærlighet.

Bildet blir ofte kalt Den svarte madonna. Madonna er et navn som brukes om Maria. Dette er den samme Maria som vi kjenner fra julefortellingen, moren til Jesus. De mørke ansiktene er en del av det kjente bildet.

Mange pilegrimer kommer til Jasna Góra. Noen har gått langt til fots sammen med andre. De kommer med takk, håp og bekymringer. Foran bildet kan de be Maria om å be for dem hos Jesus.

I helligdommen feires messe. Mennesker kan også gå til skrifte og få Guds tilgivelse gjennom presten. Maria peker mot sin sønn, både i bildet og i bønnen til menneskene som kommer hit.

Et bilde kan hjelpe oss å huske hvem vi ber til. Vi tilber Gud og ber Maria om hennes forbønn. Når vi ser hånden hennes peke, kan vi huske at hun gjerne vil hjelpe oss nærmere Jesus.

Hva legger du merke til i et bilde av Maria og Jesus?

I Brasil fortelles det om tre fiskere som dro ut på elven i 1717. De trengte fisk, men hadde først lite hell med garnene. Så kom noe uventet opp av vannet.

I garnet lå en liten figur av Maria. Den var delt i to. Først fant de kroppen, og senere hodet. Fiskerne tok vare på begge delene. Fortellingen sier at de etter dette fikk svært mye fisk, og de takket Gud for hjelpen.

Figuren ble satt sammen og fikk plass i et hjem. Naboer begynte å komme for å be. De ba rosenkransen og sang sammen. Den lille Mariafiguren minnet dem om Jesu mor og hennes omsorg.

Etter hvert kom det så mange mennesker at de trengte en kirke. Senere ble en mye større kirke bygd. I dag reiser pilegrimer fra hele Brasil til Aparecida, som stedet heter.

Maria æres her som Brasils skytshelgen. Det betyr at menneskene ber henne om å be for landet og alle som bor der. Aparecida er et av navnene som brukes om Maria, Jesu mor.

Inne i den store helligdommen feires messe, og mennesker ber sammen. Figuren er liten, selv om kirken er stor. Den kan minne oss om at en enkel ting i et hjem kan hjelpe en hel familie å vende seg til Gud i bønn.

Har dere et bilde, et kors eller en annen ting hjemme som hjelper dere å be?

I Oslo ligger en katolsk kirke som bærer navnet til hellige Olav. Her kommer mennesker med røtter i mange land. Noen har familier som har bodd i Norge lenge. Andre har flyttet hit fra et sted langt borte.

I lang tid var katolske menigheter forbudt i Norge. Da en liten gruppe katolikker i Oslo fikk lov til å samles som menighet, trengte de et sted å feire messe. Etter hvert fikk de sin egen kirke.

Nå er St. Olav også domkirke. Det betyr at den er biskopens kirke. Biskopen skal hjelpe menighetene å holde sammen og ta vare på troen på Jesus.

I løpet av en uke kan messer feires på forskjellige språk. Ordene klinger ulikt, men messen er den samme. Menneskene lytter til Bibelen, ber og samles ved alteret. Jesus gir seg selv til dem i nattverden.

Et barn kan kjenne igjen korsets tegn og mange av handlingene, selv når språket er nytt. Det kan være godt å ha noen ved siden av som viser og forklarer. I kirken får vi lære sammen.

Navnet Olav knytter menigheten til den gamle kristne historien i Norge. Menneskene som kommer gjennom døren nå, er med på å føre den videre. Vi kan be for dem som nettopp har kommet til landet vårt, og hjelpe dem å kjenne at de hører til.

Hvordan kan vi ta imot noen som er ny i kirken?

På øya Tautra i Trondheimsfjorden ligger et kloster der det bor katolske søstre. De har valgt å vie livet sitt til Gud. Hjemmet deres heter Tautra Mariakloster.

Flere ganger om dagen legger søstrene fra seg arbeidet og samles i kirken. De synger og ber med ord fra Bibelen. Når én bønnestund er ferdig, går de tilbake til dagens oppgaver. Slik får bønnen følge hele dagen.

Søstrene har også arbeid å gjøre. De lager blant annet såpe som kan selges. Arbeidet hjelper klosteret med det de trenger for å leve. Når det blir tid for neste bønnestund, legger søstrene arbeidet til side og samles i kirken igjen.

Gjestene som kommer, kan få del i stillheten og bønnen. Søstrene ber for Kirken og for mennesker langt utenfor øya. Noen ber kanskje om hjelp i en vanskelig tid. Andre ønsker å takke Gud.

På Tautra finnes også ruiner etter et mye eldre kloster. Det er et annet bygg. Søstrene bor i et nytt kloster, men livet med bønn og arbeid knytter dem til en lang tradisjon.

Når søstrene samles til messe, er Jesus midtpunktet. Klosteret bærer Marias navn, og hun hjelper dem å vende seg til sønnen sin. Vi kan også stanse litt mellom dagens gjøremål og si: Gud, takk for at du er nær meg nå.

Når i dagen kunne det være fint å stanse og be en liten bønn?

Ved innsjøen Øyeren ligger Mariaholm. Her kan barn, ungdommer og familier møtes på katolske leirer. Det finnes plass til både samvær og bønn. Midt i leirlivet har kapellet en viktig oppgave.

Mariaholm ble til fordi mange ønsket et slikt sted. Mennesker ga penger og hjalp til. Også katolske ungdommer i Tyskland bidro. Det som ble samlet inn, gjorde det mulig å skape et møtested for Kirken i Norge.

Når det er leir, kan dagen romme lek, måltider og nye vennskap. I kapellet samles deltakerne for å høre Guds ord, be og feire messe. Jesus hører til hele dagen, også når bønnen er slutt og leken begynner igjen.

Klokken ved kapellet har sin egen historie. Før hang den ved et kloster på Sylling. Senere fikk den plass på Mariaholm. En gammel klokke kunne fortsatt kalle mennesker til bønn på et nytt sted.

Mariaholm bærer navnet til Maria, Jesu mor. Hun tok imot Jesus og holdt ham nær. På et katolsk leirsted får barn også hjelp til å bli kjent med ham, sammen med trygge voksne og andre barn.

Ikke alle kjenner hverandre når en leir begynner. Et vennlig ord og en ledig plass ved bordet kan gjøre det lettere å være ny. I kapellet kan vi takke Gud for vennene våre og be for dem som ennå savner en venn.

Hva kunne du gjort for et barn som kom alene til en ny gruppe?

I Romsdalsfjorden ligger Veøya. I dag er øya et stille sted med en gammel steinkirke. For lenge siden var det mer liv her. Båter la til, og mennesker møttes for å handle.

Arkeologer har undersøkt jorden. Arkeologer er mennesker som leter etter spor fra gamle dager. På Veøya har de funnet svært gamle kristne graver. De viser at mennesker her trodde på Jesus allerede før den steinkirken vi ser i dag, ble bygd.

En grav forteller at noen har levd og vært savnet. De kristne tok vare på sine døde og betrodde dem til Gud. Troen på Jesu oppstandelse ga håp om at døden ikke var slutten på alt.

Senere reiste mennesker en kirke av stein. Der kunne de samles til messe. De som bodde på øya, og de som kom reisende over fjorden, fikk et sted å høre Guds ord og be sammen.

Bylivet på Veøya forsvant etter hvert. Kirken ble stående. I dag eier Molde kommune kirken. Den norske kirke holder fortsatt gudstjenester der ved noen anledninger.

Et gammelt kirkested kan fortelle om tro som har levd lenge ved kysten. Vi kjenner ikke navnene på alle de første kristne her. Men sporene i jorden og den gamle kirken hjelper oss å huske dem. Vi kan be: Gud, ta imot alle som har levd her, i din kjærlighet.

Hvorfor tror du mennesker tar vare på gamle kirker og gravsteder?

Ved sjøen på Klosterøy ligger Utstein kloster. Rundt et lite gårdsrom står gamle bygninger tett sammen. Her kan vi fortsatt se mye av stedet der menn en gang bodde, arbeidet og ba til Gud.

De tilhørte et katolsk klosterfellesskap. I kirken samlet de seg til messe og andre bønner. Når bønnen var over, ventet det oppgaver som måtte gjøres. De trengte mat, klær og bygninger som holdt vær og vind ute.

Klosterlivet hadde en fast rytme. Det var tid til bønn og tid til arbeid, tid til måltider og tid til hvile. Menneskene måtte hjelpe hverandre for at livet sammen skulle fungere.

Også gjester kunne komme til klosteret. Langs kysten var det viktig å ha steder der reisende kunne bli tatt imot. Omsorg for en gjest kunne være noe så enkelt som husrom og et måltid.

I dag bor ikke det gamle klosterfellesskapet på Utstein. Bygningene blir tatt vare på som et minnested. Noe er gammelt, og noe er satt i stand senere. Rommene hjelper oss å forstå hvordan livet kunne være her.

Et kjøkken og en kirke kan se svært forskjellige ut. Likevel kunne arbeidet og bønnen høre sammen. Å lage mat til andre kan også være en måte å vise kjærlighet på. Vi kan takke Gud for maten og for hendene som har gjort den klar.

Hva kan du hjelpe til med når dere skal spise sammen?

Ute i Oslofjorden ligger Hovedøya. Mellom trærne finnes lave murer og rester av gamle rom. Dette var en gang et kloster, og historien begynte med en reise over havet.

I 1147 kom munker fra England hit. De fant en kirke som allerede sto på øya. Rundt den bygde de videre og laget et hjem der de kunne leve sammen og tjene Gud.

Munkene trengte mer enn et kirkerom. De trengte et sted å sove, et kjøkken og et rom å spise i. En brønn ga vann. I klosteret hadde rommene forskjellige oppgaver, slik rommene i et hjem har.

Flere ganger gjennom dagen samlet munkene seg til bønn. De feiret messe og lyttet til ord fra Bibelen. Så gikk de tilbake til arbeidet. Hendene deres var med på å holde hele fellesskapet i gang.

Klosteret ble senere ødelagt av brann. I dag finnes ruinene igjen, men munkene bor ikke der. De lave murene viser hvor noen av rommene lå. Vi kan følge dem med blikket og prøve å forstå hvordan bygningene hang sammen.

Munkene som kom fra England, tok med seg tro og kunnskap over sjøen. De ble en del av Kirkens liv i Norge. Når vi møter mennesker som kommer langveisfra, kan de også ha mye å dele med oss. Vi kan takke Gud for det vi lærer av hverandre.

Hva kan vi lære av noen som har bodd et annet sted enn oss?

På Gran står to gamle steinkirker nesten side ved side. Den ene er større enn den andre. De kalles Søsterkirkene. Det er et navn på kirkene, slik søsken kan høre sammen i en familie.

Den ene kirken er viet til Maria, Jesu mor. Den andre er viet til hellige Nikolas. Han var en biskop som ble kjent for omsorg for mennesker som trengte hjelp. Kanskje hadde kirkene litt forskjellige oppgaver for menneskene som bodde i området.

Begge ble bygd i middelalderen, da Norge var katolsk. Mennesker arbeidet med steinene og gjorde rommene klare til messe og bønn. Her kunne barn bli døpt, og familier komme sammen på søndager og høytider.

Vi kan fortsatt se at kirkene er forskjellige. De har hver sin form og størrelse. Likevel står de nær hverandre og forteller om den samme troen på Jesus som førte mennesker hit.

I dag tilhører begge Den norske kirke. De blir tatt vare på og brukt. Navnene Maria og Nikolas minner også om den katolske historien og om helgener som ble æret i Norge for lenge siden.

Når katolikker ber Maria og helgenene om forbønn, ber vi dem om å be for oss hos Gud. Vi hører til i en stor familie som også omfatter de hellige i himmelen. Det kan vi huske når vi ser de to kirkene sammen.

Har kirken din navnet til Jesus, Maria eller en helgen?

I Rygge, ved Moss, finnes rester etter Værne kloster. I dag er det lite igjen av bygningene. Men det lille som står tilbake, minner om et sted der mennesker en gang kunne få omsorg når kreftene sviktet.

De som drev klosteret, tilhørte et katolsk fellesskap som het johannitterne. Fellesskapet hadde navn etter døperen Johannes. De ønsket å tjene Gud blant annet ved å ta seg av mennesker som trengte pleie.

I middelalderen kom noen eldre menn hit. De hadde arbeidet for kongen. Her fikk de bo når de ikke lenger kunne gjøre arbeidet sitt. På Værne fantes det derfor både bønn og omsorg.

Et menneske som er svakt eller sykt, trenger mange slags hjelp. Noen må sørge for mat og et trygt sted å hvile. Noen må lytte. I et kristent fellesskap hører bønnen også med. Vi kan legge den syke fram for Gud.

Værne er ikke et sykehus i dag. De gamle murrestene ligger i en park. De forteller om noe som var viktig i Kirkens liv: å se mennesket som trenger hjelp.

Den oppgaven finnes fortsatt. I familier, på sykehjem og på sykehus gir mennesker omsorg hver dag. Vi kan takke Gud for dem og be for dem som er syke. Et besøk eller en tegning kan også gi glede.

Kjenner du noen som kunne bli glad for en tegning eller en hilsen?

På Stad finnes et sted som heter Dragseidet. Her står et høyt steinkors. Korset er langt nyere enn historien det minner om. Det ble reist for at mennesker skulle huske kristningen av området.

En gammel saga forteller at kong Olav Tryggvason samlet folk her i 997. Et slikt møte ble kalt et ting. Kongen ville at de skulle ta imot kristen tro og la seg døpe.

Men sagaen forteller også noe vanskelig: Kongen truet med kamp dersom de sa nei. Vi vet om dette gjennom fortellinger som ble skrevet ned senere. Det er ikke en fortelling om at alle rolig fikk velge selv.

Troen på Jesus hadde kommet til Norge på flere måter. Reisende, prester og familier fortalte om ham. Mennesker lærte å be, barn ble døpt, og etter hvert fikk bygdene kirker. Dette tok lang tid.

Korset på Dragseidet minner oss derfor om en historie som rommer både tro og vanskelige handlinger. Kong Olav Tryggvason er en annen enn Olav den hellige. De levde på samme tid en liten stund, men var to forskjellige konger.

For katolikker peker korset først og fremst mot Jesus. Han gir oss sin kjærlighet og kaller oss til å følge ham. Tro skal tas imot fritt. Vi kan be om at mennesker i dag får lære Jesus å kjenne uten å bli truet eller tvunget.

Hvorfor er det viktig å lytte til andre uten å true dem?

Ved Valldal står et kors på et sted som heter Korsbrekka. Korset sitter på toppen av en høy stein. Det minner om kong Olav og en vanskelig reise han måtte gjøre.

Olav hadde mistet makten i Norge. Han kunne ikke bli værende i landet og kom inn fjorden før han fortsatte over land. I sagaen fortelles det at han stanset ved Korsbrekka og lot reise kors der.

Det gamle korset står ikke der nå. Men folk i bygda tok vare på minnet. Når et trekors ble ødelagt og råtnet, satte de opp et nytt. Slik kunne den neste slekten også finne et kors ved veien.

Til slutt ble et kors av jern satt på en stein. Det skjedde i 1839. Derfor er korset vi ser i dag, mye yngre enn Olav. Minnet har blitt båret videre av mange mennesker, gjennom lang tid.

Nå går det en pilegrimsvei gjennom Valldal. Noen stanser ved korset for å be. Olavs egen reise var en flukt, mens pilegrimer i dag kan gå med et hellig sted som mål.

Korset peker mot Jesus. Også på en vanskelig reise kan vi vende oss til ham. Vi kan be for mennesker som må forlate hjemmet sitt, og for dem som tar imot dem. Et kors ved veien kan minne oss om å gjøre nettopp det.

Hvem kunne du tenke deg å be for når du ser et kors?

En konge kan også trenge andres hjelp. Da Olav måtte forlate Norge, reiste han langt østover. Med seg hadde han sønnen Magnus. De kom til et rike som nordmenn den gangen kalte Gardarike.

Der ble de tatt imot av fyrste Jaroslav og familien hans. En fyrste var en som styrte et land eller et område. Olav og Magnus fikk bo hos dem mens de var langt hjemmefra.

Olav kunne ikke lenger bestemme i Norge slik han hadde gjort før. Nå trengte han et sted å være og hjelp fra andre. I sagaen fortelles det at han vendte seg til Gud i bønn og ba om hjelp til å finne veien videre.

Senere bestemte Olav seg for å reise tilbake til Norge. Magnus ble igjen hos fyrstefamilien. De tok vare på ham. Etter flere år kom Magnus også til Norge og ble konge.

Å få husrom betyr å få et sted å være. Mennesker trenger både et sted å sove og noen som tar imot dem. Det betyr mye når alt rundt oss er nytt, og hjemmet er langt borte.

Gardarike minner om en del av Olavs liv da han selv var gjest og trengte omsorg. Vi kan be for familier som er langt hjemmefra i dag. Gud kjenner navnene deres, også når vi ikke gjør det. Han ber oss om å vise dem kjærlighet.

Hva kan gjøre det godt å komme som gjest til et nytt sted?

På et kart kan vi følge en vei fra Sverige til Norge. Den begynner i Selånger og ender ved Nidarosdomen i Trondheim. Underveis går den gjennom bygder, skoger og fjell. Veien heter St. Olavsleden.

Hvorfor begynner den i Selånger? Etter gammel tradisjon kom kong Olav i land her i 1030. Han hadde vært langt hjemmefra og skulle tilbake til Norge. Reisen hans fikk senere en viktig plass i fortellingen om hellige Olav.

Ved Selånger finnes rester av en gammel kirke og området der det en gang var havn. Kirken ble bygd etter Olavs tid. Murene minner om pilegrimer som kom senere, da Olav ble æret som helgen.

I dag begynner noen pilegrimer reisen sin her. De vil til Trondheim for å be ved Olavs gamle minnested. Andre følger bare en liten del av veien. En pilegrimsreise kan ha korte etapper og gode pauser.

Et veimerke hjelper den som går, å finne retningen. Bønnen kan også følge reisen. Vi kan takke for dem vi går sammen med, og be Gud om hjelp for mennesker vi møter.

St. Olavsleden binder sammen steder i to land. Katolske pilegrimer kan be hellige Olav om hans forbønn underveis. Barn trenger ikke klare en lang ferd for å være med. En liten tur med en voksen og en enkel bønn kan være en god begynnelse.

Hva ville du tatt med på en kort pilegrimstur?

I nærheten av Assisi i Italia står en stor kirke. Går vi inn, finner vi en overraskelse: Inne i den store kirken står en liten kirke! Den lille heter Porziuncola.

For lenge siden hjalp Frans av Assisi til med å sette den lille kirken i stand. Den var viet til Maria. Her ba han, og her samlet de første brødrene seg rundt ham. De ville leve enkelt og følge Jesus sammen.

Den store kirken fantes ikke den gangen. Den ble bygd senere, rundt den lille. Mennesker ønsket å beskytte stedet og gi plass til alle pilegrimene som kom for å be.

I dag kan vi se forskjellen på de to kirkene. Den lille har sitt eget tak og sine egne vegger, selv om den står under et mye større tak. Den forteller om en enkel begynnelse som fikk stor betydning.

Mange kommer hit for å søke Guds tilgivelse. Her finnes prester som hører skriftemål. Da kan vi fortelle presten om det vi har gjort galt og angrer på. Gjennom presten gir Gud oss tilgivelse og hjelp til å begynne på nytt.

Det feires også messe, slik Frans og brødrene hans samlet seg om Jesus. Et lite kirkerom kan romme en stor bønn. Vi kan be: Jesus, hjelp meg når jeg har gjort noe galt. Takk for at jeg alltid kan komme til deg.

Hvordan kan vi gjøre godt igjen når vi har såret noen?

I byen Lisieux i Frankrike står et hus som heter Les Buissonnets. Det har rom, vinduer og en hage. Her bodde en liten jente som senere skulle bli kjent som hellige Thérèse.

Thérèse kom til huset sammen med faren Louis og de fire storesøstrene sine. Moren hennes var død, og familien flyttet til Lisieux. Thérèse var bare fire år gammel da det nye huset ble hjemmet deres.

Her vokste hun opp. Hun lærte å lese og fikk undervisning, først hjemme og senere på skole. Familien hjalp henne å bli kjent med Jesus. Troen fikk plass i det vanlige livet, mellom alt annet et barn skulle lære.

Huset minner oss om at en helgen også har vært et barn som trengte omsorg. Thérèse måtte lære litt etter litt, slik barn gjør. Hun var glad i familien sin og fant etter hvert sin egen vei i livet med Gud.

Nå kommer mennesker til huset for å se stedet der hun bodde. I Lisieux besøker de også kirker der de kan feire messe og be. De takker Gud for Thérèse og ber om hennes forbønn.

Vi trenger ikke bo i et kjent hus for at Gud skal være nær oss. Han er med i vårt hjem også. Vi kan si god natt med en bønn, takke for en glad stund eller be om hjelp når noe er vanskelig.

Hva liker du best ved stedet der du bor?

På den store plassen i Fátima i Portugal ligger et lite kapell. Hit kommer mennesker fra mange land for å be. Noen holder en snor med perler og et kors i hånden. Den kalles en rosenkrans.

For lenge siden passet tre barn sauer i området. De het Lúcia, Francisco og Jacinta. I 1917 fortalte de at Maria viste seg for dem. Hun ba dem om å be, blant annet for fred i verden.

Et lite kapell ble bygd ved stedet der Maria hadde vist seg. Senere kom større kirker til. Men det lille kapellet er fortsatt et viktig sted for pilegrimene som samles i Fátima.

Når vi ber rosenkransen, flytter vi fingrene fra perle til perle. Perlene hjelper oss å følge bønnene. Sammen med Maria tenker vi på Jesus: at han ble født, levde blant oss, døde og sto opp igjen.

I Fátima feires også messe. Mange kommer med takk og med bekymringer for noen de er glad i. De ber Maria om å be for dem og ber Gud om fred.

Et barn trenger ikke kunne hele rosenkransen for å være med. Vi kan lytte til en voksen, holde en perle og be en kort bønn. Fred er noe vi ber Gud om og arbeider for sammen. Også et vennlig ord hjemme kan være en liten handling for fred.

Hvem vil du be om fred og trygghet for?

Under bakken i Roma finnes lange ganger og små rom som ble brukt som gravplasser. De kalles katakomber. Her gravla de første kristne mennesker de hadde vært glad i.

På vegger og gravsteder laget de bilder. Mange av bildene er enkle, men forteller noe viktig. Forskjellige steder i katakombene finner vi en fisk, et anker eller en hyrde som bærer et lite dyr på skuldrene.

En hyrde passer på sauer og geiter. Bildet av den gode hyrden minner om Jesus. Han kjenner dem han har omsorg for, og lar ikke den som trenger hjelp, bli glemt. Slik kunne et lite bilde fortelle om en stor kjærlighet.

Et anker holder en båt fast. For de kristne kunne ankeret være et tegn på at de holdt fast ved håpet hos Gud. Fisken var også et tegn de brukte om Jesus.

Menneskene var triste når noen døde. Samtidig trodde de at Jesus hadde stått opp fra de døde, og at han også kunne gi dem liv hos Gud. Bildene ved gravene fortalte om dette håpet.

I dag tar Kirken vare på katakombene og kunsten som finnes der. Katolikker ber fortsatt for de døde, også når de besøker slike gamle gravsteder. Vi kan be: Gud, ta imot dem vi savner, i din kjærlighet. Trøst alle som er lei seg, og hjelp oss å huske at Jesus lever.

Hvilket bilde synes du kan minne oss om håp?

Et kamskjell henger på en ryggsekk. På veien mot Santiago de Compostela i Spania er det et kjent tegn. Den som bærer det, kan være en pilegrim på vei til den store katedralen.

Pilegrimer har reist hit i mange hundre år. De kommer for å be ved stedet som Kirken ærer som apostelen Jakobs grav. Jakob var en av Jesu venner. Han kalles Jakob den eldre.

En pilegrimsvei består av mange små strekninger. Det er tid til å gå og tid til å hvile. Mennesker møter hverandre, deler erfaringer og hjelper noen som trenger støtte. Underveis kan de be for dem hjemme.

Noen går langt. Andre reiser på andre måter eller følger bare et lite stykke av veien. Gud måler ikke en bønn i antall skritt. Også en kort pilegrimsreise kan gi tid til å være nær ham.

Ved målet samles mennesker i katedralen. De feirer messe, takker Gud og ber om hellige Jakobs forbønn. Mange språk høres blant pilegrimene, men de hører til i den samme store Kirkefamilien.

Kamskjellet kan bli med hjem som et minne. Det kan minne om veien, menneskene og bønnen. Reisen er over, men vi kan fortsette å be og vise omsorg der vi bor. Det vi har lært om å gå sammen, kan få plass i en helt vanlig dag.

Hvordan kan vi hjelpe hverandre når vi er på tur?

På høyden Tepeyac i Mexico fortelles en historie om Maria og en mann som het Juan Diego. Han var kristen og tilhørte et av landets urfolk. Historien er blitt tatt vare på i Kirken gjennom mange hundre år.

Ifølge fortellingen viste Maria seg for Juan Diego i 1531. Hun ønsket et sted der mennesker kunne komme til Gud med det de bar på. Juan Diego gikk til biskopen for å fortelle om møtet.

Senere samlet Juan Diego blomster som Maria ba ham ta med. Han bar dem i kappen sin. Da han åpnet kappen hos biskopen, falt blomstene ut. Fortellingen sier at et bilde av Maria da kom til syne på stoffet.

Kappen med bildet blir tatt vare på i helligdommen Guadalupe. I dag kommer svært mange pilegrimer dit. De kan se bildet av Maria på stoffet, be og feire messe i den store basilikaen.

Den store kirken er mye nyere enn Juan Diego. Gjennom årene har mennesker bygd og tatt vare på steder der pilegrimene kan møtes. Fortellingen om Maria har samlet familier fra mange deler av Mexico og fra andre land.

Maria peker alltid mot sin sønn Jesus. Vi kan be henne om å be for oss, slik vi ber en venn om forbønn. Ved Guadalupe kommer mennesker med både sorg og glede. De ønsker å legge alt dette i Guds hender.

Hva ville du be Maria om å be for sammen med deg?

Langs en gammel pilegrimsvei i England står et lite steinkapell. Det heter Slipper Chapel og ligger ved Walsingham. En gang stanset pilegrimer her på vei til et hellig sted som var viet til Maria.

Så kom en lang tid da kapellet nesten ikke ble brukt til bønn. Bygningen fikk andre oppgaver og ble dårlig tatt vare på. Et sted som hadde samlet mennesker, trengte hjelp.

En kvinne som het Charlotte Boyd, kjøpte kapellet. Hun sørget for at en arkitekt og håndverkere satte det i stand. Det tok tid å gi den gamle bygningen nytt liv.

Etter hvert kom pilegrimer tilbake. Det ble igjen feiret katolsk messe, og mennesker begynte å samles i større antall. I dag er det lille kapellet en viktig del av den katolske helligdommen ved Walsingham.

Her minnes vi Maria som tok imot Jesus. Pilegrimer ber om hennes forbønn, feirer messe og kan gå til skrifte. De kommer for å søke Gud og finne tid til bønn.

Inne i landsbyen finnes også et helligsted som hører til den anglikanske kirken. Den er et annet kristent kirkesamfunn enn den katolske Kirken. Det lille katolske kapellet har sin egen historie. Charlotte og menneskene som hjalp til, gjorde det mulig for nye slekter å komme hit. Når vi tar vare på en kirke, gjør vi også noe for dem som skal bruke den etter oss. En dør kan åpnes på nytt.

Hva liker du å ta godt vare på, slik at andre også kan få glede av det?

I et kapell i Knock i Irland står lyse figurer av Maria, Josef og apostelen Johannes. Ved dem finnes et lam på et alter. Lammet er et bilde på Jesus, som gir livet sitt for oss.

Figurene er laget for å minne om noe mennesker fortalte at de så her i 1879. En regnfull kveld så de Maria, Josef, Johannes og lammet ved veggen til kirken. I synet ble det ikke sagt noen ord.

Menneskene som hadde sett det, fortalte hva som hadde hendt. Etter hvert begynte pilegrimer å komme til Knock. De ville be og søke Guds hjelp. Senere ble kapellet bygd slik vi kjenner det nå, med figurer som viser fortellingen.

Stillheten har en særlig plass her. Vi trenger ikke alltid mange ord når vi ber. Noen ganger kan vi bare være stille hos Jesus og vite at han kjenner oss.

I Knock samles mennesker også til messe. Da hører de Guds ord. I nattverden gir Jesus dem sin kropp og sitt blod. Lammet ved alteret minner om ham, slik ordene Guds lam gjør i messen.

Et barn trenger ikke sitte stille lenge for å be. En liten stund kan være nok. Kanskje kan vi legge hendene sammen og tenke på noen vi er glad i. Maria, Josef og Johannes peker mot fellesskapet hos Gud, der ingen er glemt.

Vil du være stille et lite øyeblikk og be for noen du er glad i?

I Vietnam finnes et hellig sted som heter La Vang. Dit kommer familier og pilegrimer for å be til Gud og be om Marias forbønn. Stedet minner om mennesker som en gang måtte forlate hjemmene sine.

I 1798 søkte kristne tilflukt der fordi de ble forfulgt for troen sin. De samlet seg og ba. En gammel vietnamesisk fortelling sier at Maria viste seg for dem og ga dem trøst og håp.

Menneskene tok vare på minnet om denne hjelpen. Etter hvert ble La Vang et viktig sted for katolikker i Vietnam. Pilegrimer kom med det de var takknemlige for, og med det som var vanskelig.

Maria er Jesu mor, den samme Maria som kristne i andre land ber om forbønn. Navnet Vår Frue av La Vang knytter henne til stedet og fortellingen. Hun hjelper menneskene å vende seg til sin sønn.

Mange vietnamesiske familier bor nå i andre land. De kan fortsatt be om Marias forbønn som Vår Frue av La Vang. Troen og bønnen kan følge en familie selv om den får et nytt hjem langt borte.

Når vi hører om La Vang, kan vi be for dem som savner hjemlandet sitt. Vi kan også takke for mennesker som tar imot nye naboer. Jesus kjenner hvert menneske, uansett hvilket språk det bruker når det ber.

Hva kan hjelpe noen som savner hjemmet sitt?

I Namugongo i Uganda står en stor, rund katolsk kirke. Taket har en form som minner om en type tradisjonelt hus. Mange mennesker kan samles under det samme taket til messe og bønn.

Kirken er et minnested for Ugandas martyrer. En martyr er et menneske som blir drept fordi det holder fast ved troen på Jesus. Det er en alvorlig og trist del av historien, som Kirken husker med kjærlighet.

Søylene i kirken minner om de katolske martyrene som er blitt helligkåret. De levde i Uganda for lenge siden. Mennesker som kommer hit nå, takker Gud for troen deres og ber om deres forbønn.

Under messen samles menigheten om Jesus. Han døde og sto opp igjen, og gir oss håp om liv hos Gud. I nattverden gir han seg selv til oss. Kirkens store tak rommer derfor både gamle minner og en levende tro.

Da pave Frans besøkte Namugongo, minnet han menneskene om å ta vare på dem som trenger hjelp. Det gjelder også gamle, fattige og andre som lett blir glemt.

Barn kan også være med og hjelpe. Vi kan besøke noen sammen med en voksen, dele det vi har eller spørre om noen vil være med. Ved å vise kjærlighet følger vi Jesus i livet vi har fått.

Hvem kunne du og en voksen gjøre noe hyggelig for?

På et fjell i Italia ligger klosteret Monte Cassino. Her grunnla hellige Benedikt et fellesskap av munker. Han ville hjelpe dem å leve sammen med Jesus som midtpunkt.

En klosterdag har en rytme. Munkene samles til bønn, og senere går de til oppgavene sine. De leser, arbeider, spiser og hviler. Så møtes de igjen i kirken. Bønnen vender tilbake gjennom dagen, som et kjent sted å komme hjem til.

Noen oppgaver er store, andre er små. Et fellesskap trenger at noen tar ansvar for det praktiske, og at alle tar hensyn til hverandre. Arbeidet kan bli en tjeneste for både Gud og menneskene rundt oss.

Monte Cassino har blitt ødelagt og bygd opp igjen flere ganger. Derfor er ikke veggene vi ser i dag, de samme som Benedikt så. Men klosterlivet har fortsatt. Nye munker har lært å be og arbeide på dette stedet.

Når de feirer messe, gir Jesus seg selv til dem i nattverden. Det ser fortsatt ut som brød og vin, men er Jesu kropp og blod. Munkene ber for Kirken og for verden, også for mennesker de aldri har møtt. Klosteret ligger på et fjell, men bønnen omfatter langt mer enn dem som bor der.

Vi kan kjenne igjen noe av rytmen i vår egen dag. Det er tid til lek, mat, hjelp og hvile. Vi kan også gi bønnen en liten plass og takke Gud for det dagen har gitt.

Når liker du best å be: om morgenen, ved maten eller om kvelden?

I Ávila i Spania startet Teresa et lite kloster som het San José. Navnet betyr hellige Josef. Det skjedde i 1562. Teresa og søstrene ønsket et enkelt liv med god plass til bønn.

Søstrene bodde sammen og måtte ta vare på fellesskapet. De hadde oppgaver som skulle gjøres, og mennesker å ta hensyn til. Også mellom bønnestundene skulle de vise hverandre omsorg.

For Teresa var bønn et vennskap med Gud. Vi kan snakke med ham som med en vi vet er glad i oss. Noen ganger har vi mye å fortelle. Andre ganger kan vi være stille og vite at han er nær.

Klosteret hadde murer rundt seg, men søstrene ba for mennesker langt utenfor murene. De ba for Kirken, for dem som forkynte om Jesus, og for dem som trengte Guds hjelp.

Søstrene hadde selv valgt dette livet. I messen og bønnen fikk de styrke til å fortsette. Det lille klosteret ble begynnelsen på flere fellesskap som fulgte den samme veien.

I dag minnes mennesker Teresa ved San José. Bygningene er blitt endret gjennom tiden, men stedet minner fortsatt om bønnen hun ga så stor plass. Vi kan også finne en liten stund hos Gud. Et stille hjørne, foldede hender og noen få ord kan være nok til å begynne.

Hva ville du gjerne fortelle Gud hvis du satt stille hos ham?

I Torino i Italia finnes et sted som heter Valdocco. Her fikk presten Don Bosco et fast sted å samle gutter som trengte omsorg, undervisning og noen som hadde tid til dem.

I 1846 begynte de å bruke et enkelt skur ved huset til en mann som het Pinardi. Rommet ble gjort klart som kapell. Endelig hadde de et sted å feire messe og be sammen.

Det trengtes også plass til skole og lek. Don Bosco ville at guttene skulle lære det de trengte for livet. Etter hvert fikk de også opplæring i praktisk arbeid. Ved det lille kapellet fikk de et skomakerverksted. Der lærte guttene å lage sko.

Bønn, læring og lek fikk høre sammen. Et barn er mer enn det det kan på skolen. Det trenger også venner, glede og voksne som tar det på alvor. Don Bosco lot troen få plass i omsorgen for hele barnet.

Det første, enkle kapellet er ikke bevart slik det var. Senere ble et nytt minnerom laget på stedet. I Valdocco står også en stor kirke viet til Maria som de kristnes hjelp. Mennesker kommer dit til messe og bønn.

Arbeidet med barn og unge fortsetter i Valdocco. Stedet minner oss om hvordan noe kan begynne i et lite rom og vokse når mennesker hjelper hverandre. Vi kan takke Gud for voksne som gir barn et trygt sted å lære, leke og høre til.

Hva gjør et sted godt å være på for barn?

I den store byen London finnes en kirke som heter St. Olave. Navnet ligner på Olav. Og det er nettopp hellige Olav fra Norge kirken har fått navn etter.

Olav kom til England da han var ung. Han reiste med skip og deltok i krig. Senere ble han kristen og konge i Norge. Etter at han døde, ble han æret som helgen, også utenfor landet vårt.

Kirken i London ble bygd etter Olavs død. Derfor gikk han aldri inn i denne kirken med sitt eget navn. Menneskene som bygde den, ønsket å ære helgenen de hadde hørt om.

Den heter St. Olave Hart Street, etter gaten der den ligger. Gjennom lang tid er den blitt bygd om og satt i stand. I dag tilhører den den anglikanske kirken, som er et annet kristent kirkesamfunn enn den katolske Kirken.

Likevel minner navnet om en tid da Olav ble kjent og æret blant katolikker i mange land. Historien om en helgen kunne reise over havet, slik mennesker og skip gjorde. Folk ba om hans forbønn selv om de aldri hadde vært i Norge.

Vi kan også be sammen med hellige Olav, hvor vi enn bor. Helgenene hører til hos Gud og ber for oss. Ved å se et norsk navn på en engelsk kirke kan vi huske at Kirkens familie rekker langt utover ett land.

Kjenner du en helgen som levde i et annet land enn Norge?

Et skip kan føre mennesker langt langs kysten. Men når reisen fortsetter over fjellet, må de finne en annen vei. Gamle fortellinger sier at kong Olav reiste slik gjennom Lesja og Dovre.

Sagaen forteller at Olav kom inn fjorden til Valldal da han måtte forlate Norge. Derfra fortsatte han over fjellet og gjennom innlandet. Han skulle videre østover, til Sverige og Gardarike.

Det var en reise gjennom et land uten bilveiene vi kjenner i dag. Fjell og daler lå mellom menneskene og stedene de ville nå. Vi kjenner ikke hvert skritt Olav tok, men gamle fortellinger har bevart minnet om ferden.

Nå går en merket pilegrimsvei fra Valldal gjennom Lesja og Dovre. Den møter veien som fører videre mot Nidarosdomen i Trondheim. Dagens pilegrimer har et annet mål enn Olav hadde på sin flukt: De reiser til et hellig minnested for å be.

En pilegrim kan stanse underveis og takke Gud for landskapet og for dem som følger med. Katolikker kan også be hellige Olav om forbønn. Bønnen trenger ikke vente til reisen er slutt.

Barn kan bli med en voksen på en kort og passende del av veien. Pauser, mat og hjelp fra hverandre hører med. På en pilegrimstur har også små skritt verdi. Vi kan gå sammen og la bønnen følge oss.

Hva kan vi takke Gud for når vi er ute i naturen?