Bibelfortellinger

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var mørk og tom, og Guds ånd var over vannet. Da sa Gud at det skulle bli lys, og det ble lys. Han skilte dagen fra natten. Lyset var godt.

Gud laget himmelen. Vannet samlet seg, og tørt land kom til syne. På jorden lot Gud planter vokse. Noen fikk frø, og trærne bar frukt med frø inni. Det grønne livet kunne vokse videre.

Så satte Gud lys på himmelen: solen for dagen, månen for natten og alle stjernene. De skulle lyse over jorden og vise forskjellen mellom dager og år.

Gud fylte vannet med levende skapninger og himmelen med fugler. På land kom dyr av mange slag, både store dyr og små kryp. Gud så at det var godt.

Til slutt skapte Gud menneskene, mann og kvinne. Han skapte dem i sitt bilde og velsignet dem. Menneskene fikk en særlig oppgave: å ta ansvar for livet på jorden. Gud ga dem planter og frukt å spise.

Nå så Gud på hele skaperverket. Alt var svært godt. På den sjuende dagen hvilte han fra skapelsesarbeidet og gjorde dagen hellig. Også hvilen fikk sin plass i verden som Gud hadde skapt.

Hva har Gud skapt som du har lyst til å takke ham for?

Gud hadde skapt himmelen og jorden, planter og dyr. Så skapte han menneskene i sitt bilde. Han velsignet dem og ga dem en oppgave: De skulle ta vare på livet på jorden.

Adam fikk bo i en hage som het Eden. Der ga han dyrene navn og stelte hagen. Men han manglet noen å være sammen med. Gud ville ikke at Adam skulle være alene. Han skapte Eva. Nå hadde de hverandre.

I hagen var det mange frukttrær. Gud hadde sagt at de kunne spise av dem, bortsett fra ett. Men slangen lurte Eva. Hun tok av frukten og spiste. Så ga hun til Adam, og han spiste også.

Etterpå gjemte de seg. Da Gud ropte på dem, var de redde. Adam skyldte på Eva, og Eva skyldte på slangen. De måtte forlate hagen. Livet utenfor ble vanskeligere. Men Gud tok fortsatt vare på dem. Før de gikk, laget han klær til dem.

Eva var i hagen da slangen snakket til henne. Gud hadde gitt henne og Adam mye godt å spise. Bare frukten fra ett tre skulle de la være å spise. Men slangen ville få Eva til å tvile på Gud.

«Spis av frukten, så kan dere bli som Gud», lokket den. Eva tok en bit. Så ga hun til Adam, og han spiste også. De hadde gjort det Gud hadde sagt at de ikke skulle gjøre. Nå gjemte de seg mellom trærne.

Da Gud spurte Eva hva som hadde skjedd, svarte hun: «Slangen lurte meg.» Slangen hadde løyet. Likevel hadde både Adam og Eva selv valgt å spise.

Kirken lærer at djevelen sto bak denne løgnen. Han ville vende menneskene bort fra Gud. Slanger ute i naturen er ikke onde av den grunn. De er dyr som Gud har skapt.

Tenk deg en hage med vakre trær, frukt å spise og en elv som gir vann. Slik forteller Bibelen om hagen i Eden. Gud ga Adam en oppgave der: Han skulle stelle jorden og passe på hagen.

Gud ville ikke at Adam skulle være alene. Han skapte Eva. I hagen hadde de mat, vann, dyr og hverandre. Alt dette var gaver fra Gud.

Der sto også livets tre og treet til kunnskap om godt og ondt. Gud hadde sagt at de ikke skulle spise frukt fra treet til kunnskap om godt og ondt. Men Adam og Eva lyttet til slangen og spiste likevel. Etterpå gjemte de seg.

Gud kalte på dem. De måtte forlate hagen, men før de gikk, laget han klær til dem. Gud hadde ikke glemt dem. Og menneskene hadde fortsatt en jord å ta vare på.

Noah skulle bygge en kjempestor båt. Gud hadde bedt ham om det. Det skulle komme en stor flom, og båten skulle ha plass til familien hans, dyrene og maten de trengte. Denne båten kaller vi arken.

Rundt Noah gjorde menneskene hverandre mye vondt. Noah ville høre på Gud. Han bygde arken slik Gud hadde sagt. Da alt var klart, gikk familien om bord. Dyrene kom også inn. Så steg vannet. Arken løftet seg fra bakken og fløt!

Lenge var det vann overalt. Noah sendte ut fugler for å finne ut om det var blitt tørt. Først kom duen tilbake uten å ha funnet et sted å hvile. Senere kom den med et friskt blad fra et oliventre. Nå vokste noe over vannet igjen!

Til slutt kunne alle gå ut. Noah takket Gud. Gud lovet at en slik flom aldri mer skulle ødelegge alt liv på jorden. Regnbuen ble tegnet på løftet. Det gjaldt menneskene og alle dyrene også.

Hvordan lager man plass til både en familie og mange dyr? Noah fikk beskjed fra Gud om å bygge en stor båt av tre. Båten skulle ha mange rom og tre etasjer. På siden skulle det være en dør. Båten het arken.

Noah samlet mat. Familien gikk inn, og dyr og fugler kom om bord. Så kom flommen. Vannet steg helt til den store arken fløt.

Arken var hjemmet deres lenge. Da vannet sank, stanset den på fjellene. Men de måtte vente før de kunne gå ut. En dag kom duen Noah hadde sendt av sted, tilbake med et grønt blad i nebbet!

Til slutt var jorden tørr. Gud ba dem gå ut. Nå kunne mennesker og dyr begynne på nytt. Gud ga et løfte: Aldri mer skulle en slik flom ødelegge alt liv. Regnbuen ble tegnet på løftet.

Lenge hadde arken flytt på vannet med Noah, familien og dyrene om bord. Så begynte vannet å synke. En dag stanset arken. Den hadde nådd Ararat-fjellene!

De kunne ikke gå ut ennå. Vannet måtte synke mer. Etter hvert kom flere fjelltopper til syne. Noah ventet og sendte ut fugler for å se om det fantes tørt land.

Først fant duen ikke noe sted å hvile. Senere kom den tilbake med et friskt blad fra et oliventre. Det var noe levende der ute!

Til slutt sa Gud at de kunne gå ut. Familien og dyrene forlot arken. Etter så lang tid på vannet kunne de endelig gå på jorden igjen.

«Vi vil bygge en by med et tårn helt opp til himmelen!» sa menneskene. De ville bli berømte og holde sammen på ett sted. Den gangen snakket alle samme språk.

De laget murstein av leire og brente dem harde. Stein på stein bygde de. De forsto hverandre og kunne arbeide sammen.

Men Gud så byen og tårnet. Bibelen forteller at han forvirret språket deres. Plutselig forsto de ikke lenger hva de andre sa. Hvordan skulle de bygge videre da?

Arbeidet stanset. Gud spredte menneskene over jorden. Byen ble kalt Babel. Når vi skal gjøre noe sammen, trenger vi å lytte og forstå hverandre. Noen ganger må vi spørre, vise eller prøve å si det på en annen måte.

Noah, familien og dyrene var ute av arken. Vannet hadde sunket, og de kunne gå på jorden igjen. Noah bygde et alter og takket Gud.

Da ga Gud dem et løfte: Aldri mer skulle en slik flom ødelegge alt liv på jorden. Gud knyttet seg til dem med en pakt. Her betyr det at Gud gir et løfte han vil holde.

Løftet gjaldt ikke bare Noah og familien. Det gjaldt dem som skulle leve senere, og alle dyrene og fuglene også. Regnbuen i skyene ble tegnet på løftet.

Når du ser en regnbue, kan du huske Noah. Du kan også takke Gud for menneskene, dyrene og jorden vi får dele.

«Reis fra hjemmet ditt», sa Gud til Abraham. «Jeg skal vise deg et nytt land.» Abraham var blitt gammel. Likevel dro han av sted med Sara, kona si, og nevøen Lot. I landet Kanaan bodde de i telt.

Abraham stolte på Gud, men noen ganger ble han redd. En gang ba han Sara si at hun var søsteren hans. Han ville skjule at hun var kona hans for å beskytte seg selv. Det gikk ut over andre.

Gud hadde lovet Abraham en stor familie. Men han og Sara hadde ingen barn. En kveld ba Gud ham se opp på stjernene. Så mange skulle barna og barnebarna hans bli! Abraham trodde på Guds løfte.

Årene gikk. Så kom tre gjester til teltet. Abraham ga dem mat og et sted å hvile. De hadde en nyhet: Sara skulle få en sønn! Senere ble Isak født. Gjennom Abraham ville Gud gi sin velsignelse til familier over hele jorden.

Abraham og nevøen hans, Lot, hadde reist sammen lenge. Begge hadde telt, mange dyr og gjetere som passet på flokkene. Nå bodde de i landet Kanaan. Der bodde det også andre mennesker.

Dyrene trengte gress og vann, men flokkene var blitt så store at de ikke kunne beite på samme sted. Gjeterne til Abraham og gjeterne til Lot begynte å krangle. Hvem skulle få bruke plassen?

Abraham ville finne en løsning. Han sa til Lot at de ikke måtte krangle, verken de to eller gjeterne deres. De hørte jo til samme familie. Det var bedre at de bodde et stykke fra hverandre.

Lot kunne få velge først. Hvis han valgte den ene veien, ville Abraham dra den andre. Da så Lot utover sletten ved elven Jordan. Der var det godt med vann. Han valgte å flytte østover, og de to dro hver sin vei.

Abraham ble igjen i Kanaan. Gud ba ham se seg omkring, mot alle kanter. Gud lovet ham landet og en stor slekt, med flere etterkommere enn han kunne telle.

Senere flyttet Abraham teltet sitt til et sted ved Hebron. Der bygde han et alter for Gud, et sted der han kunne tilbe ham. Familien hadde funnet plass til begge flokkene uten å fortsette krangelen.

Hva gjorde Abraham for å få slutt på krangelen?

Sara sto ved teltåpningen og lyttet. Tre gjester var kommet på besøk. Abraham hadde bedt henne bake brød til dem. Nå snakket de om noe helt utrolig: Sara skulle få en sønn!

Sara og Abraham hadde ønsket seg barn i mange år. Nå var begge gamle. Hvordan kunne hun bli mamma? Sara lo stille for seg selv.

Men Gud visste at hun lo. Ingenting var umulig for ham. Sara ble redd og sa at hun ikke hadde ledd. Det var vanskelig å tro på noe hun hadde ventet så lenge på.

Så skjedde det Gud hadde lovet. Sara fikk en liten gutt. Han fikk navnet Isak. Hun kunne holde ham inntil seg og gi ham melk. Nå lo hun av glede! Hun ville at andre skulle glede seg sammen med henne. Gud hadde holdt løftet sitt.

Isak var sønnen til Abraham og Sara. De var gamle da de fikk ham, og de var så glade! Da Isak ble voksen, giftet han seg med Rebekka. Han elsket henne.

De ønsket seg barn. Isak ba til Gud, og senere fikk de tvillingguttene Esau og Jakob. Esau likte å jakte. Jakob likte å være ved teltene. Foreldrene hadde hver sin favoritt, og det skapte vanskeligheter i familien.

Isak hadde mange dyr. Både dyrene og menneskene trengte vann. Men andre kranglet med ham om brønnene. Hva skulle han gjøre? Isak flyttet videre og lot folkene sine grave en ny brønn.

To ganger ble det krangel. Ved den tredje brønnen fikk de være i fred. Nå hadde Gud gitt dem plass! Senere kom en konge for å slutte fred med Isak. Isak ga gjestene mat. De spiste sammen, og gjestene reiste hjem i fred.

Hagar var fra Egypt og bodde hos Abraham og Sara. Hun var ufri og kunne ikke selv bestemme over livet sitt. Sønnen hennes het Ismael. Abraham var faren hans.

Det ble en vanskelig strid i familien. Sara ville at Hagar og Ismael skulle dra, og til slutt sendte Abraham dem bort. De fikk med seg brød og en skinnsekk med vann.

Hagar og sønnen gikk i ørkenen, men fant ikke veien. Etter hvert var det ikke mer vann i sekken. Hagar var redd for at Ismael skulle dø. Hun lot ham være under en busk og satte seg et stykke unna. Der begynte hun å gråte.

Men Gud hørte guttens stemme. Guds engel ropte til Hagar og ba henne ikke være redd. Gud hadde hørt Ismael. Hun skulle reise seg og hjelpe gutten opp. Gud lovet at han skulle få mange etterkommere.

Da åpnet Gud øynene hennes, så hun fikk se en brønn. Hagar gikk bort og fylte skinnsekken. Så ga hun sønnen vann å drikke.

Ismael vokste opp, og Gud var med ham. Han levde i ørkenen og lærte å bruke pil og bue. Hagar og Ismael var blitt sendt bort fra familien, men Gud hadde ikke glemt dem. Han hørte gutten da vannet var borte og hjalp moren til å se hvor hun kunne finne mer.

Hva fikk Hagar hjelp til å se?

«Kan jeg få litt vann?» spurte en fremmed mann. Rebekka senket krukken fra skulderen og lot ham drikke. Så så hun kamelene hans. De måtte også være tørste! Hun hentet mer vann, helt til alle hadde drukket.

Mannen var Abrahams tjener. Han lette etter en kone til Isak og hadde bedt Gud om hjelp. Nå ble han med hjem til Rebekkas familie. Ville hun reise med ham? Rebekka svarte ja. Senere giftet hun seg med Isak.

De fikk tvillingene Esau og Jakob. Isak var særlig glad i Esau. Rebekka foretrakk Jakob. Det gjorde livet vanskelig for guttene.

Da Isak ble gammel og ikke lenger kunne se, hjalp Rebekka Jakob med å late som han var Esau. Slik fikk Jakob velsignelsen som faren ville gi broren. Esau ble rasende. Rebekka måtte sende Jakob bort for at han skulle være trygg. Hun hadde vært så hjelpsom ved brønnen. Nå hadde hun gjort noe galt som skilte familien fra hverandre.

Jakob hadde lurt faren sin og fått velsignelsen som var ment for broren Esau. Esau ble så sint at Jakob måtte reise bort. En natt sov Jakob ute med en stein som pute.

Da drømte han om en stige helt opp til himmelen. Engler gikk opp og ned. Gud lovet å være med ham og føre ham hjem igjen. Da Jakob våknet, kalte han stedet Betel.

Jakob bodde lenge hos onkelen Laban. Han giftet seg med Lea og Rakel og fikk en stor familie. Da han endelig skulle hjem, var han redd. Var Esau fortsatt sint? Jakob ba Gud om hjelp. En natt kjempet han med en gåtefull mann og ba om velsignelse. Han fikk et nytt navn: Israel.

Så kom Esau. Jakob gikk fram og bøyde seg for broren. Men Esau løp imot ham og la armene rundt ham. Begge gråt. Etter alle disse årene kunne brødrene endelig møtes igjen.

Lea hadde en lillesøster som het Rakel. En mann som het Jakob kom til familien deres. Han ble glad i Rakel. Men faren til søstrene lurte ham, og Jakob giftet seg med Lea først.

Senere giftet Jakob seg også med Rakel. Han elsket Rakel mer enn Lea. Det gjorde vondt for Lea. Gud så henne, også når hun følte seg lite elsket.

Lea fikk barn. Da den første gutten, Ruben, ble født, håpet hun at Jakob ville bli mer glad i henne. Hun fikk flere sønner. Da Juda ble født, ville hun takke Gud. Lea fikk også en datter som het Dina.

Søstrene kranglet og lengtet etter å bli elsket. Men Gud hadde ikke glemt Lea. Sønnen Juda fikk en viktig plass i familien. Mange, mange år senere ble Jesus født i slekten hans.

Solen var gått ned, og Jakob måtte sove ute. Han la en stein under hodet. Den natten fikk han en underlig drøm.

En stige nådde helt til himmelen. Engler gikk opp og ned. Gud lovet å være med Jakob, passe på ham og føre ham hjem igjen.

Da Jakob våknet, forsto han at Gud hadde vært nær. Han satte steinen opp og helte olje over den. Stedet fikk navnet Betel. Det betyr Guds hus. Steinen skulle hjelpe ham å huske Guds løfte.

Mange år senere kom Jakob tilbake med en stor familie. Han fortalte dem at Gud hadde hørt ham da han trengte hjelp. Gud hadde vært med på hele reisen. I Betel bygde Jakob et alter for å tilbe ham.

Josef hadde fått en fin kjortel av faren sin. Brødrene var misunnelige. Da Josef fortalte drømmer der de bøyde seg for ham, ble de enda sintere. En dag solgte de ham. Josef ble ført langt hjemmefra, til Egypt.

Der måtte han arbeide som slave. Senere havnet han i fengsel, selv om han ikke hadde gjort det han ble beskyldt for. Men Gud glemte ham ikke.

En dag hadde kongen i Egypt rare drømmer. Gud hjalp Josef å forstå dem: Først skulle det komme sju år med mye mat, så sju år med sult. Josef foreslo å lagre korn. Kongen ga ham ansvaret.

Da sulten kom, reiste brødrene til Egypt for å kjøpe mat. De visste ikke hvem Josef var. Senere fortalte han det. Han gråt og omfavnet dem. «Dere ville gjøre meg vondt», sa han, «men Gud har vendt det til noe godt.» Nå kunne Josef gi familien mat og hjelpe dem å bo nær ham.

I Egypt renner en stor elv som heter Nilen. Hit kom Josef som slave, langt fra familien sin. Senere fikk han ansvar hos kongen. Han samlet korn så folk skulle ha mat når det kom dårlige år.

Da sulten kom, reiste også Josefs familie til Egypt. Der fikk de mat og kunne bo sammen igjen.

Mange år senere kom en ny konge. Han visste ikke hva Josef hadde gjort. Nå ble folket tvunget til å arbeide som slaver. I denne tiden ble Moses født. Moren hans la ham i en kurv mellom sivene ved elven. Kongens datter fant ham og tok vare på ham.

Da Moses var voksen, kalte Gud på ham. Gud hadde hørt hvor vondt folket hadde det. Moses skulle føre dem ut av Egypt og bort fra slaveriet.

Rakel passet sauene til faren sin. En dag kom hun til brønnen for å gi dem vann. Der sto en mann som het Jakob. Han hadde reist langt og var i slekt med henne. Jakob hjalp henne med sauene. Rakel løp hjem og fortalte faren om ham.

Jakob ble glad i Rakel. Han arbeidet for faren hennes i sju år for å få gifte seg med henne. Men faren lurte ham og lot ham først gifte seg med storesøsteren Lea. Senere giftet han seg med Rakel også. Noen familier levde slik den gangen. Det ble vanskelig for de to søstrene.

Rakel ønsket seg barn. Hun ble lei seg og misunnelig når Lea fikk barn og hun ikke fikk det. Gud hørte Rakel. Til slutt fikk hun sønnen Josef.

Senere, på en lang reise, fikk Rakel enda en gutt. Han het Benjamin. Rakel døde da han ble født. Jakob gravla henne ved veien til Betlehem.

Kanaan var landet Abraham og Sara kom til da Gud ba dem reise hjemmefra. De bodde i telt. Gud lovet at barna og barnebarna deres, og familiene etter dem, skulle få landet.

Andre mennesker bodde der allerede. De hadde byer og landsbyer. Familiene måtte møte hverandre, gjøre avtaler og løse uenigheter. Isak og Jakob bodde også i Kanaan. Senere dro Jakobs familie til Egypt fordi de trengte mat.

Mange år gikk. Da Moses førte folket ut av Egypt, lengtet de etter et hjem. Foran dem lå et land med bekker, åkrer, druer og fikentrær. Josva ledet dem over Jordanelven og inn i landet.

Gud ba folket huske ham også når de fikk det godt. Når de hadde mat og et hjem, skulle de takke ham.

I Egypt bodde en mor som hadde fått en liten gutt. Kongen i landet ville ikke at guttebarna i Israels folk skulle få leve. Moren prøvde å beskytte barnet sitt. I tre måneder holdt hun ham skjult.

Da hun ikke kunne gjemme ham lenger, laget hun en kurv av siv. Hun tettet kurven så vannet ikke skulle komme inn. Så la hun gutten i den og satte den mellom sivene ved elvebredden. Storesøsteren sto et stykke unna og fulgte med.

Kongens datter kom til elven. Hun fikk øye på kurven og ba en av kvinnene sine hente den. Da hun åpnet kurven, så hun barnet. Gutten gråt. Kongens datter fikk medfølelse med ham og ville hjelpe.

Storesøsteren gikk frem. Hun spurte om hun skulle hente en kvinne som kunne gi barnet melk. Det ville kongens datter gjerne. Søsteren skyndte seg og hentet barnets egen mor.

Nå fikk moren ta gutten med hjem og passe på ham. Kongens datter sørget til og med for at hun fikk lønn for det.

Da gutten var blitt større, kom han til kongens datter og ble hennes sønn. Hun kalte ham Moses. Det lille barnet i kurven hadde fått hjelp. Senere skulle Gud gi Moses en stor oppgave: å føre folket ut av Egypt.

Hvem var med på å passe på Moses?

Moses passet sauer da han så noe rart: En busk brant, men ble ikke brent opp! Fra busken ropte Gud på ham. Moses skulle tilbake til Egypt. Der måtte folket hans arbeide som slaver.

«Jeg har sett hvor vondt de har det», sa Gud. Nå skulle Moses føre dem ut. Moses syntes oppgaven var altfor stor. Men Gud lovet å være med ham.

Gud reddet folket. De kom gjennom havet på tørr grunn! På den andre siden tok Mirjam, søsteren til Moses, fram håndtrommen sin. Flere kvinner fulgte henne. De trommet, danset og sang for å takke Gud. Mirjam hjalp folket å huske hvem som hadde reddet dem.

Så gikk reisen videre gjennom ørkenen. På fjellet Sinai fikk Moses to steintavler med De ti bud. Gud lærte folket hvordan de skulle leve sammen: snakke sant, ta vare på hverandre og la være å stjele. Moses hjalp folket å følge Guds bud. Ved havet hadde Mirjam ledet kvinnene i takkesangen.

Moses passet sauer og geiter da han fikk øye på en busk i flammer. Men vent litt! Grenene brant ikke opp. Moses gikk nærmere for å se.

«Moses!» ropte Gud. Moses svarte. Gud ba ham ta av seg skoene. Stedet var hellig, for Gud møtte ham der. Moses skjulte ansiktet.

Gud hadde sett at folket i Egypt hadde det vondt. De måtte arbeide som slaver. Nå skulle Moses gå til kongen og føre dem ut.

Moses var usikker. Hvordan skulle han klare det? Han var jo en gjeter! Gud svarte at han ville være med ham. Ved den brennende busken fikk Moses en stor oppgave. Han skulle få hjelp av Gud.

Foran folket lå havet. Bak dem kom kongens hær. De hadde nettopp sluppet fri fra slaveriet i Egypt. Nå var de redde for å bli tatt igjen. Hvor skulle de gå?

Moses ba dem stole på Guds hjelp. Skyen som hadde ledet dem, flyttet seg mellom dem og hæren. Gjennom natten holdt den dem fra hverandre.

Moses strakte hånden ut over havet. Gud lot en sterk vind blåse hele natten. Vannet delte seg. Midt i havet ble det en tørr vei! Folket gikk over med vann på begge sider.

Da alle var kommet fram, vendte vannet tilbake. Hæren kunne ikke ta dem igjen. Mirjam tok fram trommen sin. Hun og kvinnene danset og sang. Gud hadde satt dem fri!

Folket hadde gått lenge i ørkenen. Nå var de sultne. De klaget til Moses og Aron. Gud hørte dem og lovet å gi dem mat.

Neste morgen lå noe lyst og fint på bakken. Hva kunne det være? «Det er maten Gud gir dere», forklarte Moses. De kalte den manna. Den var hvit og smakte søtt, som kaker med honning.

Hver morgen samlet de nok til alle i teltet. De skulle ikke spare noe til neste dag. Når noen likevel gjorde det, ble maten ødelagt. Det som lå ute, smeltet i solen.

Før hviledagen samlet de dobbelt så mye. Da hadde de mat også den dagen de skulle hvile. Dag for dag lærte folket å stole på at Gud ville hjelpe dem.

Mange mennesker sto og ventet på Moses. Noen var blitt uenige og trengte hjelp til å finne ut hva som var rett. Andre ville vite hva Gud hadde sagt at de skulle gjøre. Moses hørte på dem og lærte dem Guds regler.

Fra morgenen til kvelden kom folk med spørsmål. Moses satt der alene og prøvde å hjelpe alle sammen.

Jetro så den lange ventingen. Han var faren til kona til Moses. Nå spurte han hvorfor Moses gjorde alt dette alene. Både Moses og menneskene som ventet, ville bli utslitte hvis de fortsatte slik.

Jetro foreslo en annen måte. Moses skulle fortsatt be til Gud for folket og lære dem å leve etter Guds vilje. Men han kunne velge flere gode hjelpere: mennesker som elsket Gud, var til å stole på og ikke tok imot penger for å dømme urettferdig.

Hjelperne kunne ta seg av de enklere sakene. Når noe var særlig vanskelig, skulle de komme til Moses. Slik kunne flere dele på arbeidet, og folket kunne få hjelp.

Moses lyttet til Jetro. Han valgte ledere og ga dem ansvar for forskjellige grupper. De begynte å hjelpe til med sakene som folk kom med. Moses var fortsatt lederen deres, men nå behøvde han ikke gjøre alt alene. Også han hadde trengt et godt råd.

Hvem kan du spørre når du trenger hjelp?

Folket slo leir ved fjellet Sinai. De var blitt fri fra slaveriet i Egypt. Nå gikk Moses opp på fjellet for å møte Gud.

En tett sky lå over fjellet. Det tordnet, og folket hørte lyden av et horn. De skalv. Gud ville knytte dem til seg. Han skulle være deres Gud, og de skulle være hans folk. Dette kalles en pakt.

Gud ga dem De ti bud. De lærte folket å sette Gud først, holde hviledagen hellig og ære foreldrene sine. De skulle ta vare på livet, snakke sant og la være å stjele. De som var gift, skulle være trofaste mot hverandre.

Moses fikk to steintavler med budene. Derfor kalles de lovtavlene. Folket skulle ikke bare bære dem med seg. De skulle leve etter det Gud hadde lært dem.

Folket var på vei gjennom ørkenen. Gud ba Moses lage et spesielt telt som skulle høre til ham. Alle kunne hjelpe med gaver: tre, gull, stoff og garn. Noen laget garn, og andre arbeidet med tre og metall.

Inne i teltet sto en lysestake og et bord med brød. Bak et forheng sto Paktens ark, en hellig kiste. I den lå steintavlene med Guds bud.

Da alt var ferdig, dekket en sky teltet. Bibelen forteller at Gud fylte det med sin herlighet. Når skyen løftet seg, gikk folket videre. Når den ble liggende, ventet de.

Teltet kunne tas ned og bæres med på reisen. Gud var med folket på veien. Mange år senere bygde Salomo et tempel i Jerusalem. Da fikk den hellige kisten plass der.

Paktens ark var en kiste av tre, dekket med gull. Moses hadde fått beskjed fra Gud om hvordan den skulle lages. Inni lå steintavlene med budene.

På sidene satt ringer med lange stenger gjennom. Slik kunne kisten bæres. På lokket var to gullfigurer med vinger. De forestilte kjeruber, himmelske vesener.

Kisten sto bak et forheng i det hellige teltet. Senere fikk den plass i det innerste rommet i tempelet. Ordet pakt forteller at Gud og folket hørte sammen. Kisten minnet dem om det.

Men de kunne ikke bruke kisten til å bestemme over Gud. En gang tok de den med i krig og trodde de ville vinne. Likevel tapte de. Kisten var hellig fordi den hørte til Gud. Gud var ikke stengt inne i den.

Moses hadde fått en stor oppgave fra Gud. Men han syntes det var vanskelig å snakke. Da lot Gud broren Aron hjelpe ham. Aron hørte hva Moses fortalte, og ga ordene videre til folket.

Sammen gikk brødrene til kongen i Egypt. «La folket vårt dra!» sa de. Aron hjalp Moses senere også. En gang ble Moses så sliten at han ikke klarte å holde armene oppe. Da sto Aron på den ene siden og en annen hjelper på den andre. De støttet ham.

Aron ble prest og skulle tjene Gud ved det hellige teltet. På brystet bar han tolv steiner med navnene på Israels stammer. Slik bar han folkets navn nær hjertet.

Men Aron gjorde også noe galt. Mens Moses var oppe på fjellet, laget han en gullkalv som folket tilba. De skulle ha holdt seg til Gud. Aron og sønnene fikk også ord fra Gud til å velsigne folket og be om hans hjelp og fred.

Moses hadde en stav i hånden, en lang stokk. Da Gud ga ham en stor oppgave, var han usikker. Ville noen tro at Gud hadde sendt ham? Gud ba ham legge staven på bakken. Den ble til en slange! Da Moses tok den opp slik Gud sa, ble den en stav igjen.

Senere sto folket foran havet med en hær bak seg. Gud ba Moses løfte staven. Vannet delte seg, og folket kom over på tørr grunn.

En annen gang var folket tørste. Gud ba Moses slå på en klippe med staven. Da kom det vann de kunne drikke.

Staven var ikke en tryllestav. Det var Gud som hjalp. Moses lyttet til ham og gjorde det han fikk beskjed om.

Noomi skulle reise hjem til Betlehem. Hun var lei seg. Både mannen hennes og de to sønnene var døde. Rut, som hadde vært gift med den ene sønnen, hadde også mistet en hun var glad i.

Noomi sa at Rut kunne bli hos sin egen familie. Men Rut ville være med. «Dit du går, vil jeg gå», sa hun. «Din Gud skal være min Gud.» Sammen gikk de til Betlehem.

De trengte mat. Rut gikk ut på åkrene og plukket kornaks som lå igjen etter innhøstingen. Boas, som eide åkeren, lot henne spise med arbeidsfolkene. Han sørget også for at hun fikk ekstra korn. Rut tok maten med hjem til Noomi.

Senere giftet Rut og Boas seg. De fikk en gutt som het Obed. Noomi holdt ham på fanget og hjalp til med å passe ham. Nå var det et lite barn i huset! Obed ble senere bestefaren til kong David.

Rut bøyde seg ned og plukket kornaks på åkeren. Hun og Noomi var kommet til Betlehem og trengte mat. Boas, som eide åkeren, lot henne arbeide trygt. Hun fikk vann og mat sammen med arbeidsfolkene.

Om kvelden tok Rut korn med hjem. Nå hadde hun og Noomi noe å spise. Boas hadde hjulpet Rut, og Rut hjalp Noomi.

Senere bodde en gutt som het David, i Betlehem. Han passet farens sauer. En dag kom profeten Samuel til familien. En av sønnene skulle bli konge.

De store brødrene møtte Samuel først. Men det var David Gud hadde valgt! Han ble hentet fra sauene, og Samuel helte olje over hodet hans. Gud så hjertet til den unge gjeteren.

«Samuel!» Gutten hørte noen rope på ham om natten. Han sto opp og løp til presten Eli. «Her er jeg!» Men Eli hadde ikke ropt. Samuel gikk og la seg igjen.

Så skjedde det en gang til. Og enda en gang! Da forsto Eli at det var Gud som kalte. Han lærte Samuel hva han skulle svare. Neste gang sa Samuel: «Tal, Herre. Jeg lytter.»

Det Gud fortalte, var vanskelig å si videre. I Elis familie var det noen som hadde gjort andre mye vondt. Samuel var redd for å fortelle det. Likevel sa han sannheten til Eli. Da Samuel ble voksen, ga han Guds ord videre til folket. Han ble kalt en profet.

En dag skulle Samuel finne den Gud hadde valgt til konge. Først så han på de store, sterke brødrene. Men Gud så hjertet. Den yngste gutten, David, ble hentet fra sauene. Det var ham Gud hadde valgt.

Moses var død. Nå skulle Josva lede folket videre. Han hadde vært Moses' hjelper, men dette var en stor oppgave! Foran dem lå Jordanelven. På den andre siden lå landet de skulle til.

«Vær modig», sa Gud. «Jeg skal være med deg.» Josva skulle huske det Gud hadde lært folket. Han ba alle pakke mat og gjøre seg klare til reisen.

Prestene gikk først med Paktens ark, den hellige kisten. Da de gikk ut i elven, stanset vannet som kom ovenfra. Alle kunne gå over på tørr grunn. Josva førte folket inn i landet. Der ventet både et nytt hjem og vanskelige kamper.

Mange år senere samlet Josva folket igjen. Han minnet dem om alt Gud hadde gjort. Ville de følge Gud? Josva hadde bestemt seg: Han og familien hans ville tjene Herren.

Under en palme satt Debora og lyttet. Mennesker kom til henne med vanskelige spørsmål og krangler de trengte hjelp til å løse. Debora var dommer. Hun var også profet og ga Guds ord videre.

Folket hadde det vondt. En mektig konge og hæren hans bestemte over dem. De ropte til Gud om hjelp. Debora ba en mann som het Barak, samle folk og møte hæren som truet dem.

«Jeg går hvis du blir med», sa Barak. Debora svarte at hun ville følge ham. Hun ble med da det ble farlig, og oppmuntret ham. Gud hjalp folket til å bli fri.

Etterpå sang Debora og Barak til Gud. De takket for hjelpen og husket dem som hadde stilt opp. Nå fikk landet fred i mange år. Debora hadde lyttet, talt og gått sammen med dem som trengte henne.

Hanna ønsket seg et barn. Hun hadde ventet lenge, og noen sa stygge ting til henne fordi hun ikke hadde barn. Hanna ble så lei seg at hun gråt og ikke klarte å spise.

En dag gikk hun for å be. Leppene hennes beveget seg, men ingen hørte stemmen. Presten Eli forsto først ikke hva hun gjorde. «Jeg er så fortvilet», forklarte Hanna. «Jeg forteller Gud det jeg har på hjertet.» Da lyttet Eli og ønsket henne fred.

Senere fikk Hanna en sønn. Hun kalte ham Samuel og passet på ham mens han var liten. Hun hadde lovet at han skulle få tjene Gud. Da han var større, fulgte hun ham til Eli. Der fikk Samuel lære og hjelpe til.

Hanna kom på besøk. Hvert år laget hun en liten kappe til gutten sin. Hun takket Gud, som hadde hørt henne også da hun ba helt stille.

David passet farens sauer. Han var den yngste av brødrene og kunne spille på et instrument med strenger. En dag kom profeten Samuel hjem til familien. Han lette etter den Gud hadde valgt til konge.

David var ute hos sauene og måtte hentes. Gud så mer enn hvem som var størst og sterkest. Han så hjertet. Samuel helte olje på Davids hode som tegn på at Gud hadde valgt ham.

Senere truet den store krigeren Goliat folket. Mange var redde. David tok med seg slyngen sin og fem glatte steiner fra bekken. Han stolte på Guds hjelp. Med en stein fra slyngen vant han over Goliat.

David ble konge, men han gjorde også alvorlige ting som skadet andre. Profeten Natan hjalp ham å forstå det. David innrømmet at han hadde syndet, og fikk høre at Gud tilga ham. Også kongen trengte hjelp til å si sannheten og begynne på nytt.

David hadde en god venn som het Jonatan, sønnen til kong Saul. Jonatan var svært glad i David, og de lovet hverandre vennskap for Gud. Han ga David kappen sin og flere av tingene han selv brukte.

Etter en tid ble livet farlig for David. Kong Saul var blitt misunnelig og ville drepe ham. David fortalte Jonatan hva som hadde skjedd. Først hadde Jonatan vanskelig for å tro at faren ville gjøre noe så vondt. Men han lyttet og lovet å finne ut av det.

Vennene avtalte hvordan Jonatan skulle gi beskjed. David skulle vente ute på marken. Jonatan skulle skyte piler mot et mål og rope til gutten som hentet dem. Ordene hans skulle også være et tegn til David.

Da Jonatan forsto at David virkelig var i fare, gikk han ut som avtalt. Han skjøt en pil og ropte at den lå lenger borte. David forsto beskjeden. Han kunne ikke komme tilbake til kongen.

Etter at gutten hadde gått, kom David frem. Vennene gråt da de tok farvel. Jonatan minnet David om løftet deres for Gud: De skulle fortsette å vise omsorg for hverandre og familiene sine.

Så dro David bort. Jonatan gikk tilbake til byen. De kunne ikke være sammen nå, men vennskapet og løftet deres var fortsatt der.

Hvordan kan du vise at du er en god venn?

Abigajil bodde sammen med mannen sin, Nabal. Han hadde store flokker med sauer og geiter. David og mennene hans hadde holdt til i nærheten og passet på at gjeterne og dyrene var trygge.

Da sauene skulle klippes, sendte David noen menn til Nabal for å be om mat. Men Nabal avviste dem og svarte stygt. David ble rasende. Han tok med seg mennene sine og dro av sted. Nå ville han hevne seg og skade dem som bodde hos Nabal.

En tjener fortalte Abigajil hva som hadde skjedd. Hun samlet brød, kjøtt og annen mat og fikk det lastet på esler. Så dro hun for å møte David.

Abigajil gikk fram for ham og ba ham stanse. Hun minnet ham om Gud og om ansvaret han hadde. David måtte ikke drepe noen fordi han var sint. Maten hadde hun med til ham og mennene hans.

David lyttet. Han forsto at hun hadde hindret ham i å gjøre noe fryktelig galt. Han takket Gud for at Abigajil var kommet, og takket henne for de kloke ordene.

David tok imot maten. Så lot han Abigajil dra hjem i fred. Det var David som hadde ansvaret for truslene sine, og nå valgte han å stanse. Han hadde trengt noen som våget å si imot ham.

Hva gjorde David da han forsto at han var på vei til å gjøre noe galt?

David var blitt konge. En dag tenkte han på Jonatan, den gode vennen hans som nå var død. De hadde lovet å vise omsorg for hverandre og familiene sine. David ville holde det løftet.

Han spurte om det ennå levde noen i familien til Jonatan. En mann som hadde arbeidet for kong Saul, fortalte at Jonatan hadde en sønn. Han het Mefibosjet. Begge føttene hans var lamme.

David sendte bud etter ham. Mefibosjet kom til kongen og bøyde seg ned foran ham. David sa at han ikke skulle være redd. For Jonatans skyld ville David vise ham godhet.

Mefibosjet skulle få tilbake jorden som hadde tilhørt bestefaren hans, kong Saul. David sørget også for at noen skulle dyrke jorden, slik at Mefibosjet og familien hans fikk det de trengte.

Men David ga ham enda noe: en fast plass ved sitt eget bord. Der skulle Mefibosjet få spise, slik kongens sønner gjorde. Det var ikke bare en invitasjon til ett eneste måltid. Han skulle få komme igjen.

Mefibosjet flyttet til Jerusalem. Han var en voksen mann og hadde selv en liten sønn. Føttene hans var fortsatt lamme, men ved kongens bord hadde han fått sin plass. David hadde husket løftet til Jonatan og vist omsorg i handling.

Hvordan kan vi gjøre plass til noen som vil være sammen med oss?

Salomo var blitt konge etter faren David. Nå skulle han passe på et helt folk! Han måtte lytte til mennesker og finne ut hva som var rett. Hvordan skulle han klare det?

En natt møtte Gud ham i en drøm. Salomo fikk be om det han ønsket seg. Han ba om hjelp til å lytte og forstå, så han kunne være en god konge. Gud var glad for at han ba om dette. Han ga Salomo visdom.

Salomo bygde et tempel i Jerusalem. Da det var ferdig, ba han til Gud. Han visste at Gud var større enn huset de hadde bygd. Han ba Gud høre alle som kom for å be, også mennesker fra andre land.

Men senere gjorde Salomo noe galt. Han begynte å vende seg til andre guder. Selv om han hadde fått visdom, fulgte han ikke alltid Gud. Han trengte å bruke det han hadde lært, til å velge det gode.

I Jerusalem bygde kong Salomo et stort tempel for Gud. Arbeidet tok sju år. Håndverkerne brukte stein og tre. De skar ut blomster og palmer, og mye ble dekket med gull.

Lengst inne var et rom som het Det aller helligste. Der sto Paktens ark, den hellige kisten med steintavlene. Store gullfigurer med vinger sto også der.

Da tempelet var ferdig, samlet folket seg. En sky fylte huset. Gud var nær. Salomo løftet hendene og ba. Han takket Gud og ba ham høre menneskene som kom for å be.

Gud var større enn tempelet, større enn hele himmelen. Likevel kunne menneskene komme dit og vende seg til ham. Salomo ba også for dem som kom fra andre land. Alle skulle få lære Gud å kjenne.

Den store krigeren Goliat truet folket. David ville møte ham. Kong Saul lot David prøve rustningen sin, men David var ikke vant til den. Han tok den av igjen.

Så gikk han til bekken. Der fant han fem glatte steiner og la dem i vesken. Han tok med slyngen han kjente fra livet som gjeter.

En slynge hadde to snorer og en liten lomme til steinen. Den var annerledes enn en sprettert. David brukte slyngen, steinen traff, og Goliat falt. David hadde stolt på Guds hjelp.

Vi trenger også mot. Vi kan si fra når noen blir plaget, hente en voksen og stå sammen med den som er alene. Slik kan vi hjelpe uten å skade andre.

Elia var en profet som fortalte folket det Gud sa. En gang regnet det ikke på lenge. Gud viste Elia en bekk der han kunne drikke. Ravner kom med mat. Men til slutt tørket bekken inn.

Da møtte Elia en kvinne som nesten ikke hadde mat igjen til seg og sønnen sin. Likevel bakte hun brød til ham. Gud sørget for at melet og oljen ikke tok slutt.

Senere måtte Elia flykte fra en dronning som ville ham vondt. Han la seg under en busk, redd og utslitt. En engel vekket ham. Der sto brød og vann! Elia spiste, drakk og hvilte. Så fikk han krefter til å gå videre.

På et fjell kom en sterk storm, jordskjelv og ild. Etterpå ble det stille. Elia dekket ansiktet med kappen og lyttet til Gud. Han fikk nye oppgaver og senere en hjelper. Elia trengte både Gud, mat, hvile og noen å være sammen med.

En mor med to sønner kom til Elisja. Han var en profet, en mann som talte Guds ord til folket. Kvinnens mann var død. Familien skyldte penger, og hun kunne ikke betale. Nå var hun redd for at sønnene skulle bli tatt fra henne for å arbeide for mannen de skyldte penger.

Elisja spurte hva hun hadde hjemme. Hun hadde bare en krukke med olje igjen. Da ba han henne låne tomme krukker og andre kar hos naboene. Hun skulle samle mange.

Moren og sønnene gikk inn og lukket døren. Guttene rakte henne de tomme karene, og hun begynte å helle olje fra krukken sin. Ett kar ble fullt. Så et til. Oljen fortsatte å renne mens sønnene kom med nye kar.

Til slutt ba hun om enda et. Men nå var det ingen tomme kar igjen. Da sluttet oljen å renne.

Moren gikk tilbake til Elisja og fortalte hva som hadde skjedd. Han ba henne selge oljen og betale pengene hun skyldte. Det som ble igjen, kunne hun og sønnene leve av.

Familien hadde fått hjelp i en vanskelig stund. Naboene hadde lånt dem tomme kar, og guttene hadde båret dem fram. Gud hadde gjort noe de ikke kunne klare selv: Den lille krukken hadde gitt olje nok til å fylle alle karene.

Hvem hjalp moren og sønnene i denne fortellingen?

Naaman var en viktig offiser, en mann som ledet soldater. Mange hørte på ham, men han hadde en sykdom i huden som han ikke kunne bli kvitt.

Hjemme hos kona hans arbeidet en ung jente fra Israel. Hun var blitt tatt til fange og ført langt hjemmefra. Jenta fortalte at profeten Elisja kunne hjelpe Naaman. En profet var en som talte Guds ord til folket.

Naaman reiste til Israel. Til slutt kom han med hestene og vognen sin til huset der Elisja bodde. Han hadde tatt med kostbare gaver.

Elisja sendte ut en beskjed: Naaman skulle vaske seg sju ganger i elven Jordan. Da skulle han bli frisk.

Naaman ble sint. Han hadde ventet at Elisja selv skulle komme ut og gjøre noe stort. Kunne ikke elvene hjemme være like gode? Han ville dra sin vei.

Men tjenerne hans ba ham tenke seg om. Hvis han hadde fått en vanskelig oppgave, ville han vel ha prøvd? Nå var oppgaven å vaske seg.

Naaman lyttet. Han gikk ned i Jordan og dyppet seg sju ganger. Da ble huden frisk. Naaman vendte tilbake til Elisja og sa at Israels Gud var den sanne Gud.

Han ville gi Elisja en gave, men profeten tok ikke imot betaling. Hjelpen kom fra Gud. En mektig mann hadde lyttet til en ung jente og til tjenerne sine.

Hvem kan vi lytte til når vi trenger hjelp?

Jesaja fikk se noe underlig. I et syn så han Gud på en høy trone. Rundt ham var engler som kalles serafer. De lovpriste Gud. Jesaja forsto at Gud var hellig. Selv hadde han sagt og gjort ting som var galt.

En seraf rørte ved leppene hans med en glo fra alteret. Jesaja fikk høre at Gud hadde tatt bort skylden hans. Så spurte Gud hvem han kunne sende. «Her er jeg. Send meg!» svarte Jesaja.

Jesaja ble profet. Det betyr at han fikk gi Guds ord videre. Han sa at folket måtte slutte å gjøre andre vondt. De skulle hjelpe dem som ble urettferdig behandlet, og passe på barn og voksne som sto alene.

Jesaja fortalte også om en fred Gud skulle gi. Tenk deg en ulv og et lam som lever sammen, og et lite barn som passer dyrene! Ingen skader hverandre. Slik beskriver Jesajas bok håpet om fred.

Gud ba Jona dra til byen Ninive. Menneskene der gjorde mye vondt, og Jona skulle advare dem. Men Jona gikk om bord i et skip som seilte den andre veien!

På havet kom en voldsom storm. Sjøfolkene klarte ikke å ro i land. Til slutt ble Jona kastet i sjøen. Da stilnet stormen. Gud sendte en stor fisk som slukte ham. Inne i fisken ba Jona til Gud. Etter tre dager og tre netter kom han ut på land igjen.

Gud ba ham dra til Ninive på nytt. Denne gangen gikk Jona. Folket lyttet, ba til Gud og sluttet med det onde. Gud lot dem begynne på nytt.

Men Jona ble sint! Han satt utenfor byen, i skyggen av en plante. Da planten visnet, klaget han. Gud minnet ham om alle som bodde i byen. Jona brydde seg om planten. Skulle ikke Gud da bry seg om alle menneskene og dyrene i Ninive?

Jona hadde reist bort fra oppgaven Gud ga ham. Nå var han i havet etter en voldsom storm. Da sendte Gud en stor fisk som slukte ham!

Bibelen forteller ikke hva slags fisk det var. Men Jona var inne i den i tre dager og tre netter. Selv der kunne han be til Gud.

Jona fortalte om vannet som hadde vært rundt ham. Gud hadde hørt da han ropte om hjelp. Nå takket han Gud for at han fortsatt levde.

Så ga Gud fisken beskjed. Den spydde Jona opp på land. Jona fikk oppgaven på nytt: Han skulle til Ninive og gi Guds budskap videre. Denne gangen gikk han.

Ninive var en stor by med mange mennesker og dyr. Men menneskene gjorde hverandre vondt. Gud ba Jona dra dit og advare dem.

Først ville ikke Jona gå. Senere kom han likevel. Han sa at byen skulle bli ødelagt om førti dager. Nå lyttet folket. De ville slutte å gjøre det onde.

Selv kongen tok av seg den fine kappen. Han ba alle rope til Gud og slutte med vold. Folk fastet, det vil si at de lot være å spise en tid. Slik viste de at de angret. Gud så at de forandret seg, og lot byen få leve.

Jona ble sint. Men Gud ville redde dem som bodde der. Han ville at også Jona skulle bry seg om alle menneskene og dyrene i byen.

Ester var dronning. Men nå måtte hun gjøre noe farlig. En mektig mann planla å drepe jødene, folket hennes. Ester måtte be kongen om hjelp.

Hun kunne ikke bare gå inn til ham. Selv dronningen måtte vente på å bli kalt inn. Hvis hun kom likevel, måtte kongen velge å ta imot henne. Ester ba folket sitt om å faste sammen med henne før hun gikk. De skulle la være å spise og drikke en tid.

Den tredje dagen tok hun på seg dronningklærne og stilte seg i slottsgården. Kongen fikk øye på henne. Han rakte gullstaven mot henne. Nå fikk hun komme fram!

Ester inviterte kongen og mannen som truet folket, til fest. Ved den andre festen fortalte hun sannheten: Både hun og folket hennes var i fare. Hun ba kongen redde dem. Senere ba hun om hjelp en gang til. Folket fikk lov til å forsvare seg. Ester hadde brukt stemmen sin til å hjelpe dem.

Daniel bodde langt hjemmefra og arbeidet for en konge. Han gjorde en god jobb, og kongen likte ham. Men noen andre ledere var misunnelige. De ville bli kvitt ham.

De fikk kongen til å lage en lov: I tretti dager skulle ingen be til andre enn kongen. Daniel ba likevel til Gud, slik han pleide. Tre ganger om dagen knelte han ved de åpne vinduene hjemme.

Mennene oppdaget det og gikk til kongen. Kongen prøvde å redde Daniel, men klarte det ikke. Daniel ble kastet i en hule med løver.

Tidlig neste morgen skyndte kongen seg til hulen og ropte. Var Daniel i live? Fra hulen kom et svar! Gud hadde sendt en engel som lukket løvenes gap. Daniel var uskadd. Kongen fikk ham hentet opp. Daniel hadde fortsatt å be, selv da det ble farlig.

Daniel og tre venner var blitt ført langt bort fra hjemlandet sitt, til Babylon. Der skulle de lære et nytt språk og få opplæring til å arbeide hos kongen. Mye var annerledes enn hjemme, men de ville fortsatt leve nær Gud.

Kongen bestemte at de skulle få mat og vin fra hans eget bord. Daniel ville ikke spise mat som gjorde at han brøt med troen sin. Derfor ba han mannen som hadde ansvaret, om å få slippe.

Gud hjalp mannen til å være vennlig mot Daniel. Likevel var han redd. Hvis de unge så svakere ut enn de andre, kunne kongen bli sint på ham.

Daniel ba oppsynsmannen, han som passet på dem, om en prøve. I ti dager kunne Daniel og vennene få grønnsaker å spise og vann å drikke. Etterpå kunne mannen sammenligne dem med de andre og se hvordan det hadde gått.

Oppsynsmannen sa ja. Da de ti dagene var over, så Daniel og vennene friske og sterke ut. De fikk fortsette å spise maten de hadde bedt om.

Gud hjalp de fire med å lære og forstå. Da tiden med opplæring var ferdig, fikk de møte kongen. Han oppdaget hvor kloke de var og lot dem arbeide hos seg. Daniel og vennene hadde funnet en måte å leve etter troen sin på, også langt hjemmefra.

Hvordan ba Daniel om hjelp til å finne en løsning?

Tre venner bodde i Babylon. De het Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego. De trodde på Gud og ønsket å være trofaste mot ham.

Kongen hadde satt opp en stor statue av gull. Når musikken spilte, skulle alle bøye seg ned og tilbe den. Men de tre vennene ville ikke tilbe en statue. De ville tilbe Gud.

Kongen ble sint og truet med å kaste dem i en brennende ovn. Vennene svarte at Gud kunne redde dem. Men selv om han ikke gjorde det, ville de ikke tilbe kongens statue.

Da ble de kastet inn i ovnen. Bibelen forteller at Gud sendte en engel til dem. Engelen holdt flammene unna, og de tre vennene ble ikke skadet.

Midt i ovnen begynte de å lovprise Gud. De sang om alt han hadde skapt. Sol og måne, regn og vind, fjell og hav, fugler, dyr og mennesker skulle alle gi Gud ære. De tre stemmene lød sammen i takk.

Kongen så forundret inn. Det var ikke bare tre som gikk omkring der. Han så en fjerde sammen med dem! Han ropte at vennene skulle komme ut.

De kom frem uten brannskader. Nå priste også kongen Gud, som hadde sendt sin engel og reddet dem. De tre vennene hadde holdt fast ved troen, og lovsangen deres blir fortsatt lest og bedt i Kirken.

Hva har du lyst til å nevne når vi takker Gud for det han har skapt?

Tobias skulle på en lang reise. Han kjente ikke veien. Da fikk han følge av Rafael. Han visste ikke at Rafael var en engel!

Hjemme ventet faren, Tobit. Han var blind. Rafael lærte Tobias hvordan han kunne hjelpe ham. Da Tobias kom hjem og gjorde som Rafael hadde sagt, kunne faren se igjen. Han omfavnet sønnen og takket Gud.

Familien ville gi Rafael en stor gave. Men Rafael ba dem takke Gud. Så fortalte han hvem han var: Gud hadde sendt ham for å hjelpe dem.

Rafael er en av erkeenglene. Gud har skapt englene som sine hjelpere og budbringere. På bildet har Rafael vinger og reiseklær. Kunstneren har tenkt seg Rafael slik. Bildet minner oss om at Gud sendte ham for å hjelpe Tobias.

Mikael er en av Guds engler. Han blir kalt en erkeengel. I Bibelen får vi høre at han passer på Guds folk og hjelper dem når det er vanskelig.

I Johannes' åpenbaring står det om Mikael og englene som kjemper mot en drage. Dragen står for det som er ondt og vil skade. Mikael og englene vinner. Det er Gud som gir dem hjelp.

På bildet har Mikael vinger, rustning og skjold. Slik vil kunstneren vise at han beskytter. Bibelen forteller ikke akkurat hvordan Mikael ser ut. Gud har skapt englene til å være hans hjelpere og budbringere.

Når vi er redde eller trenger hjelp til å gjøre det gode, kan vi be Gud om hjelp. Vi kan også be ham passe på andre.

Job var veldig lei seg. Han hadde mistet barna sine og det han eide. Så ble han alvorlig syk. Han trodde på Gud og hadde prøvd å gjøre det gode. Hvorfor hadde alt dette hendt?

Tre venner kom. Først satt de stille hos ham. Men senere sa de at Job måtte ha gjort noe galt. «Nei», protesterte Job. Det var ikke rett å gi ham skylden.

Job fortalte Gud hvordan han hadde det. Han klaget, gråt og stilte vanskelige spørsmål. Til slutt svarte Gud. Han viste Job hvor stor og underfull verden er. Job fikk møte Gud, selv om han ikke fikk svar på alt.

Gud sa at vennene ikke hadde snakket rett om ham. Job ba for dem. Når noen er syke eller har det vondt, betyr det ikke at de har vært slemme. Vi kan sitte hos dem, lytte og være en venn. Vi trenger ikke ha svar på alt.

Tobit var blitt blind. Før hadde han hjulpet andre med mat og klær. Nå trengte han hjelp selv. Sønnen Tobias skulle reise langt for å hente penger faren hadde satt bort.

«Husk Gud. Ta vare på moren din, og del med dem som trenger det», sa Tobit. Men Tobias kjente ikke veien. Heldigvis fikk han følge av Rafael. Tobias visste ikke at Rafael var en engel sendt av Gud.

På reisen møtte Tobias Sara. Hun hadde opplevd mye sorg. De giftet seg og ba Gud passe på dem. Rafael hjalp dem videre.

Da Tobias kom hjem, gjorde han det Rafael hadde lært ham for å hjelpe faren. Tobit kunne se igjen! Nå så han sønnen sin. Familien ville gi Rafael en stor gave som takk. Da fortalte Rafael at han var en engel. De skulle takke Gud, som hadde sendt ham.

Tenk å måtte reise fra hjemmet sitt til et land man ikke kjenner. Det skjedde med mange fra Jerusalem. En mektig konges hær tvang dem til å dra til Babylon.

Daniel og vennene hans kom dit. Byen hadde store murer, porter og palasser. De måtte lære et nytt språk og arbeide hos kongen. Men de ville fortsatt tro på Gud.

Profeten Jeremia sendte et brev til dem som var ført bort. Han ba dem bygge hus, plante hager og be for byen de bodde i. De kunne gjøre godt der, selv om de lengtet hjem.

Gud hørte dem også i det fremmede landet. Etter mange år fikk folket vende tilbake og bygge opp tempelet igjen. Gud hadde ikke glemt dem.

Nehemja arbeidet hos kongen i et land langt fra Jerusalem. Han hadde hørt at bymuren i Jerusalem var ødelagt, og at portene var brent. Det gjorde ham så lei seg at kongen la merke til det.

Kongen spurte hva han ønsket. Nehemja ba til Gud og svarte at han ville reise til Jerusalem og hjelpe til med å bygge opp byen. Kongen ga ham lov. Han sørget også for brev som kunne hjelpe Nehemja på reisen og skaffe tre til byggingen.

Da Nehemja kom frem, undersøkte han muren. En natt dro han ut sammen med noen få menn. Han så de ødelagte portene og stedene som trengte å bygges opp igjen.

Etterpå samlet Nehemja folket. Han fortalte hvordan Gud hadde hjulpet ham, og ba dem bygge muren sammen. Folket ville være med. Nå begynte arbeidet.

Noen prøvde å stanse dem. De lo av planene og sa ting som skulle gjøre Nehemja redd. Men Nehemja stolte på Gud og fortsatte å lede arbeidet.

Etter 52 dager var muren ferdig. Også motstanderne forsto at folket hadde fått hjelp fra Gud. Nehemja hadde ikke bygd alt alene. Mange hadde arbeidet sammen, og den store oppgaven var blitt fullført. Byen hadde igjen en mur omkring seg.

Hva kan vi gjøre sammen som er vanskelig å klare alene?

På en plass i Jerusalem hadde mange mennesker samlet seg. Både kvinner og menn var der, og barn som var store nok til å forstå det som skulle leses. De ba presten Esra hente boken med loven Gud hadde gitt gjennom Moses.

Esra stilte seg på en høy plattform av tre. Der kunne folket se ham. Da han åpnet boken, reiste alle seg. Esra lovpriste Gud, og menneskene løftet hendene og svarte amen. Så bøyde de seg og tilba Herren.

Fra tidlig morgen leste Esra høyt. Folket lyttet. Andre hjelpere forklarte det han leste, slik at menneskene kunne forstå ordene. Det var ikke nok bare å høre lydene. De skulle få vite hva Guds lov betydde.

Mange begynte å gråte da de hørte. Men lederne minnet dem om at dette var en hellig dag, en dag som tilhørte Gud. Nå skulle de glede seg over ham.

De fikk beskjed om å gå og spise god mat. De skulle også sende mat til dem som ikke hadde noe klart. Gleden skulle deles med flere.

Slik ble dagen både en dag for å lytte og en dag for å feire. Folket gikk for å spise, drikke og dele med hverandre. De gledet seg fordi de hadde forstått ordene som var blitt lest for dem.

Hva kan vi gjøre når det er noe i Bibelen vi ikke forstår?

Gabriel er en engel som kommer med beskjeder fra Gud. Han er en erkeengel. I Bibelen møter han Daniel, som trenger hjelp til å forstå det Gud har vist ham. Gabriel hjelper ham.

Senere kommer Gabriel til Maria i Nasaret. Han har en stor nyhet: Hun skal få en sønn! Barnet skal hete Jesus og være Guds Sønn. Maria lurer på hvordan det kan skje. Gabriel forteller at Den hellige ånd skal komme over henne. Maria svarer ja til Gud.

På bildet har Gabriel vinger og en bokrull. En bokrull er et langt ark som rulles sammen. Kunstneren har gitt Gabriel bokrullen for å vise at han kommer med ord fra Gud. Bibelen forteller ikke at han hadde den med seg.

Maria lyttet til engelen Gabriel. Hun skulle bli mor til Jesus, Guds Sønn! Hun stilte et spørsmål, og så sa hun ja til Gud. Hun stolte på ham, selv om hun ikke visste alt som skulle skje.

Maria besøkte Elisabet, som også ventet barn. De gledet seg sammen. Senere ble Jesus født i Betlehem. Maria holdt ham og tok vare på ham sammen med Josef. Hun husket det folk sa om barnet hennes.

Da Jesus var voksen, var Maria i et bryllup sammen med ham. Vinen tok slutt. Maria fortalte det til Jesus. «Gjør det han sier», sa hun til tjenerne. Slik hjelper Maria oss å lytte til Jesus.

Maria var ved korset da Jesus døde. Etter oppstandelsen ba hun sammen med vennene hans. Kirken kaller henne Guds mor, fordi sønnen hennes er Gud. Vi ærer henne og ber henne be for oss. Hun hjelper oss å komme nærmere Jesus.

Elisabet og Sakarja hadde ingen barn, og nå var de gamle. Så fikk Sakarja besøk av engelen Gabriel. Elisabet skulle få en sønn! Han skulle hete Johannes og gjøre folket klart til å møte Herren.

Elisabet ventet barn, akkurat som engelen hadde sagt. En dag kom Maria på besøk. Hun hadde Jesus i magen. Da Maria hilste, beveget barnet seg i Elisabets mage.

Elisabet ble fylt av Den hellige ånd. Hun forsto at Maria var mor til Herren. Hun gledet seg over Maria og over at hun hadde trodd på Gud. Maria ble hos henne i omtrent tre måneder.

Da Elisabets gutt ble født, gledet naboene seg. Slektningene ville kalle ham Sakarja, etter faren. Men Elisabet sa: «Han skal hete Johannes.» Sakarja skrev det samme på en tavle. Sønnen deres skulle bli Døperen Johannes.

Josef tok vare på Jesus som sin egen sønn. Han var gift med Maria og arbeidet som tømmermann. Vi kaller ham Jesu fosterfar. Gud er Jesu Far.

Da Josef først hørte at Maria ventet barn, forsto han ikke hva som hadde skjedd. Han ville trekke seg stille unna, uten å gjøre henne vondt. Da kom en engel til ham i en drøm. Barnet var blitt til ved Den hellige ånd. Josef lyttet. Han tok Maria til seg og ga barnet navnet Jesus.

Senere måtte han beskytte Jesus mot kong Herodes. Etter en ny advarsel i en drøm sto Josef opp om natten og tok familien med til Egypt. Da faren var over, flyttet de til Nasaret.

Josef passet på Jesus mens han vokste. Da Jesus en gang ble borte i Jerusalem, lette Josef og Maria til de fant ham i tempelet. Så fulgte Jesus dem hjem.

Maria og Josef var på reise til Betlehem. Josef kom fra kong Davids familie, og Betlehem var Davids by. Nå måtte Josef dra dit for å få navnet sitt skrevet på en liste.

Maria ventet barn. Mens de var i Betlehem, ble Jesus født. Hun pakket ham godt inn og la ham i en krybbe. Det var en kasse som dyrene spiste fra. Hun la barnet der, for det var ikke husrom for dem.

Utenfor byen passet noen gjetere sauene sine. Plutselig sto en engel foran dem.

«I dag er Frelseren født!» sa engelen. «Dere skal finne et barn som ligger i en krybbe.» Så fyltes himmelen av engler som priste Gud.

Gjeterne skyndte seg av sted. De fant Maria, Josef og Jesus, akkurat som engelen hadde sagt. Etterpå fortalte de andre om barnet og takket Gud.

I Nasaret bodde Maria da engelen Gabriel kom til henne. Han fortalte at hun skulle få en sønn og gi ham navnet Jesus. Maria forsto ikke alt, men hun sa ja til Gud.

Jesus ble født i Betlehem. Etterpå vokste han opp i Nasaret sammen med Maria og Josef. År for år ble han større og lærte mer.

Da Jesus var blitt voksen, kom han tilbake til hjembyen sin. Han gikk til synagogen, der folk samlet seg for å be og høre Guds ord.

Jesus leste at Gud ville hjelpe de fattige og sette mennesker fri. Han sa at det var dette Gud hadde sendt ham for å gjøre. Noen undret seg over ordene hans. Andre ble sinte. Men Jesus fortsatte med oppgaven Gud hadde gitt ham.

Maria, moren til Jesus, hadde også vært et lite barn. Noen hadde holdt henne, trøstet henne og hjulpet henne å vokse. I Kirkens tradisjon heter foreldrene hennes Anna og Joakim. De er Jesu mormor og morfar.

Navnene står ikke i evangeliene. Kristne har fortalt om Anna og Joakim i lang tid. Vi vet lite om hvordan de levde. Kirken husker dem som foreldre som tok vare på Maria og hjalp henne å tro på Gud.

Den 26. juli er minnedagen deres. Da kan vi takke for dem som passer på oss og lærer oss å be. Vi kan også be Anna og Joakim om å be for familien vår.

Sakarja var prest. Han og Elisabet var blitt gamle og hadde ingen barn. En dag gikk Sakarja inn i tempelet for å ofre røkelse. Folket sto utenfor og ba.

Der inne møtte han engelen Gabriel! «Elisabet skal få en sønn», fortalte engelen. Gutten skulle hete Johannes og gjøre menneskene klare til å møte Herren. Sakarja syntes det var vanskelig å tro. De var jo så gamle.

Gabriel sa at Sakarja ikke skulle kunne snakke før det hadde skjedd. Da Sakarja kom ut, måtte han bruke hendene for å forklare seg. Senere reiste han hjem. Elisabet ventet barn, slik engelen hadde sagt.

Da gutten var født, ville slektningene kalle ham Sakarja. «Han skal hete Johannes», sa Elisabet. Sakarja skrev det samme på en tavle. Da fikk han stemmen tilbake! Han takket Gud. Sønnen ble senere kjent som Døperen Johannes.

Det var natt utenfor Betlehem. Gjeterne holdt vakt over sauene. En gjeter passer på at dyrene har det trygt. Bibelen forteller ikke hva disse gjeterne het, eller hvor mange de var.

Mens de var på arbeid, kom en engel med en stor nyhet: Jesus var født! Gjeterne fikk høre om ham midt i nattevakten. De var vanlige mennesker som passet dyrene sine. Likevel var budskapet fra Gud til dem.

Vismennene hadde sett en stjerne. De dro langt fra Østen for å finne Jesus og hylle ham som konge. Bibelen forteller ikke hva de het, eller hvor mange de var.

De hadde tre slags gaver: gull, røkelse og myrra. Gull er et kostbart metall. Røkelse og myrra kommer fra trær og gir god duft. Kirken har en festdag som heter Herrens åpenbaring. Da husker vi vismennenes besøk. De kom fra et annet land og fikk møte Jesus. Han er kommet for mennesker over hele jorden.

Kong Herodes fikk besøk av vismenn som lette etter en nyfødt konge. De ville finne Jesus. Herodes ble urolig. Han ville ikke miste makten sin.

Han spurte dem som kjente Skriftene, hvor Frelseren skulle bli født. Svaret var Betlehem. Herodes sendte vismennene dit. Han ba dem komme tilbake og fortelle hvor barnet var. Han sa at han også ville hylle ham. Men han løy.

Herodes ville drepe Jesus. Gud advarte både vismennene og Josef. Vismennene tok en annen vei hjem, og Josef tok Maria og Jesus med til Egypt. Herodes lot små gutter i Betlehem og rundt byen bli drept. Mange familier hadde mistet barna sine og sørget.

Familien ble i Egypt til Herodes var død. Senere flyttet de til Nasaret. Herodes brukte makten sin til å skade. Josef lyttet til Gud og tok vare på barnet.

Simeon hadde ventet lenge. Gud hadde lovet en frelser, og Den hellige ånd hadde vist ham at han skulle få se ham før han døde.

Anna var en gammel kvinne. Mannen hennes var død, og hun brukte mye tid i tempelet til å be og tjene Gud. En dag kom Maria og Josef dit med Jesusbarnet. Simeon og Anna fikk møte ham og takket Gud. Den de hadde ventet på, var kommet!

En dag fikk Maria besøk av en engel. Hun bodde i Nasaret og skulle gifte seg med Josef. Engelen het Gabriel og kom med et budskap fra Gud.

«Du skal få en sønn», fortalte han. «Du skal kalle ham Jesus. Han skal være Guds Sønn.» Maria ble urolig og undret seg. «Hvordan skal dette skje?» spurte hun. Gabriel svarte at Den hellige ånd skulle komme over henne. Det var Gud selv som skulle gjøre det mulig for Maria å få dette barnet. Barnet skulle bli til ved hans kraft.

Gabriel fortalte også at slektningen Elisabet ventet barn. Maria lyttet. Så svarte hun ja til det Gud ville gjøre. Hun ville tjene ham.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Jesus er Guds Sønn. Han blir menneske og kommer til oss som et lite barn. Maria får stille spørsmål og lytte. Så stoler hun på Gud. Vi kan også spørre om det vi ikke forstår.

Maria skulle besøke Elisabet. Begge ventet barn. Maria hadde Jesus i magen. Elisabets gutt skulle hete Johannes. En dag skulle han gjøre menneskene klare til å møte Jesus.

Da Maria kom inn og hilste, beveget barnet seg i Elisabets mage. Elisabet ble fylt av Den hellige ånd. Hun forsto at Maria skulle bli mor til Herren. For et gledelig besøk!

Maria takket Gud. Han hadde sett henne og gjort store ting. Han glemmer ikke dem som er fattige eller som andre ikke legger merke til. Maria ble hos Elisabet i omtrent tre måneder før hun dro hjem.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Allerede før Jesus er født, blir det glede rundt ham. Maria og Elisabet takker Gud sammen. Livet er en gave fra Gud. Vi kan også dele glede og takke ham.

Maria og Josef hadde reist til Betlehem. Der ble Jesus født. Maria pakket ham inn i et klede og la ham i en krybbe. En krybbe er et sted der dyrene får maten sin. De hadde ikke fått plass i husrommet.

Ute i nærheten passet gjetere sauene sine den natten. Da kom en engel med en stor nyhet: Frelseren var født! De skulle finne ham som et lite barn i en krybbe. Så kom mange engler som lovpriste Gud.

Gjeterne skyndte seg av sted. De fant Maria, Josef og Jesus, akkurat som engelen hadde sagt. Gjeterne fortalte alt de hadde hørt. Maria lyttet og husket det de fortalte. Da gjeterne dro tilbake til sauene, takket de Gud.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Barnet i krybben er Guds Sønn og vår frelser. Han kommer for å redde oss og føre oss nær Gud. Gjeterne får komme til ham. Vi trenger heller ikke være rike eller viktige for å komme til Jesus.

Maria og Josef tok det lille Jesusbarnet med til tempelet i Jerusalem. De ville gjøre det Guds lov sa. De hadde med fugler som gave til Gud. Det var gaven en familie kunne gi når den ikke hadde råd til et lam.

I tempelet var Simeon. Han hadde ventet lenge på Frelseren Gud hadde lovet. Den hellige ånd hadde vist ham at han skulle få se ham. Nå tok Simeon Jesus i armene og takket Gud. Endelig var barnet her!

Anna var også der. Hun var en gammel kvinne som ba mye i tempelet. Da hun så Jesus, takket hun Gud og fortalte om ham til andre. Maria og Josef undret seg over alt de hørte.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Jesus er Frelseren Gud hadde lovet. Simeon og Anna får møte ham som et lite barn. Gud hadde ikke glemt løftet sitt, selv om de hadde ventet lenge.

Noen vismenn hadde sett en stjerne. De dro langt for å finne jødenes nyfødte konge. I Jerusalem spurte de hvor barnet var. Kong Herodes ble urolig. Vismennene fikk høre at de skulle til Betlehem.

De reiste videre. Stjernen viste dem veien, og de ble veldig glade! Inne i huset fant de Jesus sammen med Maria.

De bøyde seg for barnet og ga ham kostbare gaver: gull, røkelse og myrra. Røkelse og myrra ble brukt blant annet for den gode duften. Senere fikk vismennene en advarsel i en drøm. De skulle ikke tilbake til Herodes. Derfor tok de en annen vei hjem.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Jesus er kommet for mennesker i alle land. Vismennene hadde reist langt, og de fikk finne ham. Vi kan også komme til Jesus med bønn og takk. Når vi viser kjærlighet, kan det være vår gave til ham.

Midt på natten måtte Josef stå opp. En engel hadde kommet til ham i en drøm: «Ta barnet og Maria med deg til Egypt.» Kong Herodes ville finne Jesus og gjøre ham vondt.

Josef tok med seg Maria og Jesus og dro. Familien måtte flykte til et annet land for å være trygg. Der ble de til Herodes var død.

Senere kom en engel med en ny beskjed. Nå kunne de reise tilbake. De flyttet til Nasaret. Der skulle Jesus vokse opp sammen med Maria og Josef.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Jesus var selv et lite barn på flukt. Josef lyttet til Gud og tok vare på ham og Maria. Barn som må flykte, trenger voksne som passer på dem, og mennesker som ønsker dem velkommen.

Jesus vokste opp hjemme hos Maria og Josef i Nasaret. Han ble større og sterkere. Han lærte og lyttet, slik barn gjør.

Familien tilhørte det jødiske folket. De ba til Gud og fulgte skikkene sine. Til påske reiste de til Jerusalem. Jesus var lydig mot Maria og Josef, som tok vare på ham.

Bibelen forteller ikke om hver dag da Jesus var liten. Vi vet ikke alt han gjorde. Men vi vet at han levde som et barn i en familie. Han var Guds Sønn også da.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Jesus er sann Gud og sant menneske. Han har selv vært barn. Han vet hvordan det er å vokse og lære. Også på en helt vanlig dag kan vi være nær Gud, be og gjøre noe godt for andre.

Hvor var Jesus? Maria og Josef lette etter ham blant dem de reiste sammen med. De hadde feiret påske i Jerusalem. Nå var de på hjemveien, men Jesus var ikke der!

De dro tilbake til byen og lette. Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Jesus var tolv år og satt blant lærerne. Han lyttet og stilte spørsmål. De var overrasket over hvor mye han forsto.

Maria fortalte hvor redde hun og Josef hadde vært. Jesus svarte at han måtte være i sin Fars hus. De forsto ikke helt hva han mente. Så ble Jesus med dem hjem. Maria husket det som hadde skjedd, og tenkte mye på det.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Jesus kaller Gud sin Far. Samtidig følger han Maria og Josef hjem og vokser opp hos dem. Jesus lyttet og spurte. Vi kan også spørre når vi vil bli bedre kjent med Gud.

Johannes sto ved Jordanelven. Han hadde en kappe av kamelhår og et belte av lær. Mange kom for å høre ham. Allerede før han ble født, hadde foreldrene Elisabet og Sakarja fått vite at han skulle gjøre folket klart til å møte Herren.

«Vend dere til Gud», sa Johannes. De skulle slutte med det gale. Hadde de mat og klær nok, skulle de dele. De skulle heller ikke ta penger de ikke hadde rett til. Johannes døpte mennesker i elven.

En dag kom Jesus. Johannes døpte ham også. Da Jesus kom opp av vannet, kom Den hellige ånd ned som en due. En stemme fortalte at Jesus var Guds elskede Sønn.

Noen trodde Johannes selv var Frelseren de ventet på. Men han viste dem videre til Jesus. Det var Jesus de skulle følge. Johannes var glad for å hjelpe dem å finne ham.

Jesus er Guds Sønn og vår frelser. Han ble født som et lite barn i Betlehem. Maria og Josef tok vare på ham. I Nasaret vokste han opp, lærte og ble større. Jesus er både sann Gud og sant menneske.

Da han ble voksen, gikk han fra sted til sted. Han fortalte om Gud, gjorde syke friske og tilga synder. Han tok imot mennesker som andre holdt utenfor. Barna fikk også komme nær ham.

Jesus samlet venner som gikk sammen med ham. De lyttet til fortellingene hans og så hvordan han hjalp. Han lærte dem å be og ta vare på hverandre. De hadde mye å lære, og Jesus var sammen med dem underveis.

Jesus ga livet sitt for oss på korset. Den tredje dagen sto han opp. Vennene møtte ham levende! Jesus lever også i dag. Vi kan snakke med ham i bønn. Helgenene hjelper oss å bli kjent med ham.

Peter var fisker. Før het han Simon. Broren Andreas tok ham med til Jesus, som ga ham et nytt navn: Peter. Det betyr klippe. Peter forlot garnene sine og fulgte Jesus.

En dag spurte Jesus hvem vennene trodde han var. Peter svarte at han var Guds Sønn, Frelseren Gud hadde lovet. Jesus ga Peter ansvar for å lede og hjelpe de andre.

Men Peter kunne bli redd. Den natten Jesus ble tatt til fange, sa Peter tre ganger at han ikke kjente ham. Etterpå gråt han. Han hadde sviktet vennen sin.

Da Jesus var stått opp, møtte han Peter ved sjøen. «Elsker du meg?» spurte han. Tre ganger fikk Peter svare ja. Jesus ba ham ta vare på menneskene som trodde på ham. Peter fikk begynne på nytt. Kirken regner ham som den første paven.

Andreas hadde møtt Jesus. Nå måtte han finne broren Simon! «Vi har funnet Messias», fortalte han. Det var Frelseren Gud hadde lovet. Andreas tok broren med til Jesus.

Før hadde Andreas lyttet til døperen Johannes. Johannes hadde pekt på Jesus. Da Andreas fulgte etter, ba Jesus ham komme og se. Han fikk være hos Jesus den dagen.

Senere var mange mennesker samlet rundt Jesus og trengte mat. Andreas fant en gutt med fem brød og to fisker. Hvordan kunne så lite rekke? Men Jesus ga folket mat, og alle ble mette.

En annen gang ville noen fra et annet land møte Jesus. Andreas og Filip hjalp dem. Andreas var ofte en som tok andre med. Vi kan også dele en fortelling om Jesus eller invitere noen til å be sammen.

Blant Jesu venner var det to som het Jakob. Nå skal vi møte Jakob den eldre, broren til Johannes. En dag satt brødrene i båten og arbeidet med garnene. Jesus kom og kalte på dem. De forlot båten og fulgte ham.

Jakob fikk være med opp på fjellet da Jesu ansikt skinte som solen. Sammen med Peter og Johannes hørte han stemmen som ba dem lytte til Guds Sønn.

Men Jakob hadde mye å lære. Han og Johannes ønsket seg de fremste plassene hos Jesus. Jesus lærte dem at den som vil være stor, skal hjelpe og tjene andre.

Senere lot kong Herodes Agrippa Jakob bli drept fordi Jakob tilhørte Jesus. En som blir drept for troen sin, kalles en martyr. Kirken husker Jakob som en av Jesu venner. Han hadde gått sammen med Jesus og lært av ham.

Johannes var fisker sammen med broren Jakob. Da Jesus kalte på dem, gikk de fra båten og ble med ham. Johannes fikk høre Jesus fortelle og se hvordan han hjalp mennesker.

En gang ville Johannes og Jakob ha de fremste plassene hos Jesus. Men Jesus lærte dem å tjene andre. De skulle bruke kreftene sine til å vise kjærlighet.

Kirkens tradisjon forteller at Johannes var disippelen som sto hos Maria ved korset. Jesus ba dem ta vare på hverandre som mor og sønn. Fra da av fikk Maria bo hos disippelen.

Etter at Jesus sto opp, fortalte Johannes og Peter om ham i Jerusalem. De fortsatte selv om noen ville stanse dem. Kirken knytter også Johannes til Johannesevangeliet. Der leser vi om Guds kjærlighet og om å elske hverandre.

«Følg meg», sa Jesus til Filip. Filip ble med. Snart fant han vennen Natanael. Han måtte fortelle ham om Jesus, som Gud hadde lovet å sende!

Natanael var usikker. Kunne noe godt komme fra Nasaret? Filip svarte enkelt: «Kom og se!» Natanael fikk møte Jesus selv.

En annen gang trengte en stor folkemengde mat. Jesus spurte Filip hvor de skulle kjøpe brød. Filip tenkte på alle pengene de ville trenge. Han kunne ikke forstå hvordan alle skulle få mat. Men Jesus visste hva han skulle gjøre, og ingen gikk sultne derfra.

Ved det siste måltidet ba Filip Jesus vise dem Faderen. Jesus svarte at den som hadde sett ham, hadde sett Faderen. Filip fikk spørre og lære mer. Det får vi også.

Bartolomeus var en av de tolv apostlene. Jesus hadde valgt ham til å være nær seg, lære og fortelle videre. Bibelen forteller ikke mye om ham med dette navnet.

I Kirkens tradisjon blir han ofte regnet som den samme som Natanael. Filip tok Natanael med til Jesus. Først var Natanael usikker, men han ble med for å se selv.

Jesus sa at Natanael var ærlig. Natanael ble overrasket. Hvordan kjente Jesus ham? Jesus fortalte at han hadde sett ham under fikentreet, før Filip kom. Da sa Natanael: «Du er Guds Sønn!»

Vi vet ikke alt om Bartolomeus. Men han hadde sin plass blant vennene til Jesus. Vi trenger heller ikke være kjente for at Jesus skal se oss. Han kjenner hver enkelt.

Matteus satt ved tollboden og krevde inn penger. Mange likte ikke tollerne og ville ikke være sammen med dem. Men Jesus stanset hos Matteus. «Følg meg», sa han. Matteus reiste seg og ble med.

Senere spiste Jesus med tollere og andre som ble kalt syndere. Noen klaget. Hvorfor ville han være sammen med dem? Jesus svarte at det er de syke som trenger lege. Han var kommet for å hjelpe dem som hadde gjort noe galt, tilbake til Gud.

Matteus fikk bli en av de tolv apostlene. Nå skulle han lytte til Jesus og følge en ny vei. Han fikk begynne på nytt.

Kirken knytter Matteus til evangeliet som bærer navnet hans. Der kan vi lese om Jesus, fra fødselen til oppstandelsen. Også vi får høre at Jesus kaller oss til å følge ham.

Thomas var en av Jesu tolv apostler. Han ville følge Jesus, også da det ble farlig. Og han sa fra når han ikke forsto.

En gang snakket Jesus om å gå til Faderen. «Hvordan skal vi kjenne veien?» spurte Thomas. Jesus svarte: «Jeg er veien, sannheten og livet.»

Etter påske fortalte de andre vennene at de hadde møtt Jesus levende. Thomas hadde ikke vært der. Han klarte ikke å tro dem. Han ville se Jesus selv.

Åtte dager senere kom Jesus igjen. Nå var Thomas der. Jesus viste ham hendene og siden sin. «Min Herre og min Gud!» svarte Thomas. Nå trodde han. Jesus sa at også de som tror uten å ha sett ham, er velsignet av Gud. Vi kan be ham om hjelp når vi synes det er vanskelig å tro.

Blant Jesu tolv apostler var Jakob, sønnen til Alfeus. Vi kaller ham Jakob den yngre. Den andre Jakob var broren til Johannes. Han kalles Jakob den eldre. Slik kan vi skille mellom de to vennene til Jesus.

Bibelen forteller lite om ham. Vi vet at Jesus valgte ham til å være en av de tolv. Han fikk være med Jesus og ta del i oppgaven apostlene fikk.

Etter at Jesus var gått til Faderen i himmelen, var Jakob sammen med vennene i Jerusalem. De ba sammen med Maria og de andre. I Kirkens tradisjon blir han også knyttet til den Jakob som var i familie med Jesus og ledet de kristne i byen. Også Jakobs brev i Bibelen har blitt knyttet til ham.

Vi kjenner ikke hele historien hans. Men vi vet at han hørte til blant Jesu venner, og at han ba sammen med dem.

Judas Taddeus var en av de tolv apostlene. Han var ikke den Judas som forrådte Jesus. Taddeus er et navn som hjelper oss å skille dem fra hverandre.

Ved det siste måltidet stilte han Jesus et spørsmål. Hvorfor ville Jesus vise seg for vennene og ikke for hele verden? Judas Taddeus ville forstå mer.

Jesus snakket om kjærlighet. Den som elsker ham, vil holde fast ved ordene hans. Faderen og Sønnen vil komme nær og bo hos det mennesket. Den hellige ånd skal hjelpe vennene å huske det Jesus har sagt.

Når noe virker veldig vanskelig, ber mange katolikker Judas Taddeus om å be for dem. Det kalles forbønn. Vi kan også be om hjelp og fortelle Gud det som bekymrer oss.

Jesus hadde to apostler som het Simon. Den ene kjenner vi som Peter. Den andre kaller vi Simon seloten. Det siste navnet kan bety «den ivrige». Slik skiller vi mellom de to.

Vi vet ikke mye om Simon før han møtte Jesus. Men Jesus valgte ham til å være en av de tolv. I gruppen var det forskjellige mennesker. Noen hadde fisket, og Matteus hadde krevd inn penger. Nå skulle de lære av Jesus sammen.

Etter at Jesus var gått til Faderen i himmelen, var Simon med vennene i Jerusalem. De ba og ventet på det Jesus hadde lovet. De som var forskjellige, hørte likevel sammen hos Jesus.

Marta hadde besøk av Jesus. Hun hadde mye å ordne, mens søsteren Maria satt og lyttet til ham. «Kan du ikke be henne hjelpe meg?» spurte Marta.

Jesus svarte at Marta var urolig for mange ting. Maria hadde valgt å lytte til ham. Den plassen skulle hun få beholde. Marta fikk fortelle Jesus det hun strevde med, og han hjalp henne å se hva som var viktig.

Senere døde broren deres, Lasarus. Marta gikk Jesus i møte. «Hadde du vært her, ville ikke broren min ha dødd», sa hun. Likevel stolte hun på ham. Jesus sa at han er oppstandelsen og livet. Marta svarte at hun trodde han var Guds Sønn.

Jesus ga Lasarus livet tilbake. Senere var de sammen rundt bordet igjen. Marta serverte maten. Hun kunne både hjelpe med hendene og snakke med Jesus om det som lå på hjertet.

Maria i Betania var søsteren til Marta og Lasarus. Hun var en annen enn Jesu mor og Maria Magdalena. Jesus var glad i de tre søsknene. En dag kom han på besøk. Maria satte seg ved føttene hans og lyttet til det han fortalte.

Marta hadde mye å gjøre og ville ha hjelp. Men Jesus lot Maria sitte og høre på ham. Det han fortalte, var viktig.

Senere døde Lasarus. Da Jesus kom, gikk Maria ut for å møte ham. Hun gråt og fortalte om sorgen sin. Jesus gråt også. Så gikk han til graven og ga Lasarus livet tilbake.

En annen gang var de sammen ved et måltid. Maria hadde med en kostbar salve som luktet godt. Hun smurte den på Jesu føtter og tørket dem med håret sitt. Judas klaget over prisen. Men Jesus forsvarte henne. Han snakket om salven og om dagen da han selv skulle legges i graven.

Lasarus var Jesu venn. Han bodde med søstrene Marta og Maria i Betania. En dag ble han syk. Søstrene sendte bud til Jesus. Men før Jesus kom fram, var Lasarus død.

Mange kom for å trøste søstrene. Jesus hørte på dem og så at de gråt. Han gråt også. Han var glad i vennen som var død.

Ved graven ba Jesus dem flytte steinen. Han takket Gud, sin Far, og ropte: «Lasarus, kom ut!» Da kom Lasarus ut, levende! Han hadde fortsatt gravklær rundt hendene og føttene. Jesus ba de andre hjelpe ham å få dem av.

Senere satt Lasarus til bords sammen med Jesus, mens Marta serverte. Mange kom for å se mannen som hadde fått livet tilbake. Det som hadde skjedd, fikk flere til å tro på Jesus.

Sakkeus strakte seg for å se. Jesus kom gjennom byen, men det sto mennesker overalt. Sakkeus var kortvokst. Han løp foran og klatret opp i et tre. Derfra kunne han se!

Jesus kom til treet, stanset og så opp. «Sakkeus, skynd deg ned. I dag vil jeg være gjest hos deg.» Sakkeus kom ned og tok glad imot ham.

Sakkeus var rik og krevde inn penger fra folk. Mange likte ham ikke. De klaget over at Jesus ville besøke en som hadde gjort mye galt. Men Jesus hadde selv stoppet ved treet og kalt på ham.

Nå ville Sakkeus dele. Halvparten av det han eide, skulle de fattige få. Hadde han tatt for mye fra noen, skulle de få fire ganger så mye tilbake. Jesus sa at frelsen var kommet til huset. Han var kommet for å finne og redde dem som hadde gått seg bort.

Det var natt da Nikodemus kom til Jesus. Han var en lærer og leder som kjente Guds lov. Likevel hadde han spørsmål. Han hadde sett tegnene Jesus gjorde og forsto at Gud var med ham.

Jesus sa at et menneske måtte bli født på ny. Nikodemus undret seg. Kunne en voksen bli en baby igjen? Jesus forklarte at han snakket om vann og Ånd, om et nytt liv fra Gud.

Senere ville noen ledere dømme Jesus uten å høre på ham. Da sa Nikodemus fra: Først måtte de lytte og finne ut hva Jesus faktisk hadde gjort.

Da Jesus var død, kom Nikodemus med velluktende stoffer til gravleggingen. Sammen med Josef fra Arimatea pakket han kroppen inn i tøy og la Jesus i graven. Han som hadde kommet med spørsmål, var nå der for å hjelpe.

Ved Jordanelven sto Johannes og snakket til folket. Han ba dem vende seg til Gud og slutte å gjøre det som var galt. Så døpte han dem i vannet.

«Hva skal vi gjøre?» spurte folk.

«Har du to kapper, kan du dele med en som ikke har noen», svarte Johannes. «Har du mat, kan du dele den også.» De som krevde inn penger, skulle bare ta det de hadde lov til.

En dag kom Jesus til elven. Johannes døpte ham. Da Jesus kom opp av vannet, åpnet himmelen seg. Den hellige ånd kom ned over ham som en due.

Fra himmelen lød Guds stemme: «Du er min elskede Sønn.»

Johannes hadde gjort folk klare til å møte Jesus. Nå var Jesus hos dem. Ved elven får vi høre om Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.

Ved Gennesaretsjøen bodde det mange fiskere. De dro ut i båter og fanget fisk i store garn. Flere av dem skulle bli Jesu venner.

En dag samlet folk seg ved sjøen for å høre Jesus. Han satte seg i Simons båt og ba ham ro litt fra land. Nå kunne alle på stranden høre ham.

Etterpå sa Jesus: «Ro ut på dypet og sett ut garnene.»

«Vi har fisket hele natten uten å få noe», svarte Simon. «Men når du sier det, skal jeg prøve.»

Denne gangen ble garnene fulle! Fiskerne måtte rope på hjelp fra en annen båt. Etterpå ba Jesus dem følge ham. De dro båtene på land og gikk med ham.

En annen gang var vennene ute på sjøen i en storm. De var redde og vekket Jesus. Han stanset vinden og bølgene. Hvordan kunne selv sjøen høre på ham?

Kapernaum var en by ved sjøen. Jesus bodde der en tid. Mange kom for å høre ham fortelle om Gud.

Simon og Andreas hadde også et hus i byen. En dag lå moren til Simons kone syk med feber. Jesus tok henne i hånden og hjalp henne opp. Feberen var borte! Om kvelden kom flere syke til huset, og Jesus hjalp dem.

En annen gang var et hus så fullt av folk at ingen flere kom inn. Utenfor sto fire menn med en venn på en båre. Han kunne ikke gå. Hvordan skulle de få ham fram til Jesus?

De bar ham opp på taket, åpnet det og senket båren ned.

Jesus så at de stolte på ham. Han tilga mannen syndene hans. Så sa han: «Reis deg, ta båren din og gå hjem.» Mannen reiste seg, og alle undret seg og takket Gud.

I Jeriko bodde Sakkeus. Han var liten av vekst og klarte ikke å se Jesus gjennom folkemengden. Da løp han foran de andre og klatret opp i et tre.

Jesus stanset under treet og så opp. «Sakkeus, skynd deg ned! I dag vil jeg besøke deg.»

Sakkeus ble glad. Han tok imot Jesus og lovet å dele med de fattige. Hadde han tatt for mye penger fra noen, skulle de få mer tilbake.

Ved Jeriko møtte Jesus også Bartimeus. Han var blind og satt ved veien. Da han hørte at Jesus var der, ropte han om hjelp.

Noen ba ham være stille. Men Jesus stanset og kalte ham til seg.

«Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» spurte Jesus.

«La meg få se!» svarte Bartimeus.

Jesus hjalp ham, og han kunne se. Så fulgte han Jesus videre på veien.

I Betania bodde tre søsken: Marta, Maria og Lasarus. Jesus var glad i dem og kom på besøk.

En dag ble Lasarus svært syk. Søstrene sendte bud til Jesus. Men da Jesus kom fram, hadde Lasarus vært død i fire dager.

Marta gikk for å møte Jesus. Hun var lei seg, men stolte fortsatt på ham. Da Jesus møtte Maria og så alle som gråt, gråt han også.

Så gikk han til graven. Han ba til Gud og ropte: «Lasarus, kom ut!»

Lasarus kom ut. Han levde! Jesus ba de andre hjelpe ham med å ta av tøystykkene som var surret rundt kroppen hans.

Senere spiste Jesus sammen med vennene i Betania igjen. Marta serverte, og Lasarus satt ved bordet. Maria helte kostbar, velluktende salve over Jesu føtter. Hele huset ble fylt av den gode duften.

«Hvem er min neste?» spurte en mann Jesus. Han ville vite hvem han skulle vise kjærlighet. Da fortalte Jesus:

En mann var på vei fra Jerusalem til Jeriko. Røvere tok det han hadde og slo ham. De lot ham ligge skadet ved veien.

En prest kom forbi. Han så mannen, men gikk videre. En mann som arbeidet ved tempelet, gjorde det samme.

Så kom en mann fra Samaria. Han stanset. Han syntes synd på den skadde og ville hjelpe.

Han stelte sårene og la på bandasjer. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et sted der han kunne få hvile og pleie.

Neste morgen ga han penger til verten. «Pass på ham», sa han. «Koster det mer, skal jeg betale når jeg kommer tilbake.»

«Hvem var en neste for mannen som var skadet?» spurte Jesus.

«Han som hjalp ham», svarte mannen.

«Gå du og gjør det samme», sa Jesus.

Hva lærer Jesus oss? Barmhjertighet betyr å bry seg om den som har det vondt, og hjelpe. Vi kan vise omsorg også for noen vi ikke kjenner. Du kan trøste en venn eller hente en voksen du stoler på når noen er skadet. Du trenger ikke klare alt selv.

Jesus fortalte om en far som hadde to sønner. Den yngste ba om å få pengene han en dag skulle arve. Faren ga ham det han ba om, og sønnen reiste langt av sted.

Snart hadde han brukt opp alt. Så ble det lite mat i landet. Sønnen fikk passe griser, men var så sulten at han ønsket å spise maten deres.

«Hjemme hos far har selv arbeiderne nok mat», tenkte han. «Jeg vil dra hjem, si at jeg har gjort galt og spørre om jeg kan få arbeide der.»

Faren fikk øye på ham mens han ennå var langt borte. Han løp mot sønnen og klemte ham.

«Far, jeg har gjort galt mot Gud og mot deg», sa sønnen.

Men faren ropte på tjenerne: «Hent fine klær, en ring og sandaler! Nå skal vi ha fest. Sønnen min har kommet hjem!»

Storebroren ble sint og ville ikke gå inn. Faren gikk ut til ham også. «Du er alltid hos meg», sa han. «Alt mitt er ditt. Nå må vi glede oss over at broren din er tilbake.»

Hva lærer Jesus oss? Gud er som den gode faren. Vi kan komme til ham også når vi har gjort noe galt. Han hjelper oss å si unnskyld og begynne på nytt. Vi trenger ikke få til alt først. Faren gikk ut til begge sønnene. Han var glad i dem begge.

Jesus fortalte om en gjeter som hadde hundre sauer. En dag manglet det en sau. Hvor var den blitt av?

Gjeteren lot de nittini andre være igjen og gikk for å lete. Han lette helt til han fant sauen.

Da løftet han den opp og la den over skuldrene sine. Nå kunne han bære den hjem!

Han ropte på vennene og naboene: «Gled dere sammen med meg! Jeg har funnet sauen min!»

Jesus sa at det blir slik glede i himmelen når et menneske vender tilbake til Gud.

Hva lærer Jesus oss? Gud glemmer ingen av oss. Når vi har gjort noe galt, kan vi komme til ham og be om hjelp. Han blir glad når vi vender oss til ham. Gjeteren var glad i sauen han fant. Han var glad i de andre også. Slik elsker Gud hver og en av oss.

Mange sto på stranden og ville høre Jesus. Han satte seg i en båt og fortalte:

En mann gikk ut for å så korn. Han strødde frø på bakken. Noen falt på veien. Da kom fuglene og spiste dem.

Andre frø falt mellom steiner, der det bare var litt jord. Små planter skjøt opp, men røttene kom ikke dypt nok. Da solen ble varm, visnet plantene.

Noen frø falt mellom tornebusker. Buskene vokste og tok plassen plantene trengte.

Men noen frø falt i god jord. Der fikk de vokse! Snart var det mye mer korn enn mannen hadde sådd.

Jesus forklarte at frøene ligner Guds ord. Ordene kan bli glemt eller borte blant alt vi tenker på. Men når vi lytter og tar dem imot, kan de vokse i oss, som korn i god jord.

Hva lærer Jesus oss? Når vi hører om Jesus, kan vi stoppe opp og lytte. Vi kan be om hjelp til å forstå og gjøre det han sier. Kanskje vi øver på å dele eller trøste noen. Slik kan ordene få vokse i livet vårt. Og glemmer vi å lytte, kan vi alltid prøve igjen. Gud hjelper oss.

Jesus fortalte om et bitte lite sennepsfrø. En mann tok frøet og sådde det i åkeren sin.

Det lille frøet begynte å vokse. Planten ble større og større. Til slutt hadde den greiner der fuglene kunne bygge rede.

Tenk at så mye kunne vokse fram fra noe så lite!

Jesus sa at Guds rike ligner dette frøet. Guds rike er der Gud er konge, og hans kjærlighet får bestemme. Det kan begynne så lite at vi nesten ikke legger merke til det.

Hva lærer Jesus oss? Gud kan la noe stort begynne med noe lite. Først var det bare noen få som fulgte Jesus. Etter hvert fikk mange høre om ham. Vi ser ikke alltid hva Gud gjør, men vi kan stole på ham. Et lite frø kan vokse til noe mye større enn vi hadde trodd.

Jesus fortalte om to menn som bygde hvert sitt hus. Den ene bygde på fast fjell. Den andre bygde på sand.

Så kom uværet. Regnet øste ned. Vannet steg, og vinden slo mot husene.

Huset på fjellet sto støtt. Men sanden ga ikke det andre huset noe fast å stå på. Det raste sammen.

Jesus sa: «Den som hører mine ord og gjør det jeg sier, ligner mannen som bygde på fjell.»

Den som hører ordene, men ikke gjør det Jesus sier, ligner mannen som bygde på sand. Jesus ville at de både skulle lytte til ham og gjøre det han lærte dem.

Hva lærer Jesus oss? Vi kan lytte til Jesus og øve oss på å gjøre det han lærer oss. Vi kan si sannheten, tilgi og hjelpe hverandre. Det kan fortsatt skje ting som er vanskelige. Uværet kom mot begge husene. Men vi kan stole på Jesus og be ham om hjelp, også når livet er vanskelig.

Jesus fortalte om en mann som fant en skatt i en åker. Skatten lå gjemt i jorden.

Mannen ble så glad! Han dekket skatten til igjen og gikk for å selge alt han eide. Så kjøpte han åkeren.

Nå var skatten hans. Den var mer verdt for ham enn alt han hadde solgt.

Jesus sa at himmelriket ligner denne skatten. Slik fortalte han hvor godt og verdifullt det er å få leve sammen med Gud.

Hva lærer Jesus oss? Noe av det beste i livet kan vi ikke kjøpe. Slik er det også med Guds kjærlighet. Den er en gave. Jesus vil at vi skal ta imot den og følge ham. Mannen ble glad da han fant skatten. Jesus vil dele en enda større glede med oss: livet med Gud.

Jesus fortalte om en kvinne som hadde ti sølvmynter. En dag telte hun dem. Det var bare ni! Hvor var den siste?

Hun tente en lampe og feide gulvet. Hun lette nøye i huset og ga seg ikke.

Endelig fant hun mynten! Da kalte hun på venninnene og nabokonene sine.

«Gled dere sammen med meg!» sa hun. «Jeg har funnet mynten jeg mistet!»

Jesus fortalte at Guds engler også gleder seg. Slik blir det glede når et menneske vender tilbake til Gud.

Hva lærer Jesus oss? Du er dyrebar for Gud. Han elsker deg og gir deg ikke opp. Har du gjort noe galt, kan du fortelle ham om det og be om tilgivelse. Han hjelper deg å begynne på nytt. Kvinnen ville dele gleden sin med andre. Hos Gud er det også stor glede når noen kommer tilbake til ham.

Herodes Antipas styrte i Galilea da Jesus var voksen. Han var sønnen til kong Herodes, som vi møter i fortellingen om Jesusbarnet. Antipas hadde mye makt, og mange hørte på ham.

Døperen Johannes sa fra om noe han hadde gjort galt. Herodes hadde giftet seg med brorens kone. Johannes ble satt i fengsel. Herodes visste at Johannes levde nær Gud, og likte å høre ham. Likevel gjorde han ikke det rette.

Under en fest ga Herodes et løfte. Da han ble bedt om å drepe Johannes, ville han ikke bryte løftet foran gjestene. Han lot Johannes bli drept. Men han kunne ha sagt nei og latt Johannes leve.

Senere ble Jesus ført til Herodes. Han ville se et under, men Jesus svarte ikke på spørsmålene hans. Herodes og soldatene hånte Jesus og sendte ham tilbake til Pilatus.

Bartimeus satt ved veien. Han var blind og ba dem som gikk forbi, om hjelp. Nå hørte han mange mennesker. Jesus var på vei forbi!

«Jesus, hjelp meg!» ropte Bartimeus. Noen ba ham tie stille. Men han ropte enda høyere. Han ville at Jesus skulle høre ham.

Jesus stanset. Han ba dem hente Bartimeus. Mannen kastet av seg kappen og sprang opp. «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» spurte Jesus. «Jeg vil se», svarte Bartimeus.

Jesus gjorde ham frisk og sa at troen hans hadde frelst ham. Straks kunne han se! Så fulgte han Jesus videre. Andre hadde prøvd å stanse stemmen hans. Jesus stanset og lyttet.

En kvinne kom til brønnen for å hente vann. Der satt Jesus, sliten etter en lang reise. «Kan jeg få noe å drikke?» spurte han. Kvinnen ble overrasket. Hun var samaritan, og Jesus var jøde. Mange jøder og samaritaner var uvenner.

Jesus snakket med henne likevel. Han fortalte om levende vann som han kunne gi. Men han hadde jo ikke noe å hente vann med! Kvinnen spurte videre. Jesus mente en gave fra Gud, livet som aldri tar slutt.

Jesus kjente henne og livet hennes. De snakket om Gud. Hun sa at Frelseren skulle komme. Da fortalte Jesus at det var han. Den hun ventet på, satt rett foran henne!

Kvinnen lot krukken stå og gikk til byen. «Kom og se», ba hun folk. Mange trodde på Jesus etter å ha hørt henne. Så fikk de selv møte ham og høre ham fortelle.

Fariseerne var en gruppe jøder som ville leve etter Guds lov. De leste Skriftene, ba og snakket om hvordan de skulle leve. De trodde også at de døde skulle stå opp.

Jesus møtte mange fariseere. Noen inviterte ham på mat. Andre var uenige med ham. De diskuterte for eksempel hva man kunne gjøre på hviledagen, når folk skulle hvile fra arbeidet. Jesus viste at man skulle hjelpe mennesker også da.

Fariseerne var forskjellige. Nikodemus kom for å stille spørsmål. Andre advarte Jesus da han var i fare. Paulus hadde også vært fariseer.

Jesus var selv jøde. Han og dem han snakket med, kjente mange av de samme hellige fortellingene. Når vi leser, må vi se hva hver person gjør. Vi kan ikke si at alle i en gruppe er like.

I Kana var det bryllup. Jesus, Maria og Jesu venner var gjester. Men under festen tok vinen slutt.

I huset sto seks store kar av stein. Jesus ba tjenerne fylle dem med vann. Da de øste opp, var vannet blitt til vin! Dette var det første tegnet Jesus gjorde.

Jesus var med på å feire bryllupet. Når to mennesker gifter seg i kirken, ber vi om at han også skal være med dem i livet deres sammen.

Jesus var sliten etter en lang gåtur. Han satte seg ved Jakobs brønn mens vennene gikk for å kjøpe mat.

En kvinne kom med en krukke for å hente vann.

«Kan du gi meg noe å drikke?» spurte Jesus.

Kvinnen ble overrasket. Hun kom fra Samaria, og Jesus var jøde. Mange jøder og samaritaner var uvenner. Likevel ville Jesus snakke med henne.

Han fortalte at han kunne gi henne levende vann. Men brønnen var dyp. Hvordan skulle han få opp vann uten en bøtte?

Jesus mente en annen gave: livet med Gud, som aldri tar slutt. Han fortalte også at han var Messias, den Gud hadde lovet å sende.

Kvinnen lot krukken stå og skyndte seg til byen. Hun ville fortelle om Jesus! Mange fulgte med henne til brønnen for å møte ham selv.

Johannes sto ved Jordanelven og døpte mennesker. Han ba dem vende seg til Gud. En dag kom Jesus også. Johannes undret seg. Var det ikke han som trengte hjelp fra Jesus?

Men Jesus ba ham gjøre det Gud ville. Johannes døpte Jesus. Da Jesus kom opp av vannet, åpnet himmelen seg. Guds Ånd kom ned over ham som en due.

En stemme fra himmelen sa at Jesus var Guds elskede Sønn. Nå skulle Jesus gå rundt og fortelle det gode budskapet og hjelpe mennesker.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Jesus er Guds Sønn. Det hadde han vært hele tiden. Nå lar Faderen menneskene høre hvem Jesus er. Jesus har ikke gjort noen synd, men kommer nær oss for å frelse oss.

Dette møter vi igjen i Kirken

Dåpen

Har du sett noen bli døpt? Presten heller vann over hodet, eller den som døpes, senkes i vann. Dåpen skjer i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn. Gud vasker bort synd og gir oss nytt liv som sine barn i Kirken. Denne gaven kommer fra Jesus, som døde og sto opp for oss.

Jesus var alene i ørkenen. I førti dager fastet han. Det betyr at han lot være å spise. Nå var han veldig sulten.

Da kom djevelen og fristet ham: Kunne han ikke gjøre steinene om til brød? Jesus svarte med ord fra Bibelen. Et menneske trenger mer enn mat. Det trenger også Guds ord.

Djevelen prøvde igjen. Han ville få Jesus til å sette Gud på prøve og vende seg bort fra ham. Men Jesus sa nei. Han ville bare tilbe Gud. Til slutt gikk djevelen bort, og engler kom og hjalp Jesus.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Jesus vet hvordan det er å bli fristet. Likevel velger han å være trofast mot Gud. Når vi har lyst til å gjøre noe vi vet er galt, kan vi be Jesus om hjelp.

Peter og Andreas arbeidet ved sjøen. De var brødre og fiskere. Mens de kastet garn i vannet, kom Jesus. «Følg meg», sa han. De skulle få hjelpe ham med å samle mennesker hos Gud.

Brødrene la fra seg garnene og ble med. Litt lenger borte satt Jakob og Johannes i en båt sammen med faren. De gjorde garnene klare. Jesus kalte på dem også, og de fulgte ham.

Vennene ble kalt disipler. En disippel er en elev som lærer. Nå skulle de høre det Jesus sa, og se det han gjorde. De forsto ikke alt med en gang. Men de fikk gå sammen med ham og lære mer.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Jesus vil ha vanlige mennesker med seg. Vennene får lære å be, elske og hjelpe andre. Vi kan også være Jesu disipler. Vi kan lytte til ham og øve oss på det han lærer oss.

Det var bryllup i Kana! Maria, Jesus og vennene hans var gjester. Midt under festen tok vinen slutt. Maria oppdaget det og fortalte det til Jesus.

«Gjør det han sier», sa hun til tjenerne. Der sto seks store kar av stein. Jesus ba dem fylle karene med vann, helt til kanten. Så skulle de øse opp litt og gi det til mannen som passet på festen.

Mannen smakte. Det var vin! Og den var veldig god. Vannet var blitt til vin. Dette var det første tegnet Jesus gjorde. Vennene fikk se noe av hvem han var, og trodde på ham.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Jesus bryr seg om menneskene og gleden deres. Maria viser oss at vi kan lytte til ham. Det Jesus gjør i bryllupet, hjelper vennene å forstå at han er mer enn en vanlig lærer.

Dette møter vi igjen i Kirken

Ekteskapet

Når en døpt mann og en døpt kvinne gifter seg, er ekteskapet et sakrament, en hellig gave fra Gud. De lover å elske hverandre og høre sammen hele livet. Det betyr å være trofaste mot hverandre. Jesus gir dem hjelp til å elske, tilgi og ta vare på familien sin.

Jesus hadde bedt til Gud. Da han var ferdig, sa en av vennene: «Lær oss å be.» De ville også lære å snakke med Gud.

Jesus lærte dem å kalle Gud Far. De kunne be om at Guds navn skulle holdes hellig, og at hans rike skulle komme. De kunne be om mat og om tilgivelse når de hadde gjort noe galt.

De kunne også be om hjelp til å tilgi andre og stå imot det onde. Gud ville høre dem. Jesus fortalte at Faderen gir Den hellige ånd til dem som ber ham.

Jesus ga også løfter til dem som hørte på ham: De som sørger, skal få trøst. De som skaper fred, skal kalles Guds barn. Disse løftene kalles saligprisningene.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Jesus lærer oss å komme til Gud som til en Far som elsker oss. Vi kan takke, be om hjelp eller fortelle at vi er lei oss. Vi trenger ikke mange fine ord. Vi kan også være stille hos ham.

Jesus visste at mennesker kunne være bekymret. De trengte mat å spise og klær å ha på seg. Når slike tanker tok stor plass, ba han dem legge merke til det Gud hadde skapt.

Se på fuglene, sa Jesus. De sår ikke korn og samler ikke inn en avling i store hus. Likevel gir deres Far i himmelen dem mat. Og menneskene er dyrebare for ham.

Så fortalte Jesus om blomstene på marken. De laget ikke tråd og sydde ikke klær. Likevel var de vakkert kledd. Selv kong Salomo, som hadde så mye rikdom, hadde ikke klær som kunne måle seg med dem.

Gud hadde omsorg for både fuglene og det som vokste. Da kunne menneskene også stole på at han visste hva de trengte. De var ikke glemt av sin Far i himmelen.

Jesus ba dem søke Guds rike først. Det betydde å vende seg til Gud og la hans vilje vise dem hvordan de skulle leve. De trengte ikke bære alle morgendagens bekymringer i dag.

Vi kan også fortelle Gud hva vi er redde for. Og vi kan si det til en voksen som passer på oss. Bønn og hjelp fra mennesker hører sammen. Fuglene og blomstene kan minne oss om vår Far, som kjenner oss og elsker oss.

Hva vil du gjerne fortelle Gud om i dag?

Det var fullt av mennesker i huset der Jesus var. Fire menn kom bærende med en venn som ikke kunne gå. De ville fram til Jesus. Men døren var blokkert av folk. Hva skulle de gjøre?

De åpnet taket og senket båren ned! Nå lå vennen rett foran Jesus. Jesus så at de trodde på ham. Han sa til mannen at syndene hans var tilgitt. Noen skriftlærde var der. De lærte folk om Guds ord. Nå undret de seg: Det var jo Gud som kunne tilgi synder.

Da sa Jesus: «Reis deg, ta båren din og gå hjem.» Mannen reiste seg og gikk, rett foran alle! Slik viste Jesus at han også hadde makt til å tilgi. Menneskene undret seg og takket Gud.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Jesus kan både gjøre syke friske og tilgi synder. De fire vennene hjalp mannen fram til ham. Vi kan også hjelpe hverandre. Det er ikke slemt å være syk. Gud er like glad i oss når vi er syke som når vi er friske.

I Kapernaum bodde en offiser, en mann som ledet soldater. En av tjenerne hans var svært syk og kunne dø. Tjeneren var ufri og kunne ikke bestemme over sitt eget liv. Offiseren satte stor pris på ham og ville at han skulle få hjelp.

Da offiseren hørte om Jesus, sendte han noen av byens jødiske ledere til ham. De ba Jesus komme. De fortalte også at offiseren hadde hjulpet folket deres og bygd synagogen, huset der de samlet seg til bønn.

Jesus gikk med dem. Før han kom fram til huset, møtte han noen venner som offiseren hadde sendt. De hadde med en ny beskjed.

Offiseren mente at han ikke var verdig til å ta imot Jesus hjemme. Men han stolte på Jesu makt. Jesus trengte bare å si et ord, så kunne tjeneren bli frisk. Selv visste offiseren hvordan en beskjed kunne få soldatene hans til å handle.

Jesus undret seg over troen hans. Da utsendingene kom tilbake til huset, fant de tjeneren frisk.

I messen bruker vi ord som minner om offiserens bønn, før vi mottar Jesus i kommunionen. Vi kan ikke kreve en så stor gave. Vi tar imot Jesus og stoler på ham. Offiserens bønn hjelper oss å komme til Jesus med både tillit og respekt.

Hvem har du lyst til å be til Jesus for?

Jesus fortalte om en mann som sådde korn i jorden. Med denne lille fortellingen ville han vise noe om Guds rike.

Mannen hadde sådd frøene. Nå gikk tiden. Om natten sov han, og om dagen sto han opp. Samtidig begynte kornet å spire og vokse. Mannen visste ikke hvordan alt dette skjedde.

Først kom et lite strå. Etter hvert vokste det fram et aks, den delen øverst på strået der kornene sitter. Til slutt var kornene i akset modne. Da var det tid for å høste, og mannen gikk i gang med å samle inn kornet.

Bonden hadde en oppgave. Han skulle så, og siden skulle han høste. Men han kunne ikke få frøet til å vokse ved å trekke i det. Veksten skjedde mens dagene og nettene gikk.

Jesus lærer oss å stole på Gud. Vi kan lytte til hans ord, be og gjøre det gode vi får mulighet til. Samtidig får vi hvile i at Gud arbeider, også når vi ikke kan se eller forstå alt han gjør.

Hva er fint å tenke på når noe trenger tid for å vokse?

Jesus fortalte en kort lignelse om en kvinne som skulle bake. En lignelse er en liten fortelling som hjelper oss å forstå noe om Gud.

Kvinnen hadde en stor mengde mel. I deigen blandet hun inn surdeig. Surdeig er litt deig som kan få en ny deig til å heve, slik gjær gjør. Det betyr at deigen vokser og blir luftigere.

Kvinnen blandet surdeigen inn, og til slutt hadde hele deigen hevet. Den lille surdeigen hadde virket i alt sammen, selv om den ikke lenger kunne sees som en egen klump.

Slik ville Jesus vise noe om Guds rike. Gud virker blant oss, også når vi ikke kan se det med en gang. Det som begynner i det skjulte, kan få betydning for mye mer.

Vi kan lytte til Jesus, be og ta imot det Gud gir oss. Guds kjærlighet får virke i livet vårt. Når vi hjelper en som trenger oss, får vi være med i det Gud gjør. Samtidig kan Gud virke på måter vi ennå ikke forstår.

Har du sett en deig heve seg og bli større?

Jesus fortalte en lignelse om en kjøpmann som lette etter fine perler. En kjøpmann arbeider med å kjøpe og selge varer. Denne mannen visste at perler kunne være svært verdifulle.

Så fant han en svært verdifull perle. Nå var det denne han ville ha. Han gikk og solgte alt han eide, og brukte pengene til å kjøpe perlen.

Det er hele den lille fortellingen. Jesus brukte den for å fortelle om Guds rike. Kjøpmannen hadde funnet noe så verdifullt at han var villig til å gi fra seg det andre han hadde.

Å høre til hos Gud er mer verdt enn alt vi kan eie. Jesus inviterer oss til å følge ham og la ham få den viktigste plassen i livet vårt.

Guds kjærlighet er en gave. Den kan vi ikke kjøpe med penger, og den som er rik, har ikke mer rett til den enn den som er fattig. Perlen hjelper oss å forstå hvor verdifullt det er å få leve nær Gud.

Hva i livet ditt er verdifullt uten at det koster penger?

Bølgene slo inn i båten. Vinden blåste hardt, og båten begynte å fylles med vann! Jesus og vennene hans var på vei over sjøen. Nå var vennene redde.

Men Jesus sov på en pute bak i båten. De vekket ham og ropte: «Hjelp oss! Vi drukner!» Jesus reiste seg og ba vinden og sjøen være stille.

Vinden la seg. Bølgene roet seg. Det ble helt stille. Jesus spurte hvorfor de var så redde, og om de ennå ikke hadde tro. Vennene undret seg: Hvem var han, som til og med vinden og sjøen hørte på?

Hva forteller dette oss om Jesus?

Jesus har makt over vinden og vannet. Vennene fikk rope på ham da de var redde. Vi kan også be Jesus om hjelp og snakke med en trygg voksen. Å tro betyr ikke at vi aldri blir redde eller møter fare.

Jairus hadde en datter som var svært syk. Han var en av lederne i synagogen, huset der folk samlet seg til bønn. Nå kom han til Jesus, falt ned foran ham og ba om hjelp. Datteren hans holdt på å dø.

Jesus gikk med Jairus. Mange mennesker fulgte etter. Mens de var på vei, kom noen fra huset til Jairus med en tung beskjed: Jenta var død. De mente at Jairus ikke trengte å be Jesus komme lenger.

Jesus hørte hva de sa. Han ba Jairus holde fast ved troen og ikke la frykten få bestemme. Så fortsatte de mot huset.

Der var mange samlet, og de gråt. Jesus tok med seg foreldrene og tre av vennene sine inn til jenta. De andre måtte vente utenfor.

Jesus tok henne i hånden og ba henne reise seg. Med det samme sto hun opp og begynte å gå omkring. Hun var tolv år gammel. Foreldrene og de tre vennene var helt overveldet av det som hadde skjedd.

Jesus ba dem gi henne noe å spise. Midt i det store underet husket han at jenta trengte mat. Hun hadde fått livet tilbake, og nå skulle de voksne ta vare på henne. Fortellingen viser Jesu makt over døden og hans omsorg for et barn og en familie som hadde vært fulle av sorg.

Hvordan viste Jesus omsorg for jenta?

Jesus samlet de tolv apostlene. Nå skulle de dra ut to og to. De skulle fortelle mennesker om Gud og be dem vende seg til ham. Jesus ga dem også makt til å drive bort onde ånder som plaget mennesker.

De skulle ikke pakke mye. Når noen åpnet hjemmet sitt, kunne de bo der. De skulle stole på Gud og gjøre det Jesus hadde bedt dem om.

Vennene gikk av sted. De fortalte om Gud, drev bort onde ånder og hjalp syke. De strøk olje på de syke, og mennesker ble friske. Slik nådde Jesu hjelp fram til flere.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Jesus lar vennene være med og hjelpe. De får fortelle om Gud og ta vare på syke. Kirken gjør det samme i dag, med bønn, omsorg og hjelp til behandling.

Dette møter vi igjen i Kirken

Sykesalvingen

Når noen er alvorlig syke eller har blitt gamle og veldig svake, kan en prest komme og be med dem. Han stryker hellig olje på pannen og hendene mens han ber. Det kalles sykesalving. Jesus gir hjelp, styrke og fred. Vi ber også om at den syke skal bli frisk. Selv om sykdommen ikke går over, er den syke elsket av Gud og trenger omsorgen vår.

Så mange mennesker! De hadde fulgt etter Jesus for å høre ham og se hvordan han hjalp syke. Nå spurte Jesus Filip hvor de skulle kjøpe brød til alle.

Andreas visste om en gutt med fem brød og to fisker. Men det var da altfor lite? Jesus ba folket sette seg i gresset. Han tok brødene og takket Gud.

Så delte Jesus ut brød og fisk. Alle fikk spise seg mette! Etterpå samlet vennene restene, slik Jesus hadde bedt dem om. Tolv kurver ble fulle. Ingenting skulle gå til spille.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Jesus ser at menneskene er sultne og gir dem mat. Dette er et under. Det peker også mot en enda større gave: Jesus gir oss seg selv. Vi kan takke for maten og dele med andre.

Det var blitt kveld. Jesu venner hadde dratt ut på sjøen i en båt, mens Jesus gikk opp på fjellet for å be alene.

Båten var langt fra land. Vinden blåste imot, og bølgene slo mot båten. Før morgenen kom, fikk vennene se noe de ikke forsto. Noen gikk mot dem ute på vannet!

De ble redde. Da hørte de Jesus si at det var ham. Han ba dem fatte mot. De trengte ikke være redde for ham.

Peter svarte at hvis det virkelig var Jesus, ville han komme til ham på vannet. Jesus ba ham komme. Peter steg ut av båten og begynte å gå mot Jesus.

Men så merket Peter den sterke vinden. Han ble redd og begynte å synke. Da ropte han: «Herre, berg meg!»

Straks rakte Jesus ut hånden og grep tak i Peter. Så spurte Jesus hvorfor han hadde tvilt.

Da Jesus og Peter kom opp i båten, la vinden seg. Vennene bøyde seg for Jesus. Nå sa de at han virkelig var Guds Sønn.

Peter hadde både våget å gå og kjent frykten komme. Da han ropte, var Jesu hånd der. Fortellingen viser hvem Jesus er, og at vi kan vende oss til ham når vi trenger hjelp.

Hva kan vi si til Jesus når vi er redde?

«Hvem sier folk at jeg er?» spurte Jesus vennene sine. Noen trodde han var Johannes, og andre trodde han var en profet. «Men dere», spurte Jesus, «hvem sier dere at jeg er?»

Peter svarte: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Messias var Frelseren Gud hadde lovet å sende. Han skulle redde menneskene og føre dem nær Gud. Jesus sa at Faderen i himmelen hadde hjulpet Peter å forstå dette.

Peter fikk et særlig oppdrag. Navnet hans betyr klippe. På denne klippen ville Jesus bygge sin kirke. Han lovet Peter nøklene til himmelriket. Peter skulle få ansvar for å hjelpe og lede de andre. Han hadde fortsatt mye å lære, men Jesus ville bruke ham.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Jesus er Frelseren Gud hadde lovet. Kirken hører til ham. Peter fikk ansvar for å ta vare på den. I Den katolske kirke fører paven dette oppdraget videre. Han er Peters etterfølger.

Jesus tok Peter, Jakob og Johannes med opp på et høyt fjell. Der begynte ansiktet hans å skinne som solen. Klærne ble hvite som lys. Dette hadde vennene aldri sett før!

Moses og Elia viste seg og snakket med Jesus. Peter ville gjerne bli der og foreslo å sette opp tre telt. Da kom en lysende sky. En stemme sa: «Dette er min elskede Sønn. Lytt til ham!»

Vennene ble redde og falt ned. Jesus kom bort og rørte ved dem. Han ba dem reise seg og ikke være redde. Da de så opp, var bare Jesus der. Sammen gikk de ned fra fjellet.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Dette kalles Jesu forklarelse. Vennene fikk se Jesus skinne med Guds herlighet. Moses og profetene hadde fortalt om Frelseren som skulle komme. Nå sier Faderen at de skal lytte til Jesus. Det kan vi også gjøre.

Jesus ville hjelpe menneskene å forstå hvem han er. Derfor brukte han et bilde de kjente fra livet omkring seg. Han fortalte om en gjeter og sauene hans.

En gjeter passer på en flokk med sauer. Når fare kommer, trenger sauene noen som blir hos dem. Jesus fortalte om forskjellen på en som bare arbeider for pengene, og en gjeter som virkelig bryr seg om flokken.

Hvis en ulv kommer, kan den som bare er leid inn, løpe sin vei. Da blir sauene overlatt til seg selv. Den gode gjeteren blir hos dem. Han er villig til å gi livet for sauene sine.

Jesus sa at han selv er den gode gjeteren. Han kjenner dem som hører til ham, og de kjenner ham. Slik hjalp han menneskene å forstå hvor nær han vil være dem.

Jesus fortalte også at han hadde andre sauer som han ville hente inn og samle. Også de skulle høre stemmen hans. Han ville samle dem til én flokk med én gjeter.

Da Jesus senere døde på korset og sto opp igjen, viste han hvor langt kjærligheten hans går. I Kirken samler han mennesker fra mange land. Vi hører til hos Jesus og får lytte til ham. Den gode gjeteren kjenner dem han kaller til seg.

Hva forteller bildet av den gode gjeteren oss om Jesus?

Jesus var på vei til Jerusalem. Da han nærmet seg en landsby, møtte han ti mennesker som var syke i huden. De sto et stykke unna og ropte til ham. De ba Jesus ha medfølelse med dem.

Jesus så dem og ba dem gå og vise seg for prestene. Den gangen undersøkte prestene om en slik hudsykdom var borte. Hvis sykdommen var borte, kunne den som hadde vært syk, være sammen med andre igjen.

De ti gjorde som Jesus sa. Mens de var på vei, ble de friske. Alle ti hadde fått hjelp, selv om de ennå ikke hadde kommet frem til prestene.

En av dem merket at sykdommen var borte. Han vendte tilbake til Jesus. Med høy stemme priste han Gud. Så bøyde han seg helt ned ved Jesu føtter og takket ham.

Mannen var samaritan, fra folket som bodde i Samaria. Mange samaritaner og jøder levde atskilt fra hverandre. Men også denne mannen hadde fått hjelp av Jesus.

Jesus spurte hvor de andre ni var. Alle ti var jo blitt friske. Nå var denne ene kommet tilbake for å gi Gud ære. Jesus ba ham reise seg og gå videre, og sa at troen hadde frelst ham.

Å bli frelst betyr at Jesus redder oss og gir oss liv med Gud. Mannen hadde ropt om hjelp. Nå kom han med takk.

Hvem har du lyst til å takke for noe godt de har gjort?

Noen av menneskene Jesus møtte, var svært sikre på at de selv levde rett. De så ned på andre. Til dem fortalte Jesus en lignelse om to menn som gikk til tempelet for å be.

Den ene var fariseer. Han tilhørte en gruppe som la stor vekt på å følge Guds lov. Den andre var toller. Han arbeidet med å kreve inn penger, og mange mislikte tollerne.

Fariseeren stilte seg opp og begynte å be. Han takket Gud for at han ikke var som mennesker som gjorde urett, eller som tolleren der borte. Han ramset opp de gode tingene han gjorde: Han fastet, altså lot være å spise til bestemte tider, og han ga bort en del av pengene sine.

Tolleren sto et stykke unna. Han så ikke opp, men slo seg for brystet og ba Gud om å vise ham barmhjertighet. Han visste at han hadde gjort galt og trengte Guds tilgivelse.

Jesus sa at det var tolleren som gikk hjem med et rett forhold til Gud. Han hadde kommet med det han trengte hjelp til, uten å gjøre seg bedre enn andre.

Når vi ber, behøver vi ikke fortelle Gud at vi er flinkere enn noen andre. Vi kan si sant om livet vårt. Gud kjenner oss, og vi får be ham om tilgivelse og hjelp.

Hva kan vi si til Gud når vi har gjort noe galt?

Noen kom til Jesus med barna sine. De ville at han skulle legge hendene på barna og velsigne dem. Men disiplene prøvde å stanse dem.

Da grep Jesus inn. «La barna komme til meg», sa han. «Ikke stans dem!» Guds rike hører barna til. De voksne måtte også lære å ta imot Guds rike som et barn tar imot en gave.

Jesus tok barna inntil seg. Han la hendene på dem og velsignet dem. Barna trengte ikke vente til de ble store. De trengte ikke vise hvor flinke de var. Jesus ville ha dem hos seg akkurat da.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Jesus er glad i barna og vil ha dem nær. Det gjelder deg også. Guds kjærlighet er en gave. Voksne skal lytte til barn, passe på dem og hjelpe dem å bli kjent med Jesus.

Marta og Maria var lei seg. Broren Lasarus var død. De hadde sendt bud til Jesus da han ble syk. Nå hadde Lasarus ligget i graven i fire dager.

Marta gikk Jesus i møte og fortalte om sorgen sin. Jesus sa at han er oppstandelsen og livet. Maria gråt, og Jesus gråt også. Han var glad i vennene sine.

Ved graven ba Jesus dem ta bort steinen. Han takket Faderen og ropte: «Lasarus, kom ut!» Og Lasarus kom! Gravklærne var fortsatt rundt ham. Jesus ba dem løsne gravklærne og la ham gå.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Jesus er nær når vi er lei oss. Han gråt med vennene og viste at han hadde makt over døden. Lasarus fikk leve videre her på jorden. Da Jesus selv sto opp, åpnet han veien til et liv som aldri tar slutt.

I Jerusalem sto det store tempelet. Dit reiste folk for å be og feire høytider. Jesus var med Maria og Josef dit da han var barn. Tolv år gammel satt han i tempelet, lyttet til lærerne og stilte spørsmål.

Som voksen kom Jesus tilbake til Jerusalem. En gang red han inn på et esel, mens folk jublet. Mange ville høre ham fortelle om Gud. Men noen av lederne ville stanse ham.

I denne byen spiste Jesus det siste måltidet med vennene sine. Han ga dem brødet som sin kropp og vinen som sitt blod. Senere ble han tatt til fange og dømt til å dø på et kors. Vennene hans var svært lei seg.

Men påskemorgen kom det et budskap som forandret alt: Jesus hadde stått opp! Vennene møtte ham levende igjen. Nå skulle de fortelle om ham til andre.

I Jerusalem sto et stort tempel. Rundt det var det gårdsplasser og lange rekker med søyler. Mange mennesker kom dit for å be til Gud.

Maria og Josef tok med Jesus til tempelet da han var en liten baby. Der møtte de Simeon og Anna. De hadde ventet lenge på at Gud skulle sende en frelser. Nå var han her! Simeon holdt Jesus i armene sine, og begge takket Gud.

Da Jesus var tolv år, kom familien til tempelet igjen. Etter festen reiste Maria og Josef hjemover. Men Jesus var ikke med! De lette etter ham i tre dager.

Til slutt fant de ham hos lærerne i tempelet. Han lyttet og stilte spørsmål. De voksne undret seg over hvor mye han forsto.

Også som voksen kom Jesus til tempelet. Der lærte han menneskene om Gud. «Mitt hus skal være et hus for bønn», sa han.

Maria Magdalena fulgte Jesus. Han hadde hjulpet henne og befridd henne fra onde ånder. Nå hjalp hun og andre kvinner ham og vennene med det de trengte.

Maria var der da Jesus ble korsfestet. Hun så hvor han ble lagt i graven. Tidlig påskemorgen kom hun tilbake. Steinen var flyttet! Hun løp og fortalte det til Peter og den andre disippelen.

Senere sto Maria ved graven og gråt. Jesus var nær henne, men hun kjente ham ikke igjen. Så sa han: «Maria.» Da forsto hun hvem han var. Jesus levde!

Han ba henne gå til vennene og fortelle det. «Jeg har sett Herren!» sa hun. Maria fikk bringe den store nyheten til apostlene. Derfor kaller Kirken henne apostelen for apostlene.

To av Jesu venner gikk mot landsbyen Emmaus. Jesus var død, og de var lei seg. Noen kvinner hadde funnet graven hans tom, men de to visste ikke hva de skulle tro.

Da kom Jesus og gikk sammen med dem. De kjente ham ikke igjen. De fortalte ham om alt som hadde skjedd. Jesus lyttet og forklarte hva Guds ord sa om ham.

Snart var det kveld. Da de kom fram, sa de: «Bli hos oss!»

Jesus satte seg ved bordet sammen med dem. Han tok brødet, takket Gud, brøt det og ga det til dem.

Da så de hvem han var. Det var Jesus!

Så kunne de ikke se ham lenger. Men nå visste de at han levde. Med en gang dro de tilbake til Jerusalem. De måtte fortelle de andre at de hadde møtt ham!

Pilatus styrte for den romerske keiseren. Han hadde soldater og kunne dømme mennesker i rettssaker. Da Jesus ble ført til ham, hadde han makt til å sette ham fri.

Pilatus spurte om Jesus var konge. Jesus fortalte at riket hans ikke var som andre riker. Han var ikke kommet for å vinne makt med soldater. Han ville vise menneskene sannheten.

Pilatus sa at han ikke fant noen skyld hos Jesus. Likevel ga han etter for dem som krevde at Jesus skulle dø. Han lot soldatene korsfeste ham. Pilatus hadde ansvar for det han bestemte, selv om andre presset ham.

Når vi sier trosbekjennelsen i kirken, hører vi navnet Pontius Pilatus. Jesus levde blant virkelige mennesker. Han ble urettferdig dømt og døde. Men han sto opp igjen.

Judas Iskariot var en av de tolv vennene Jesus hadde valgt. Han gikk sammen med Jesus og spiste ved samme bord. Han passet også på pengene til gruppen.

Før påske gikk Judas til overprestene. Han ville hjelpe dem å ta Jesus til fange. For det fikk han tretti sølvpenger. Judas visste hvor Jesus pleide å være, fordi han var en av vennene hans.

Om natten kom han sammen med dem som skulle arrestere Jesus. Judas ga Jesus et kyss. Det var det avtalte tegnet. Nå visste de hvem de skulle gripe. Jesus ble ført bort.

Senere angret Judas. Han prøvde å gi pengene tilbake og sa at Jesus var uskyldig. Dette er en trist fortelling om å svikte en venn. Når vi har gjort noe galt, trenger vi å si sannheten og få hjelp. Vi kan alltid vende oss til Gud og be om tilgivelse.

Kaifas var øversteprest i Jerusalem og en av lederne ved tempelet. Mange lyttet til Jesus. Noen av lederne var redde for at romerne, som styrte landet, skulle bruke makt mot dem.

Kaifas ville at Jesus skulle dø. Han mente det var nødvendig for å redde resten av folket. Men Jesus hadde ikke gjort noe galt. Likevel var Kaifas med på å planlegge å drepe ham.

Da Jesus var tatt til fange, ble han ført til Kaifas og de andre lederne. De anklaget ham. Senere sendte de ham til Pilatus, den romerske lederen som dømte ham til korsfestelse.

Kaifas handlet galt. Andre jødiske ledere, som Nikodemus og Josef fra Arimatea, handlet annerledes. Vi må se hva hver enkelt gjorde. Et helt folk eller en hel gruppe har ikke skylden for én persons handlinger.

Simon var på vei inn fra landet. Han kom fra en by som het Kyrene. Denne dagen gikk han forbi da Jesus ble ført bort for å bli korsfestet.

Soldatene stanset Simon. Han måtte bære Jesu kors. Det var tungt, og Simon hadde ikke selv valgt oppgaven. Soldatene tvang ham.

Simon gikk bak Jesus og bar korset et stykke av veien. Bibelen forteller ikke hva han tenkte eller følte.

Når vi ber bønnen som kalles korsveien, husker vi Simon. Vi ber om hjelp til å se dem som strever. Noen trenger hjelp med noe tungt. Andre trenger at vi lytter eller henter en voksen som kan hjelpe.

Josef fra Arimatea var en rik mann og en av lederne i Jerusalem. Han trodde på Jesus, men hadde holdt det skjult fordi han var redd. Han hadde ikke vært enig da rådet handlet mot Jesus.

Da Jesus var død, gikk Josef til Pilatus. Nå sto han fram. Han ba om å få ta vare på Jesu kropp, og Pilatus ga ham lov.

Nikodemus kom også for å hjelpe. De pakket kroppen inn i tøy av lin med velluktende stoffer. Så la de Jesus i en ny grav i en hage. Graven var hogd ut i fjellet. Josef rullet en stor stein foran åpningen.

Josef kunne ikke gjøre det vonde ugjort. Men han kunne vise omsorg og ta ansvar. Graven han ga Jesus, skulle ikke bli slutten. Påskemorgen sto Jesus opp.

Utenfor Jerusalem lå Getsemane. Der var det en hage som Jesus og vennene hans pleide å gå til.

Natten før Jesus døde, gikk han dit for å be. Han var svært redd og lei seg. Han fortalte sin Far i himmelen om det som var vanskelig, og la alt i Guds hender.

Du kan også fortelle Gud hvordan du har det. Han hører deg når du er glad, når du er redd, og når du ikke vet hva du skal si.

Golgata lå like utenfor Jerusalem. Der døde Jesus på et kors. I nærheten var det en hage med en grav.

På langfredag minnes vi at Jesus døde. Han ga livet sitt for å redde oss fra synd og død. Derfor minner korset oss om hvor høyt Jesus elsker oss.

Men fortellingen slutter ikke ved korset. Påskemorgen sto Jesus opp fra de døde. Han lever!

Jesu grav lå i en hage. Den var laget som et rom inne i fjellet. Foran åpningen lå det en stor stein. Der la vennene Jesus etter at han var død.

Men påskemorgen var steinen flyttet, og graven var tom. Jesus hadde stått opp! Vennene hans møtte ham levende igjen.

Derfor kaller vi dette den tomme graven. Jesus ble ikke værende der. Når vi feirer påske, gleder vi oss over at han lever og har vunnet over døden.

I et hus i Jerusalem lå det et stort rom ovenpå. Der gjorde Peter og Johannes klart til et måltid. Jesus skulle spise sammen med vennene sine.

Dette ble det siste måltidet før Jesus døde. Han ga dem brødet som sin kropp og vinen som sitt blod. Han ba dem gjøre dette til minne om ham.

Denne gaven får vi fortsatt i messen. Vi kaller den eukaristien eller nattverden. Jesus samler oss hos seg og gir oss seg selv.

Har du sett begeret som presten bruker i messen? Det kalles en kalk. På alteret står det brød og vin.

Ved det siste måltidet ga Jesus vennene sine brødet som sin kropp og vinen som sitt blod. Han ba dem gjøre dette til minne om ham.

I messen blir brødet og vinen Jesu kropp og blod, ved Jesu ord og Den hellige ånds kraft. De ser ut og smaker som før. Likevel er Jesus virkelig til stede.

Når vi tar imot den hellige kommunion, tar vi imot Jesus selv. Derfor viser vi denne gaven stor respekt.

Jesus var på vei til Jerusalem. Han ba to av vennene hente et eselføll. De fant det slik han hadde sagt. De la kappene sine på ryggen til eselet, og Jesus satte seg opp.

Langs veien la folk ut kapper og grønne grener. De ropte og sang for å ønske ham velkommen. Jesus red inn i byen der de snart skulle feire påske.

Han kom uten en hær. Han kom med fred. Jesus visste at en vanskelig tid ventet, og han ville gi livet sitt for dem han elsket. I Kirken husker vi denne dagen på palmesøndag.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Jesus er en konge som elsker og tjener. Når vi bærer palmer eller grener på palmesøndag, ønsker vi ham velkommen. Så følger vi ham videre gjennom påskens fortelling.

Jesus satt ved tempelkisten i Jerusalem. Dit kom mennesker for å legge penger som gave til tempelet. Jesus så på mens de la gavene sine oppi.

Mange rike kom med store beløp. Så kom en fattig enke. En enke er en kvinne som har mistet mannen sin. Hun la to små mynter i kisten. Til sammen var de verd lite, sammenlignet med alle pengene de andre hadde gitt.

Men Jesus kalte vennene sine til seg. Han ville at de skulle legge merke til kvinnen og forstå hva gaven hennes betydde. Han sa at hun hadde gitt mer enn de andre.

Hvordan kunne to små mynter være mer enn mange penger? Jesus forklarte forskjellen. De rike hadde gitt av det de hadde til overs. Kvinnen hadde svært lite. Likevel hadde hun gitt alt hun hadde å leve av.

Jesus så mer enn størrelsen på gavene. Han så hvordan giverne hadde det, og hva det kostet dem å gi. Kvinnen med de to små myntene fikk en viktig plass i det han lærte vennene sine.

Også en gave som ser liten ut, kan bety svært mye. Hos Gud blir ikke et menneske viktigere av å ha mange penger. Når vi hjelper andre, kan vi huske kvinnen Jesus la merke til, og møte mennesker som har lite, med omsorg.

Hvorfor ville Jesus at vennene skulle legge merke til kvinnens gave?

Jesus satt til bords med apostlene. Snart skulle han lide og dø. Han elsket vennene sine. Under måltidet vasket han føttene deres. Slik viste han at de skulle hjelpe og tjene hverandre.

Jesus tok brød og takket Gud. Han brøt det og ga dem: «Dette er mitt legeme, som gis for dere.» Legeme betyr kropp. Så ga han dem begeret. Han sa at det var den nye pakt i hans blod, som ble gitt for dem.

«Gjør dette til minne om meg», sa Jesus. Vennene fikk en gave og et oppdrag som Kirken skulle ta vare på. Når vi feirer messen, gjør vi det Jesus ba dem om.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Jesus gir seg selv til oss. Måltidet hører sammen med at han dør og står opp. I eukaristien, det hellige måltidet i messen, får vi møte den levende Jesus.

Dette møter vi igjen i Kirken

Eukaristien

I messen blir brødet og vinen Jesu legeme og blod. De ser fortsatt ut som brød og vin. Likevel er Jesus virkelig der. Når vi mottar den hellige kommunion, tar vi imot Jesus. Han knytter oss til seg og til hverandre.

Ordinasjonen

Jesus ga apostlene oppdraget å feire eukaristien. Det gjør Kirken fortsatt i dag. Når en mann skal bli diakon, prest eller biskop, legger en biskop hendene på hodet hans og ber. Dette sakramentet kalles ordinasjon. Den hellige ånd gir ham hjelp til å tjene Gud og menneskene. Diakoner, prester og biskoper har ulike oppgaver i Kirken. De skal fortelle om Jesus, be med oss og hjelpe mennesker.

Jesus spiste det siste måltidet sammen med vennene sine. Han visste at han snart skulle dø, og han elsket dem helt til det siste.

Mens de var samlet ved måltidet, reiste Jesus seg. Han la fra seg kappen, bandt et håndkle rundt livet og helte vann i et fat. Så begynte han å vaske føttene til vennene og tørke dem med håndkleet.

Da Jesus kom til Peter, protesterte Peter. Skulle Jesus vaske føttene hans? Det ville han ikke gå med på.

Jesus svarte at Peter ikke forsto det ennå, men at han skulle forstå senere. Peter måtte la seg vaske for å høre sammen med Jesus.

Da ville Peter gjerne. Han ba Jesus vaske både hendene og hodet også! Men Jesus forklarte at den som allerede hadde badet, bare trengte å få føttene vasket.

Da Jesus var ferdig, tok han kappen på igjen og satte seg ved bordet. Nå forklarte han det han hadde gjort. Vennene kalte ham Herre og lærer. Det var riktig. Likevel hadde han bøyd seg ned og vasket føttene deres.

Slik skulle de også gjøre for hverandre. De skulle ikke bare vite hva kjærlighet var, men vise den i det de gjorde.

Jesus hadde gitt dem et eksempel med vann, et håndkle og sine egne hender. Han som var deres Herre, hadde selv tjent dem.

Hva kan du gjøre for å hjelpe noen du er glad i?

Etter måltidet gikk Jesus med vennene til Getsemane. Han tok Peter, Jakob og Johannes med seg et stykke videre. Jesus var full av sorg og uro. «Bli her og våk med meg», ba han.

Så gikk han litt bort og ba til Faderen. Han ønsket å slippe det vonde som ventet. Likevel ville han gjøre Faderens vilje. Da han kom tilbake, hadde vennene sovnet.

Jesus ba igjen. Snart kom Judas sammen med menn som skulle ta ham til fange. De grep Jesus, og vennene flyktet. Nå begynte den tunge veien mot korset.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Jesus vet hvordan sorg og frykt kjennes. Han fortalte Faderen akkurat hvordan han hadde det. Vi kan også fortelle Gud det som er vanskelig. Og vi kan be noen vi stoler på, om å være hos oss.

Jesus ble ført til Pilatus, den romerske lederen. Pilatus lot soldatene korsfeste ham. På stedet som het Golgata, ble Jesus hengt på et kors mellom to andre dødsdømte.

Selv da mennesker gjorde ham vondt, ba Jesus Gud tilgi dem. Maria sto ved korset sammen med en av disiplene. Jesus ba dem ta vare på hverandre som mor og sønn. Fra da av fikk Maria bo hos disippelen.

Jesus overga livet sitt til Faderen og døde. Han var virkelig død, og vennene sørget. Denne dagen kaller vi langfredag. Jesus hadde gitt livet sitt for oss. Men fortellingen var ikke slutt.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Jesus elsker oss og gir livet sitt for å frelse oss fra synd og død. Selv på korset tok han vare på andre. Når vi gjør korsets tegn, husker vi at vi hører til Jesus, som døde og sto opp igjen.

Jesus var død. En mann som het Josef fra Arimatea, gikk til Pilatus og ba om å få ta vare på kroppen hans. Josef tok Jesus ned fra korset og pakket ham inn i et klede.

Han la Jesus i en grav som var hogd ut i fjellet. Ingen hadde ligget der før. Kvinnene som hadde fulgt Jesus, så hvor han ble lagt.

Så gikk de hjem for å lage i stand oljer som luktet godt. Dem ville de bruke til å stelle Jesu kropp. På hviledagen hvilte de, slik Guds bud sa. Alt var stille. De savnet Jesus og visste ennå ikke hva som snart skulle skje.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Vennene viste kjærlighet ved å ta vare på Jesu kropp. Vi behandler også mennesker som er døde, med respekt. Vi får være lei oss når noen dør. Samtidig holder Kirken fast ved håpet som Jesus gir ved å stå opp.

Det var fortsatt mørkt da Maria Magdalena kom til graven. Steinen var flyttet! Hun løp og hentet Peter og den andre disippelen. De fant gravklærne, men Jesus var borte.

Maria ble stående utenfor og gråte. Hun så engler inne i graven. Så snudde hun seg. Der sto Jesus, men hun kjente ham ikke igjen. Var han gartneren?

«Maria», sa Jesus. Da kjente hun ham igjen! Jesus levde! Han ba henne gå til vennene. Maria gikk og fortalte: «Jeg har sett Herren!» Hun som hadde grått ved graven, hadde fått en helt ny glede.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Jesus er stått opp fra de døde. Han lever virkelig. Vennene fikk møte ham igjen, og døden har ikke lenger makt over ham. Det er derfor vi feirer påske med glede.

To av Jesu venner gikk mot landsbyen Emmaus. De var lei seg og snakket om alt som hadde skjedd. Jesus var død, og nå sa noen at graven var tom. Hva skulle de tro?

Jesus kom og gikk sammen med dem. Men de kjente ham ikke igjen. Han lyttet. Så forklarte han det Moses og profetene hadde skrevet, og viste hvordan det handlet om ham.

Da de kom fram, ba de ham bli. Ved bordet tok Jesus brød, takket Gud og brøt det. Da kjente de ham igjen! Så ble han borte for øynene deres. Vennene skyndte seg tilbake til Jerusalem for å fortelle det som hadde skjedd.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Jesus går med vennene når de er lei seg og ikke forstår. Han hjelper dem å lytte til Guds ord. De kjenner ham igjen når han bryter brødet. I messen hører vi Guds ord og møter Jesus i eukaristien.

Vennene satt bak låste dører. Det var påskekveld, og de var redde. Plutselig sto Jesus midt iblant dem. Han hilste dem med fred og viste hendene og siden sin. Det var ham! Vennene ble glade.

Jesus ga dem en oppgave. Faderen hadde sendt ham. Nå sendte han dem videre. Han pustet på dem og ba dem ta imot Den hellige ånd.

De skulle få gi Guds tilgivelse videre i Jesu navn. Vennene som hadde gjemt seg av frykt, skulle nå bringe fred til andre.

Thomas var ikke der denne kvelden. Han syntes det var vanskelig å tro det de andre fortalte. Åtte dager senere møtte han Jesus selv. «Min Herre og min Gud!» sa han. Jesus sa at også de som tror uten å ha sett ham, er velsignet av Gud.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Jesus samler vennene og gir dem fred. Han lar dem være med på oppdraget sitt. Tilgivelsen kommer fra Gud, og Jesus lar Kirken gi den videre til dem som vender seg til ham.

Dette møter vi igjen i Kirken

Skriftemålet

I skriftemålet forteller vi en prest om syndene våre, det gale vi har gjort. Vi angrer og ber om tilgivelse. Det er Gud som tilgir oss gjennom presten. Jesus hjelper oss å begynne på nytt. Har vi såret noen, kan vi be om unnskyldning. Har vi tatt noe som ikke var vårt, kan vi gi det tilbake.

Jesus var stått opp fra de døde. En dag var Peter og seks av vennene hans sammen ved sjøen. Peter ville ut og fiske, og de andre ble med. Hele natten arbeidet de, men de fikk ingen fisk.

Da morgenen kom, sto Jesus på stranden. Vennene kjente ham ikke igjen. Han spurte om de hadde noe å spise, men de hadde ingenting.

Jesus ba dem kaste garnet på høyre side av båten. De gjorde som han sa. Nå kom det så mye fisk i garnet at de ikke klarte å trekke det opp i båten.

En av vennene forsto hvem mannen på stranden var. Han sa til Peter at det var Herren. Da bandt Peter kappen om seg og kastet seg i sjøen. De andre fulgte etter i båten og dro det fulle garnet med seg.

På land brant et lite bål av kull. Der lå det fisk, og det var brød der også. Jesus ba dem komme med noen av fiskene de hadde fått. Peter dro garnet inn på stranden. Det var 153 store fisker i det, og likevel hadde ikke garnet revnet.

Så ba Jesus dem komme og spise. Han tok brødet og ga det til dem, og han delte ut fisken. Vennene visste nå at det var Jesus. Han var levende og tok imot dem med et måltid etter den lange natten.

Hva gjorde Jesus for vennene som hadde fisket hele natten?

Jesus møtte noen av vennene ved sjøen etter at han var stått opp. De hadde fisket. Nå ba han dem spise. Han ga dem brød og fisk. De var sammen igjen!

Etter maten spurte Jesus: «Peter, elsker du meg?» Peter svarte at Jesus visste at han var glad i ham. Tre ganger spurte Jesus, og tre ganger fikk Peter svare. Før hadde Peter tre ganger sagt at han ikke kjente Jesus.

Jesus ba Peter ta vare på lammene og sauene hans. Han mente menneskene som hørte til ham. «Følg meg», sa Jesus. Peter fikk et nytt oppdrag: Han skulle lede og passe på dem Jesus elsket.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Peter hadde sviktet, men Jesus ville fortsatt ha ham med. Han fikk tilgivelse og en oppgave. Den som leder i Kirken, skal elske, hjelpe og ta vare på andre, slik Jesus gjør.

De elleve disiplene dro til fjellet der Jesus hadde bedt dem møte ham. Da de så ham, tilba de ham. Noen tvilte. Jesus kom nær og snakket til dem.

Han hadde fått all makt i himmelen og på jorden. Nå skulle vennene gå ut til mennesker i alle land. De skulle døpe dem i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn. De skulle også lære dem å gjøre alt Jesus hadde bedt dem om.

Det var en stor oppgave. Men de skulle ikke være alene. «Jeg er med dere alle dager», lovet Jesus. Budskapet skulle nå både dem som bodde nær, og dem som bodde langt borte.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Jesus vil at mennesker over hele jorden skal få kjenne ham. Kirken forteller om ham, døper og viser omsorg. Vi kan også fortelle om Jesus og vise kjærlighet der vi er.

Etter påske møtte Jesus vennene sine mange ganger. I førti dager fortalte han dem om Guds rike. Så ba han dem vente i Jerusalem. Den hellige ånd skulle komme og gi dem kraft til å fortelle om ham.

Mens vennene så på, ble Jesus løftet opp. En sky skjulte ham. Han gikk til Faderen i himmelen.

Vennene sto og så opp. Da kom to menn i hvite klær og fortalte at Jesus skulle komme igjen. Vennene gikk tilbake til Jerusalem. Der ba de sammen med Maria og de andre som fulgte Jesus.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Jesus er hos Faderen i himmelen. Han er fortsatt glad i oss og nær oss, selv om vi ikke kan se ham slik vennene gjorde. Han ber for oss og er med Kirken sin.

Mattias hadde fulgt Jesus lenge. Han hadde hørt det Jesus sa og sett det han gjorde. Nå kunne han fortelle at Jesus var stått opp. Likevel hører vi ikke navnet hans før senere.

Judas Iskariots plass blant de tolv var blitt tom. Nå samlet vennene seg i Jerusalem. Peter sa at en annen skulle få oppgaven. Det måtte være en som hadde fulgt Jesus og kunne fortelle at han levde.

To menn ble foreslått. Den ene var Mattias. Vennene ba Gud, som kjenner alle hjerter, vise hvem han hadde valgt. Så kastet de lodd. Loddet falt på Mattias. Nå var han en av de tolv.

Bibelen forteller ikke mer om livet hans. Men oppgaven var stor: Han skulle fortelle om Jesus, som var stått opp fra de døde.

Paulus, som også het Saulus, ville stanse dem som fulgte Jesus. Han fikk kristne satt i fengsel. Nå var han på vei til Damaskus for å hente flere.

Plutselig strålte et lys rundt ham. Paulus falt til bakken og hørte Jesus snakke til ham. Etterpå kunne han ikke se. De andre måtte leie ham inn i byen. Gud sendte Ananias til ham. Ananias la hendene på ham. Paulus fikk synet tilbake og ble døpt.

Nå begynte Paulus selv å fortelle om Jesus! Noen var redde for ham og husket det han hadde gjort. Men Barnabas hjalp dem å ta imot ham.

Paulus reiste til mange steder for å fortelle om Jesus. Han arbeidet også med å lage telt. Når han ikke kunne besøke vennene, skrev han brev for å hjelpe dem i troen. Flere av brevene står i Bibelen, så vi kan lese dem også i dag.

Lydia solgte stoff med en dyp rødlilla farge. En dag satt hun ved elven sammen med andre kvinner for å be. Da kom Paulus og vennene hans og fortalte om Jesus.

Lydia lyttet. Bibelen sier at Gud åpnet hjertet hennes. Det betyr at han hjalp henne å ta imot det hun hørte. Lydia begynte å tro på Jesus.

Lydia og de andre som bodde hos henne, ble døpt. Så inviterte hun Paulus og vennene hans hjem. De skulle få bo hos henne. Hun ønsket dem velkommen og ville hjelpe dem.

Senere ble Paulus og Silas satt i fengsel. Da de kom ut, gikk de hjem til Lydia. Der møtte de andre som trodde på Jesus. Hjemmet hennes var blitt et sted der vennene kunne samles og oppmuntre hverandre.

Saulus, som også het Paulus, var på vei til Damaskus. Han ville fange mennesker som trodde på Jesus. Men på veien strålte et sterkt lys rundt ham. Han falt til bakken og hørte Jesus snakke til seg.

Da Saulus reiste seg, kunne han ikke se. De som var med, måtte leie ham inn i byen. Der ba han til Gud og ventet i tre dager.

I Damaskus bodde Ananias, en av Jesu venner. Jesus ba ham gå til Saulus. Ananias ble urolig. Han visste hvor mye vondt Saulus hadde gjort.

Likevel gikk han. «Saulus, min bror», sa han og la hendene på ham.

Saulus fikk synet tilbake og ble døpt. Nå ville han følge Jesus! Før hadde han prøvd å stanse dem som trodde på Jesus. Nå trodde han også. Snart begynte han selv å fortelle andre at Jesus er Guds Sønn.

Vennene ventet i Jerusalem, slik Jesus hadde sagt. På pinsedagen var de samlet i et hus. Plutselig hørte de en lyd som en kraftig vind. Den fylte hele huset!

De så noe som lignet små tunger av ild, én på hver av vennene. Alle ble fylt av Den hellige ånd. Nå begynte de å snakke på andre språk.

Mennesker fra mange land hørte dem. Tenk, de fortalte om Gud på språkene folk kjente hjemmefra! Peter reiste seg og fortalte om Jesus, som var død og sto opp. Mange trodde og ble døpt.

Hva forteller dette oss om Jesus?

Jesus holdt løftet sitt. Han sendte Den hellige ånd, som hjelper vennene å fortelle om ham og elske andre. Den hellige ånd er Gud. Han er vår hjelper, ikke bare en følelse eller en kraft.

Dette møter vi igjen i Kirken

Fermingen

I fermingen får vi styrke fra Den hellige ånd. Biskopen eller en prest stryker hellig olje på pannen til den som fermes, og ber. Oljen kalles krisma og dufter godt. Den hellige ånd styrker livet vi fikk i dåpen. Han gir oss mot til å følge Jesus, fortelle om ham og vise kjærlighet. Han hjelper oss å be sammen og ta vare på hverandre i Kirken.

Etter pinsen ble stadig flere kjent med Jesus og lot seg døpe. I Jerusalem vokste det frem et fellesskap av mennesker som trodde på ham. De møttes for å lytte, be og leve som Jesu venner.

Apostlene var vennene Jesus hadde sendt ut for å fortelle om ham. De fortalte hva han hadde sagt og gjort. De hadde selv vært sammen med ham. Nå vitnet de om at han var stått opp fra de døde og levde.

De kristne samlet seg også til brødsbrytelsen, slik Jesus hadde bedt dem gjøre. Dette er eukaristien, som vi feirer i messen. Jesus gir oss seg selv, sin kropp og sitt blod. Helt fra begynnelsen har dette vært midtpunktet i Kirkens liv.

Også i hverdagen tok de vare på hverandre. De spiste vanlige måltider sammen og delte det de eide. Noen solgte jord eller hus og ga pengene til apostlene, som fordelte hjelpen.

En av dem het Barnabas. Han hadde et jordstykke. Det solgte han, og pengene ga han til fellesskapet. Slik kunne det han eide, bli til hjelp for andre.

De første kristne kom sammen i tempelet og møttes i hjemmene. De spiste med glede og takket Gud. Bønn, tro og omsorg hørte sammen. Jesus samlet dem, og de lærte å dele livet med hverandre.

Hva kan vi dele med noen som trenger det?

Peter og Johannes skulle til tempelet i Jerusalem for å be. Ved en av portene satt en mann som aldri hadde kunnet gå. Hver dag bar noen ham dit. Der ba han dem som gikk forbi, om penger.

Da mannen så Peter og Johannes, ba han dem også om en gave. De to stanset og så på ham. Peter ba mannen se på dem. Nå ventet mannen å få noe.

Peter hadde ikke sølv eller gull å gi. Men det han hadde, ville han gi. I Jesu Kristi navn sa han at mannen skulle reise seg og gå. Så tok Peter ham i høyre hånd og hjalp ham opp.

Straks ble føttene og anklene hans sterke. Mannen reiste seg. Han kunne stå! Han begynte å gå, og så fulgte han Peter og Johannes inn i tempelet. Han både gikk og hoppet mens han priste Gud.

Menneskene rundt kjente ham igjen. Var ikke dette mannen som pleide å sitte ved porten? Nå så de ham gå omkring og takke Gud. De var fulle av undring.

Peter forklarte at det ikke var deres egen kraft som hadde gjort mannen frisk. Det var Jesus, han som var stått opp fra de døde.

Mannen hadde bedt om penger ved porten. Denne dagen gikk han inn sammen med apostlene og ga Gud takk.

Hva gjorde mannen da han kunne gå?

En engel ba Filip gå til veien som førte fra Jerusalem mot Gaza. Filip fulgte beskjeden. Der kom en vogn med en mann som var på vei hjem fra Jerusalem. Han hadde vært der for å tilbe Gud.

Mannen hadde en viktig oppgave hos dronningen i landet sitt. Han passet på skattene hennes. Nå satt han i vognen og leste i en bokrull med profeten Jesajas ord.

Den hellige ånd ba Filip gå bort til vognen. Filip hørte mannen lese og spurte om han forsto det som sto der. Mannen svarte at han trengte noen til å forklare. Så ba han Filip komme opp og sitte hos ham.

Mannen leste om en som led uten å forsvare seg, lik et stille lam. Hvem handlet dette om? Var det profeten selv eller en annen?

Filip begynte med ordene mannen hadde lest, og fortalte ham om Jesus. Samtalen fortsatte mens de reiste langs veien.

Da de kom til et sted med vann, spurte mannen om han kunne bli døpt. Vognen stanset. Filip gikk ned i vannet sammen med ham og døpte ham.

Da de kom opp igjen, førte Den hellige ånd Filip videre. Mannen så ham ikke mer, men fortsatte hjemreisen med glede. Han hadde fått høre om Jesus. I dåpen hadde Gud gitt ham nytt liv som sitt barn og gjort ham til en del av Kirken.

Hvem kan du spørre når du vil forstå mer av en bibelfortelling?

I byen Jaffa bodde en kvinne som het Tabita. Hun trodde på Jesus og gjorde mye godt for mennesker rundt seg. Hun hjalp dem som var fattige, og laget klær som andre trengte.

Så ble Tabita syk og døde. Vennene hennes sørget. De la henne i et rom oppe i huset. Samtidig fikk de høre at Peter var i en by i nærheten. To menn ble sendt for å be ham komme så fort han kunne.

Peter fulgte med dem. Da han kom inn i rommet, sto flere kvinner omkring ham og gråt. De var enker, kvinner som hadde mistet mennene sine. Nå viste de ham klærne Tabita hadde laget mens hun levde blant dem: kjortler og kapper, ting de kunne holde fram.

Peter ba alle gå ut. Han knelte og ba til Gud. Deretter vendte han seg mot Tabita og ba henne stå opp.

Tabita åpnet øynene. Da hun fikk se Peter, satte hun seg opp. Han tok henne i hånden og hjalp henne opp på beina. Så kalte han vennene og enkene inn igjen. Tabita var levende.

Mange i byen fikk høre om det som hadde skjedd, og kom til tro på Herren. Gud hadde gitt Tabita livet tilbake. Klærne kvinnene hadde vist fram, fortalte også noe viktig om henne: Hun trodde på Jesus og viste det ved å hjelpe andre.

Hva kan vi lage eller gjøre som noen andre har bruk for?

Kornelius ledet romerske soldater og bodde i byen Cæsarea. Han var ikke jøde, slik Peter var. Han ba til Gud og hjalp fattige mennesker. En dag fikk han se en engel som sa at han skulle sende bud etter Peter.

Kornelius gjorde som engelen sa. Mens budbærerne var på vei, ba Peter også. Gud viste ham noe han ennå ikke helt forsto. Så fikk Peter beskjed av Den hellige ånd om å følge mennene som kom for å hente ham.

Kornelius ventet hjemme. Han hadde samlet slektninger og venner, så de også kunne høre. Da Peter kom, bøyde Kornelius seg helt ned foran ham. Men Peter hjalp ham opp. Peter var også bare et menneske. Det var Gud de skulle tilbe.

Inne i huset fortalte Peter at Gud hadde lært ham noe viktig: Han skulle ikke stenge mennesker ute fordi de tilhørte et annet folk. Gud gjorde ikke forskjell på dem.

Så fortalte Peter om Jesus. Jesus hadde hjulpet syke og gjort godt. Han var blitt drept, men Gud hadde reist ham opp fra de døde. Gjennom Jesus kunne mennesker få tilgivelse for syndene sine.

Mens Peter ennå snakket, fikk alle som lyttet, Den hellige ånd. De priste Gud. Peter forsto at også disse skulle få bli døpt.

Så ble de døpt i Jesu navn. Etterpå ba de Peter bli hos dem noen dager.

Hvem kan vi gjøre plass til når vi samles for å høre om Jesus?

Barnabas og Paulus reiste til nye steder for å fortelle om Jesus. På en av reisene hadde de med seg Markus som hjelper. De ville gi mennesker som ennå ikke kjente Jesus, mulighet til å høre om ham.

Først dro de til øya Kypros. Der fortalte de Guds ord til menneskene de møtte. Senere reiste de videre over sjøen. Da forlot Markus dem og dro hjem til Jerusalem, mens Paulus og Barnabas fortsatte arbeidet uten ham.

Etter en tid ville Paulus besøke de kristne i byene der han og Barnabas hadde vært. Han ville høre hvordan det gikk med dem. Barnabas ønsket å ta Markus med på denne reisen også.

Paulus var uenig. Markus hadde forlatt dem før, og Paulus ville ikke ha ham med igjen. Barnabas og Paulus ble så uenige at de skilte lag.

Barnabas tok Markus med seg, og de seilte til Kypros. Paulus tok med seg Silas. De kristne ba Gud være nær Paulus og hjelpe ham. Så reiste han videre sammen med Silas for å styrke menighetene.

Paulus og Barnabas hadde ikke klart å bli enige. De fortsatte arbeidet hver for seg. Likevel fikk Markus være med på nytt. Hos Barnabas kunne han fortsatt hjelpe til med arbeidet. Det han hadde sluttet med én gang, behøvde ikke være slutt for alltid.

Hvordan kan det kjennes å få prøve på nytt?

Paulus og Silas satt i fengsel i byen Filippi. De hadde blitt slått og hadde sår på kroppen. Fangevokteren hadde satt dem i det innerste rommet, med føttene fast i en tung treblokk.

Midt på natten ba de til Gud og sang lovsanger. De andre fangene lyttet. Selv der inne kunne Paulus og Silas vende seg til Gud sammen.

Da kom et kraftig jordskjelv. Fengselet ristet, dørene åpnet seg, og lenkene løsnet. Fangevokteren våknet og ble redd. Han trodde fangene hadde rømt.

Men Paulus ropte at de alle var der. Fangevokteren fikk hentet lys og kom inn til dem. Han førte Paulus og Silas ut og spurte hva han skulle gjøre for å bli frelst, for å høre til hos Gud.

De ba ham tro på Jesus. Så fortalte de om Herren til ham og alle som bodde i huset hans. Den samme natten vasket fangevokteren sårene deres. Han og alle i huset ble døpt. Etterpå ga han Paulus og Silas mat og gledet seg med hele familien over at han var kommet til tro på Gud.

Neste morgen kom beskjed fra byens ledere om at de to skulle settes fri. Før de reiste videre, besøkte de Lydia og de andre kristne. Der oppmuntret de vennene sine. Natten i fengselet var blitt en natt med bønn, dåp og ny tro.

Hvordan viste fangevokteren omsorg for Paulus og Silas?

Priskilla og Akvilas laget telt. De var gift og hadde måttet forlate Roma, fordi keiseren hadde bestemt at jødene ikke fikk bo der. Nå bodde de i Korint. Der møtte de Paulus, som også var teltmaker. Han ble hos dem, og de arbeidet sammen.

Senere reiste Priskilla og Akvilas til byen Efesos. Der møtte de en mann som het Apollos. Han var flink til å snakke og kjente de hellige skriftene godt.

Apollos fortalte ivrig om Jesus. Han hadde lært mye og ville dele det han visste med andre. Men det var fortsatt noe han trengte å forstå bedre. Han kjente bare til dåpen Johannes hadde forkynt.

En dag hørte Priskilla og Akvilas ham tale i synagogen, huset der jødene samlet seg til bønn. De tok seg av ham og forklarte troen mer grundig. Begge var med og hjalp Apollos til å forstå.

Etterpå ville Apollos reise videre. De kristne i Efesos oppmuntret ham og skrev et brev til de kristne på stedet han skulle reise til. De ba dem ta godt imot ham.

Apollos ble til stor hjelp for menneskene han møtte. Han brukte skriftene til å vise at Jesus er Messias, frelseren Gud hadde lovet. Han som hadde vært så ivrig etter å fortelle, hadde også tatt imot hjelp til å lære.

Hvordan kan vi hjelpe hverandre å lære mer om Jesus?