Helgener og troens forbilder

Bakhita opplevde mye vondt som barn. Da hun ble fri, valgte hun å følge Jesus. Hun tok imot andre med stor vennlighet.

Bakhita ble født i Sudan i Afrika. Da hun var barn, tok noen menn henne fra familien og solgte henne som slave. De behandlet henne som om hun var noe de eide. Hun fikk ikke dra hjem. Det var galt å behandle henne slik.

Etter mange år kom Bakhita til Italia. Der passet hun en liten jente. En tid bodde de hos ordenssøstre, kvinner som levde sammen og ville følge Jesus. Søstrene hjalp Bakhita å lære om Gud. Hun oppdaget at hun var elsket av ham.

Senere ville familien hun arbeidet for, ta henne med seg igjen. Men Bakhita sa nei. Hun ønsket å bli hos søstrene. I Italia hadde hun rett til å velge selv. Nå kunne ingen tvinge henne til å være slave.

Bakhita ble døpt og fikk navnet Josefina. Senere valgte hun selv å bli ordenssøster. Hun laget mat, sydde og tok imot mennesker ved klosterets dør. Barna likte å komme til henne og møtte et vennlig smil.

Josefina levde mange år i byen Schio. Minnedagen hennes er 8. februar.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Josefina om å be sammen med oss for barn og voksne som ikke er trygge, og om hjelp til å ta godt vare på hverandre.

Bernadette var en jente fra Frankrike. Noe hun opplevde ved en grotte, gjorde den lille byen hennes kjent over hele verden.

Bernadette vokste opp i Lourdes sammen med familien sin. De var glade i hverandre, men etter hvert hadde de svært lite penger. Bernadette måtte hjelpe til hjemme og fikk ikke gå så mye på skolen.

En dag i 1858 gikk hun for å samle ved med søsteren sin og en venninne. Bernadette var fjorten år. Ved en grotte så hun en vakker kvinne i hvite klær. Søsteren og venninnen så ikke kvinnen. Bernadette tok fram rosenkransen, kjedet med bønneperler, og begynte å be.

Bernadette fortalte at kvinnen viste seg flere ganger og ba henne om å be. Mange stilte spørsmål. Bernadette svarte så godt hun kunne. Biskopen, som ledet Kirken der, undersøkte fortellingen. Han slo fast at kvinnen var Maria, Jesu mor.

Da Bernadette ble voksen, flyttet hun til et kloster i byen Nevers. Der levde hun sammen med andre kvinner som ville følge Jesus. Hun ba og pleiet syke. Senere ble hun selv svært syk og trengte pleie.

I dag kommer mennesker til Lourdes for å be og hjelpe hverandre. Bernadettes minnedag er 16. april.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Bernadette om å be sammen med oss når vi er syke, eller når noen vi er glad i, trenger omsorg.

Antonietta Meo ble kalt Nennolina. Hun var en liten jente som skrev brev til Jesus.

Nennolina ble født i 1930 og bodde i Roma i Italia. Hun levde sammen med familien sin og var glad i å leke og synge. Hun gikk på skole og lærte å skrive.

Da Nennolina var fem år, fikk hun kreft. Hun fikk hjelp på sykehuset, og familien tok vare på henne.

Jesus var viktig for Nennolina. Hun ville snakke med ham som med en venn. Hun fortalte mamma hva hun ville si, og mamma hjalp henne med å skrive brevene. Noen skrev Nennolina selv. I brevene ba hun for familien sin og om å bli frisk.

Om kvelden la Nennolina brevene under en liten statue av Jesusbarnet ved sengen sin.

Mamma hadde lært Nennolina om Jesus. Mot slutten av livet ba mamma henne om å velsigne henne. Nennolina tegnet et kors på mammas panne. Nå fikk mamma selv en velsignelse fra barnet sitt.

Nennolina døde i 1937, da hun var seks og et halvt år. Brevene hennes er tatt vare på. I dem kan vi lese om troen og tankene til et lite barn.

Vi kan be for barn som er syke, og for familiene deres. Når vi selv er lei oss eller redde, kan vi fortelle det til Jesus og til en voksen vi stoler på.

Den hellige Helena. Hun reiste til stedene der Jesus hadde levd.

Helena levde for veldig lenge siden. Sønnen hennes var keiser og bestemte over et stort rike. Helena trodde på Jesus og ville se stedene der han hadde levd.

Hun reiste til Det hellige land for å be. En gammel kristen fortelling sier at hun fant Jesu kors i Jerusalem.

Helena brydde seg også om mennesker som var fattige eller hadde det vanskelig. Hun hjalp dem som trengte det.

Vi kan følge hennes eksempel ved å be til Jesus og dele med andre. I Kirken minnes vi Helena den 18. august.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Helena om å be til Gud sammen med oss når vi vil bli bedre kjent med Jesus og hjelpe andre.

Den hellige Monika. Hun ba for menneskene hun var glad i.

Monika bodde i Nord-Afrika for lenge siden. Hun hadde tre barn. Ett av dem het Augustin.

Augustin hadde mange spørsmål om livet og om Gud. Han lette lenge og trodde ikke det samme som moren. Monika var bekymret for ham, men hun sluttet ikke å håpe. Hun ba til Gud for sønnen sin.

Senere fulgte hun ham til Italia. Der ble Augustin kjent med biskop Ambrosius. Augustin lærte mer om Jesus og ville bli kristen. Monika fikk oppleve at sønnen hennes ble døpt.

Kort tid etter døde Monika. Vi husker henne som en mor som var glad i barna sine og ba for dem. Minnedagen hennes er 27. august.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Monika om å be sammen med oss for noen vi er glade i, særlig når vi er bekymret eller må vente lenge.

Den hellige Augustin. Han hadde mange spørsmål og lette lenge etter Gud.

Augustin var nysgjerrig og likte å lære. Han ville forstå livet. Men selv om han lærte mye, fant han ikke ro inni seg.

Moren hans het Monika. Hun ba for ham. Da Augustin kom til byen Milano, møtte han biskop Ambrosius. Han hjalp Augustin med å forstå Bibelen.

Etter hvert begynte Augustin å tro på Jesus. Han ble døpt. Senere ble han selv biskop, en som leder og passer på Kirken. Han skrev mange bøker som mennesker fortsatt leser.

Augustin skrev at hjertet vårt leter etter ro helt til det finner hvile hos Gud. Han hadde selv lett lenge. Nå ville han hjelpe andre å bli kjent med Gud. Minnedagen hans er 28. august.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Augustin om å be sammen med oss når vi har mange spørsmål, er urolige eller vil finne veien tilbake til Gud.

Den hellige Sunniva av Selja. Sunniva på Maram har fått navn etter henne.

En gammel legende forteller om Sunniva, en kristen prinsesse fra Irland. En legende er en fortelling som mennesker har gitt videre gjennom lang tid.

Sunniva ville holde fast ved troen på Jesus. Derfor flyktet hun over havet sammen med andre. De kom til øya Selja her i Norge og søkte ly i en hule.

Legenden forteller at Sunniva døde der. Kirken minnes henne som en martyr, en som mistet livet fordi hun holdt fast ved troen sin.

Sunniva er en av de eldste helgenene vi kjenner i Norge. Mange har bedt om hennes forbønn, også mennesker som reiser på havet. Hun minner oss om å be Gud om mot når noe er vanskelig. Minnedagen hennes er 8. juli.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Sunniva om å be sammen med oss når vi trenger mot til å gjøre det som er godt.

Den hellige Dominikus. Han ville hjelpe mennesker å bli kjent med Gud.

Dominikus bodde i Spania for mer enn åtte hundre år siden. Han var glad i bøker. Han leste og lærte for å kunne fortelle andre om Jesus.

En gang ble det så lite mat at mange mennesker sultet. Dominikus ville hjelpe. Han solgte de kostbare bøkene sine og brukte pengene til mat til dem som trengte det.

Senere samlet han menn som ville be, lære og fortelle om Jesus sammen med ham. De ble kalt prekebrødre eller dominikanere. Etter hvert kom noen av dem også til Norge.

Dominikus viste at det vi lærer, kan brukes til å hjelpe andre. Minnedagen hans er 8. august.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Dominikus om å be sammen med oss når det er vanskelig å lære noe, eller når vi vil bruke det vi kan til å hjelpe.

Den hellige Rita av Cascia. Rita på Maram har fått navn etter henne.

Rita levde i Italia for rundt seks hundre år siden. Hun var gift og hadde barn. Senere ble hun nonne. Da levde hun sammen med andre kvinner som viet livet sitt til Gud.

Rita opplevde mye vondt og vanskelig. Likevel fortsatte hun å be. Hun ville hjelpe mennesker å slutte fred og bli venner igjen.

Mange ber Rita om å be for dem når de ikke vet hvordan noe skal gå bra. Hun minner oss om at vi kan fortelle Jesus om alt som er vanskelig.

Rita på Maram har fått navn etter denne helgenen. Mamma og Pappa ba om hennes forbønn før de giftet seg. Minnedagen hennes er 22. mai.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Rita om å be sammen med oss når noe er så vanskelig at vi ikke vet hva vi skal gjøre.

Den hellige Teresa av Ávila. Teresa på Maram har fått navn etter henne.

Teresa bodde i Spania for rundt fem hundre år siden. Hun ble nonne og bodde i kloster sammen med andre kvinner som ville leve nær Gud.

Teresa fortalte at bønn er som vennskap. Når vi ber, snakker vi med Gud, som vi vet er glad i oss. Vi kan fortelle ham om det vi tenker på, og være stille og lytte.

Teresa skrev bøker om bønn og hjalp mange klostre. Hun var noen ganger syk, og ikke alle var enige med henne. Likevel fortsatte hun, med mot og godt humør.

Lille Teresa på Maram har fått navn etter henne. Også små barn kan snakke med Jesus som med en god venn. Minnedagen hennes er 15. oktober.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Teresa om å be sammen med oss når vi vil lære å snakke med Jesus og lytte til ham.

Den hellige Mor Teresa av Calcutta. Hun hjalp mennesker som trengte omsorg.

Da Mor Teresa var barn, het hun Agnes. Som ung ble hun ordenssøster. Hun levde sammen med andre kvinner som hadde lovet å bruke livet sitt på å tjene Gud. Hun reiste til India og ble lærer.

I byen Calcutta så hun mange som var fattige, syke eller alene. Hun opplevde at Jesus ba henne hjelpe dem. Hun og de andre søstrene stelte syke og hjalp barn som ikke hadde noen til å passe på seg. De var også hos mennesker som snart skulle dø.

Mor Teresa hadde en hvit drakt med blå striper. Hver dag ba hun til Jesus. Hun trodde at når hun hjalp et menneske, tok hun også imot Jesus.

En gang kom hun til Oslo for å få Nobels fredspris. Der fortalte hun at hvert barn er elsket av Gud, også barnet som fortsatt ligger i mammas mage.

Mor Teresa minner oss om at vi kan begynne med den som er nær oss. En liten handling kan vise stor kjærlighet. Minnedagen hennes er 5. september.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Mor Teresa om å be sammen med oss når vi vil legge merke til noen som er alene, og vise at vi bryr oss.

Nellie var en liten jente fra Irland. Hun var glad i Jesus og ønsket å være nær ham.

Lille Nellie het egentlig Ellen Organ. Hun ble født i Irland i 1903. Hjemme lærte hun om Gud og ble med familien i kirken.

Da moren døde, trengte familien hjelp. Nellie og søsteren hennes fikk bo hos nonner i byen Cork. Nonner er kvinner som ber og lever sammen for å følge Jesus. De tok vare på jentene og ba sammen med dem.

Nellie var glad i musikk og blomster. Hun plukket små tusenfryd som nonnene kunne sette ved alteret i kirken.

Hun ønsket å ta imot Jesus i den hellige kommunion. Det er når vi tar imot Jesu legeme i messen. Biskopen ga henne lov, selv om hun bare var fire år. Dette var en stor glede for Nellie.

Nellie var alvorlig syk og trengte mye omsorg. Hun døde i 1908, fire år gammel. De som kjente henne, fortalte videre om hennes kjærlighet til Jesus.

Vi kan snakke med Jesus, selv om vi er små. Vi kan også gjøre noe godt for andre, som å dele, hjelpe eller gi noen en blomst.

Frans ville følge Jesus. Han hjalp mennesker som hadde det vanskelig, og gledet seg over alt Gud hadde skapt.

Frans vokste opp i byen Assisi i Italia. Familien hans hadde mange penger, og faren solgte stoffer til klær. Da Frans ble voksen, begynte han å leve annerledes. Han ville følge Jesus og hjelpe dem som trengte det.

Frans tok seg av fattige og syke. Noen av de syke hadde andre vært redde for å komme nær. Frans ville være hos dem og hjelpe dem.

Etter hvert kom flere menn som ville leve slik som Frans. De kalte hverandre brødre. Sammen ba de til Gud og fortalte folk om Jesus. De ønsket å leve enkelt og skape fred.

Frans takket også Gud for naturen. Han laget en sang om solen, vinden, vannet og jorden. I sangen kalte han solen bror og vannet søster. Alt dette var Guds gaver. Minnedagen hans er 4. oktober.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Frans om å be sammen med oss når vi vil skape fred og ta vare på Guds verden.

Klara ville følge Jesus. Sammen med andre kvinner ba hun til Gud og tok vare på dem hun bodde sammen med.

Klara vokste opp i Assisi i Italia. Familien hennes var rik. Da hun ble voksen, ble hun kjent med Frans, som levde enkelt og hjalp mennesker som hadde lite. Klara ønsket også å følge Jesus på denne måten.

Familien ville først at hun skulle velge et annet liv. Men Klara holdt fast ved det hun hadde bestemt seg for. Etter hvert flyttet hun inn i et kloster sammen med andre kvinner.

De var nonner. De hadde lovet å leve sammen i klosteret, be til Gud og følge Jesus. De arbeidet og kalte hverandre søstre. De levde sammen som en stor familie.

Klara ledet klosteret. Hun hjalp også til med de enkle oppgavene. Når noen av søstrene var syke, tok hun seg av dem selv. Hun viste sin kjærlighet til Jesus ved å være god mot dem rundt seg. Minnedagen hennes er 11. august.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Klara om å be sammen med oss når vi vil hjelpe andre og være gode mot hverandre.

Sigrid Undset var en norsk forfatter. Hun trodde på Jesus og hjalp mennesker som trengte det.

På Lillehammer bodde Sigrid Undset på et sted som het Bjerkebæk. Der var det bøker og et skrivebord. Sigrid var forfatter. Hun skrev fortellinger om mennesker som levde for lenge siden, og om mennesker i hennes egen tid.

Sigrid ville også lære mer om Gud. Hun leste og snakket med prester. I 1924 ble hun katolikk. Troen på Jesus ble viktig i livet hennes og i det hun skrev.

I 1928 fikk hun Nobelprisen i litteratur, en stor pris for bøkene sine. Mange kjente navnet hennes. Sigrid brukte også tid og penger på å hjelpe andre.

Da det ble krig i Finland, tok hun imot tre små barn derfra. Hun ga også bort medaljen hun hadde fått, slik at den kunne skaffe penger til hjelp for mennesker i Finland.

Vi kan bruke det vi er gode til, til å hjelpe andre. Noen forteller, noen tegner, og noen er flinke til å lytte. Vi kan alle øve oss på å vise omsorg.

Olav var konge i Norge for lenge siden. I dag reiser mange til Trondheim for å minnes ham og be.

Som ung reiste Olav med skip til andre land. Han var med i kriger og møtte mennesker som trodde på Jesus. I Frankrike lærte han mer om troen og ble døpt.

Senere kom Olav hjem og ble konge. Mange i Norge var allerede kristne. Han tok med seg prester og biskoper som fortalte om Jesus. Olav hjalp også til med å bygge kirker.

Olav fikk også mektige motstandere. Det ble strid om hvem som skulle styre Norge. Til slutt måtte han reise bort. Da han kom tilbake, ble han drept i slaget på Stiklestad i år 1030.

Etterpå fortalte folk at syke ble friske ved graven hans. Olav ble erklært helgen. Mange reiste til graven i Trondheim for å be. Slike reisende kalles pilegrimer. Fremdeles går pilegrimer til Nidarosdomen, den store kirken i Trondheim.

Olav kalles Norges evige konge. Vi tror at han er hos Gud og ber for landet vårt. Vi feirer ham på olsok, 29. juli.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Olav om å be sammen med oss for Norge, og om hjelp til å følge Jesus og skape fred.

Hallvard er en norsk helgen. En gammel fortelling om ham viser hvor viktig det er å hjelpe den som er redd og alene.

Fortellingen begynner på en gård i Lier, ikke langt fra Drammen. Der vokste Hallvard opp for omkring tusen år siden. Han var kristen og reiste på handelsturer med faren sin.

En dag skulle Hallvard ro over fjorden. Da kom en redd kvinne løpende. Hun ba om å få være med i båten. Hallvard tok henne med og begynte å ro.

Noen menn fulgte etter. De mente at kvinnen hadde stjålet, og ville ta henne med seg. Kvinnen sa at hun ikke hadde gjort det. Hallvard ville ikke overlate henne til mennene. Han ba dem stanse og undersøke hva som hadde skjedd.

Mennene ville ikke høre. De drepte både Hallvard og kvinnen. Folk fortsatte å fortelle om den unge mannen som hadde prøvd å beskytte henne.

Hallvard ble regnet som helgen og er skytshelgen for Oslo, hovedstaden i Norge. Det betyr at folk i byen særlig ber ham om å be for dem. Minnedagen hans er 15. mai.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Hallvard om å be sammen med oss for dem som er redde, og om mot til å hente hjelp når noen blir plaget.

Martin så en mann som frøs. Han delte kappen sin, slik at mannen kunne få det varmere.

Martin levde for lenge siden. Da han var ung, ble han soldat. Han hadde også begynt å lære om Jesus og ønsket å bli døpt.

En gammel fortelling om Martin begynner på en kald dag. Ved en byport sto en fattig mann. Han hadde for lite klær og skalv av kulde. Martin hadde en kappe rundt seg. Martin delte kappen i to. Han ga den ene halvparten til mannen og beholdt den andre selv.

Samme natt drømte Martin at han så Jesus. Jesus hadde på seg den halve kappen som mannen hadde fått. Jesus har lært oss: Når vi hjelper mennesker som trenger oss, viser vi også kjærlighet til ham.

Martin ble døpt. Etter hvert sluttet han som soldat. Han bodde sammen med andre menn som ba til Gud og levde enkelt.

Senere ble Martin biskop i byen Tours i Frankrike. Som biskop skulle han lede de kristne og hjelpe dem å følge Jesus. Martin dro ut til landsbyene og fortalte om Jesus. Han fortsatte å leve enkelt og hjelpe fattige mennesker. Vi minnes ham 11. november.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Martin om å be sammen med oss når vi vil bli flinkere til å dele og legge merke til den som trenger hjelp.

Nikolas er kjent for å hjelpe mennesker som trengte det. En gammel fortelling sier at han ga en viktig gave uten å ønske ros.

Nikolas var biskop i Myra, en by i det landet vi nå kaller Tyrkia. Som biskop skulle han lede de kristne og hjelpe dem å følge Jesus.

Gjennom mange hundre år har folk fortalt historier om Nikolas. De forteller at han arvet mye penger da foreldrene døde, og at han brukte pengene til å hjelpe fattige mennesker.

En av fortellingene handler om en far og de tre døtrene hans. Familien hadde nesten ingen penger. Faren var svært bekymret for hvordan det skulle gå med døtrene.

En natt kom Nikolas til huset deres. Gjennom et åpent vindu kastet han inn en pose med penger. Så gikk han stille sin vei. Senere kom han med flere gaver. Da faren oppdaget hvem hjelperen var, ba Nikolas ham om å holde det hemmelig.

Nikolas ville hjelpe familien. Det var ikke viktig at alle fikk vite hva han hadde gjort. Fortellingene om ham ble kjent i mange land. Derfor gir noen barn og voksne hverandre gaver på minnedagen hans, 6. desember.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Nikolas om å be sammen med oss for familier som mangler det de trenger, og om hjelp til å dele med andre.

Johannes Bosco ga barn og unge et sted å være. Hos ham fikk de leke, lære og bli kjent med Jesus.

Johannes vokste opp i Italia. Som liten så han på folk som underholdt på markeder. Han øvde selv og lærte å sjonglere og balansere på line.

Barna samlet seg for å se. Johannes viste dem kunstene sine, fortalte om det han hadde hørt i kirken og ba sammen med dem. Både latter og bønn fikk plass.

Som voksen ble Johannes prest. Mange kalte ham Don Bosco. I byen Torino møtte han gutter som manglet mat, et hjem eller en voksen som passet på dem. Flere var kommet til byen for å finne arbeid.

Don Bosco samlet guttene og skaffet dem et sted å være. Moren hans hjalp til. Guttene fikk mat og omsorg. De lærte å lese og skrive. De lærte også å gjøre jobber de kunne tjene penger på når de ble eldre.

Don Bosco var sammen med guttene, lekte med dem og lærte dem om Jesus. Etter hvert kom flere voksne som ville hjelpe. Sammen åpnet de skoler og hjem for barn mange steder. Vi minnes Don Bosco 31. januar.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Don Bosco om å be sammen med oss for barn som er ensomme, og for voksne som skal passe på dem.

Dominikus var en gutt som ville følge Jesus. Han oppdaget at det kunne begynne med å være en god venn.

Dominikus vokste opp i Italia. Familien hans hadde lite penger, men foreldrene hjalp ham med å lære og ba sammen med ham. Han likte å gå på skolen.

Da han var tolv år, fikk han flytte til et hjem for gutter i byen Torino. Der bodde presten Don Bosco sammen med mange gutter. De gikk på skole, lekte og lærte om Jesus.

En dag sto en ny gutt og så på mens de andre lekte. Han het Camillo og kjente ingen der. Dominikus gikk bort til ham og begynte å snakke med ham. Snart hadde Camillo fått en venn.

Dominikus og vennene hans ba sammen og hjalp gutter som hadde det vanskelig. De ville følge Jesus også når de lekte og var på skolen. Derfor prøvde de å være gode venner og hjelpe hverandre.

Dominikus ble syk og døde da han var fjorten år. Don Bosco skrev en bok om gutten som hadde betydd så mye for vennene sine. Minnedagen hans er 9. mars.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Dominikus om å be sammen med oss når vi trenger en venn, eller vil hjelpe noen som føler seg alene.

Elisabeth bodde i en stor borg og hadde mye å dele. Hun ville at også fattige og syke skulle få det de trengte.

Elisabeth ble født i Ungarn. Faren hennes var konge. Allerede som liten flyttet hun til en borg i det landet vi nå kaller Tyskland. Der vokste hun opp.

Senere giftet hun seg med Ludvig, som styrte området. De fikk tre barn. Elisabeth var glad i familien sin, og hun la også merke til menneskene utenfor borgen. Mange manglet mat eller var syke.

Elisabeth besøkte dem og delte ut mat. Hun tok seg tid til å hjelpe syke mennesker selv. Hun ville følge Jesus, som hadde vist omsorg for dem andre lett glemte. Ludvig støttet henne i å hjelpe.

Da mannen hennes døde, ble Elisabeth svært lei seg. En tid hadde hun selv lite penger til det hun trengte. Senere fikk hun penger som hun brukte til å bygge et sted der syke kunne få hjelp.

Der arbeidet hun sammen med andre kvinner. Elisabeth stelte de syke og serverte dem mat. Prinsessen som hadde bodd i en borg, brukte resten av livet på å hjelpe mennesker som var syke og trengte omsorg. Minnedagen hennes er 17. november.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Elisabeth om å be sammen med oss for mennesker som er syke eller mangler mat, og når vi vil dele med andre.

Carlo likte fotball, datamaskiner og å være sammen med venner. Han ville bruke det han kunne, til å hjelpe andre og fortelle om Jesus.

Carlo vokste opp i byen Milano i Italia. Han gikk på skolen, gjorde lekser og spilte dataspill. Når venner strevde med skolearbeidet eller datamaskinen, hjalp han dem gjerne.

Carlo var glad i Jesus og gikk ofte til messe. Der lyttet han, ba og tok imot Jesus i nattverden. Han ville følge Jesus både i kirken og når han var sammen med venner og familie.

I byen var det mennesker som ikke hadde et hjem eller nok mat. Carlo hjalp til med å dele ut mat. Han brukte også penger han hadde spart av lommepengene sine til å hjelpe mennesker som hadde mindre enn ham.

Etter hvert ble Carlo svært flink med datamaskiner. Han var med på å lage nettsider for kirken og samlet bilder og fortellinger om nattverden. Slik kunne flere lære om Jesus.

Carlo ble alvorlig syk og døde da han var femten år. Menneskene han hadde hjulpet, husket ham. I 2025 ble han kåret til helgen. Minnedagen hans er 12. oktober.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Carlo om å be sammen med oss når vi vil bruke det vi er flinke til, for å glede og hjelpe andre.

Alberto var glad i å sykle. Da mennesker rundt ham trengte hjelp, brukte han sykkelen til å frakte mat og klær til dem.

Alberto vokste opp i Italia og bodde i byen Rimini. I familien lærte han å be til Gud og hjelpe andre. Han likte fotball, svømming og sykkelturer. Da han ble større, lærte han om maskiner og ble ingeniør.

Mens Alberto var en ung mann, var det krig i Italia. Bomber ødela mange hus i Rimini. Familier mistet hjemmene sine, og mange manglet mat og varme klær. Alberto ville hjelpe.

Han samlet mat, klær og tepper. Så tok han med så mye han fikk plass til på sykkelen, og syklet til dem som trengte hjelp. Noen ganger ga han bort sine egne sko. Det hendte at han ga bort selve sykkelen.

Alberto ba til Jesus og gikk til messe. Troen ga ham styrke til å fortsette. Han lyttet når mennesker fortalte hva de trengte.

Da kampene i Rimini var over, arbeidet Alberto med å finne boliger til familiene og bygge opp byen igjen. Senere var han også med på å åpne et sted der fattige kunne få et måltid. Hjelpen fortsatte etter at bombene hadde stilnet. Minnedagen hans er 5. oktober.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Alberto om å be sammen med oss for familier som har mistet hjemmet sitt, og når vi vil hjelpe noen som trenger oss.

Thérèse ville vise Jesus kjærlighet gjennom små ting hun gjorde hver dag. Et smil eller en hjelpende hånd kunne bety mye for et annet menneske.

Thérèse vokste opp i Frankrike med foreldrene og søstrene sine. Moren døde da Thérèse var liten. Faren og søstrene tok vare på henne. Sammen ba familien og lærte om Jesus.

Da hun var femten år, flyttet Thérèse inn i et kloster i byen Lisieux. Der levde kvinner sammen for å be, arbeide og følge Jesus. De kalte hverandre søstre.

En av søstrene var gammel og syk. Hun gikk langsomt og var redd for å falle. Thérèse tilbød seg å hjelpe henne til rommet der de spiste. Forsiktig støttet hun henne på veien og hjalp henne på plass ved bordet.

Så la Thérèse merke til at søsteren strevde med å skjære brødet sitt. Hun ble igjen og hjalp henne med det også. Før hun gikk, smilte hun til henne. Etter hvert ble søsteren trygg på hjelpen fra Thérèse.

Thérèse skrev om livet sitt og om å stole på Jesus. Etter at hun døde, ble tekstene hennes samlet i en bok som mange har lest. Hun viste at vi kan gjøre små ting med stor kjærlighet. Minnedagen hennes er 1. oktober.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Thérèse om å be sammen med oss når vi vil vise kjærlighet i små ting og oppdage hvem som trenger hjelp.

Fransiska Cabrini ville fortelle om Jesus og hjelpe mennesker langt hjemmefra. Hun reiste over havet og møtte barn og voksne som trengte hjelp.

Da Fransiska var liten, bodde hun i Italia. Hun likte å høre om mennesker som reiste til andre land for å fortelle om Jesus. Selv laget hun små papirbåter, la blomster oppi og lot dem seile av sted. Hun lekte at blomstene var på en slik reise.

Som voksen ble Fransiska lærer. Senere samlet hun kvinner som ville leve sammen, be og hjelpe andre. De ble ordenssøstre og begynte å åpne skoler og hjem for barn som manglet omsorg.

Så reiste Fransiska og seks søstre med skip til New York. Mange mennesker fra Italia hadde flyttet dit for å finne arbeid. Flere kunne lite engelsk. Noen bodde trangt og hadde ikke nok mat eller penger.

Søstrene ba folk om hjelp og fant steder der barna kunne bo og gå på skole. Etter hvert åpnet de også sykehus. Fransiska reiste videre til flere byer og land. Hun ville at mennesker som hadde forlatt hjemmet sitt, skulle bli tatt imot med omsorg.

Minnedagen hennes er 22. desember.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Fransiska om å be sammen med oss for dem som flytter til et nytt land, og om hjelp til å ta godt imot nye venner.

Elisabeth kom fra Sverige og ville leve nær Jesus. Da krigen kom til byen der hun bodde, åpnet hun huset for mennesker som var i fare.

Elisabeth vokste opp i en stor familie i Sverige. Som ung reiste hun til Amerika for å arbeide. Der ble hun sykepleier og tok seg av mennesker som var syke.

Hun ville lære mer om Gud og ble katolikk. Senere flyttet hun til Roma i Italia. Der samlet hun kvinner som ville be og leve sammen i kloster. De ble birgittasøstre, oppkalt etter den hellige Birgitta fra Sverige.

Under andre verdenskrig var mange jødiske familier i fare. Soldater lette etter dem, og de trengte et sted å gjemme seg. Elisabeth og søstrene tok imot både barn og voksne i huset sitt.

Familiene fikk bo i søstrenes egne rom. Det var lite mat, men de delte det de hadde. Elisabeth sa at de jødiske gjestene skulle få fortsette å tro og be slik de var vant til. De trengte ikke late som om de var kristne for å få hjelp.

Familiene overlevde. Også etter krigen fortsatte søstrene å hjelpe mennesker med mat og klær. Minnedagen til Elisabeth er 4. juni.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Elisabeth om å be sammen med oss for mennesker som må flykte, og for alle som hjelper dem med å finne et trygt sted.

Martin lærte å klippe hår og pleie syke. Det han kunne med hendene sine, brukte han til å hjelpe mennesker som trengte omsorg.

Martin vokste opp i Lima i Peru, et land i Sør-Amerika. Familien hans hadde lite penger. Noen behandlet ham dårlig fordi han hadde mørk hud. Det var urettferdig.

Da Martin var gutt, begynte han å lære hos en mann som både klippet hår og stelte sår. Slik fikk Martin øve seg på å hjelpe syke mennesker. Han ba mye og ønsket å følge Jesus.

Senere kom han til et kloster. Først hjalp han til med arbeidet der. Etter hvert fikk han bli en av brødrene, mennene som levde sammen og ba til Gud. Martin vasket, feide og tok seg av de syke.

En gang bar han en fattig, syk mann inn på rommet sitt for å pleie ham. En annen bror syntes mannen var altfor skitten til å være der. Martin lot likevel mannen få hjelp. Han ville ta vare på mannen, slik Jesus hadde lært ham å ta vare på andre.

Martin hjalp både fattige og rike. For ham var hvert menneske verdt å ta vare på. Minnedagen hans er 3. november.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Martin om å be sammen med oss når noen blir holdt utenfor, og for alle som pleier syke mennesker.

Lucia levde for lenge siden på Sicilia. Mange kjenner navnet hennes fra en lysfest i desember.

Lucia kom fra byen Syrakus. En gammel fortelling sier at familien hennes hadde mye penger. Faren døde da hun var liten, og moren het Eutychia. Lucia trodde på Jesus og ville følge ham.

I den samme fortellingen ble moren syk. Lucia reiste sammen med henne til et sted der de kunne be ved graven til den hellige Agata. Fortellingen sier at moren ble frisk, og at livet deres tok en ny retning.

Moren hadde spart penger og fine ting som Lucia skulle få med seg når hun giftet seg. Men Lucia ville vie livet sitt til Jesus og ikke gifte seg. Hun ba om å få gi det som var spart, til fattige. Ifølge fortellingen sa moren ja, og gavene kom andre til hjelp.

På Lucias tid kunne kristne bli straffet for troen sin. Lucia holdt fast ved Jesus. Hun ble drept mens hun ennå var ung. Det var urettferdig og trist.

Kirken har husket henne gjennom mange hundre år. Når vi feirer Lucia med lys, kan vi også huske omsorgen hun er kjent for. Et lys kan minne oss om Jesus, som hjelper oss å se hverandre.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Lucia om å be for oss når vi vil legge merke til den som trenger vennlighet og hjelp.

Birgitta var mor til åtte barn. Hun ville at troen på Jesus skulle merkes i livet hjemme.

Birgitta vokste opp i Sverige. Hun lærte å be og fikk høre fortellinger fra Bibelen. Da hun ble voksen, giftet hun seg med Ulf. Sammen fikk de en stor familie.

Birgitta lærte barna om Gud. Hun tok også vare på mennesker utenfor familien. Noen var fattige, og noen var syke. Birgitta var med på å opprette et sykehus, slik at syke mennesker kunne få hjelp. Troen hennes fikk henne til å gjøre noe for dem som trengte det.

Etter mange år døde Ulf. Birgitta sørget over mannen sin. Hun delte ut av det hun eide til fattige og brukte mer tid på bønn. Hun ønsket at flere skulle kunne leve sammen og be, arbeide og hjelpe andre.

Derfor reiste hun til Roma. Datteren Karin var med henne der. Birgitta ba om at Kirken ville si ja til det nye klosterfellesskapet hun ønsket å starte. Det tok lang tid. Hun fortsatte å be, og hun fortsatte å hjelpe mennesker.

Birgitta døde i Roma. Senere ble hun gravlagt i Vadstena i Sverige. Der vokste klosteret frem. Også i dag finnes det søstre som følger Birgittas vei og ønsker gjester velkommen.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Birgitta om å be for familiene våre og for alle som er syke.

Benedikt ville finne en god måte å leve sammen på. Han skrev en bok som mennesker fremdeles bruker.

Som ung reiste Benedikt fra hjemstedet Nursia til Roma for å gå på skole. Men han ønsket et roligere liv, med mer tid til Gud. En tid bodde han alene ved Subiaco.

Etter hvert kom andre som også ville be og følge Jesus. Benedikt ble leder for munker, menn som levde sammen i kloster. Senere grunnla han et kloster på fjellet Monte Cassino.

Hvordan skulle så mange mennesker dele et hjem? Benedikt skrev regler som skulle hjelpe dem. De skulle samles til bønn, lese og arbeide. Alle hadde noe å bidra med. Det skulle være tid både til oppgavene og til å lytte til Gud.

Benedikt skrev også om dem som kom på besøk. Gjester skulle bli tatt godt imot, som om Jesus selv kom til døren. En gjest som var fattig, skulle ikke bli glemt. Og når noen i klosteret ble syke, skulle de andre passe særlig godt på dem.

Benedikt døde for svært lenge siden. Likevel leser munker og nonner fremdeles boken hans. Ordene hjelper dem når dagen skal begynne, når arbeidet skal fordeles, og når noen trenger omsorg. Et fellesskap trenger både villige hender og mennesker som lytter.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Benedikt om å be for oss når vi skal dele på oppgavene og ta godt imot andre.

Antonius hadde lagt en stor plan. Reisen gikk ikke slik han hadde tenkt, men han fant en viktig oppgave.

Antonius ble født i Lisboa i Portugal. Som ung gikk han i kloster og lærte mye om Bibelen. Han leste, ba og ønsket å dele troen på Jesus med andre.

Senere sluttet han seg til brødrene som fulgte Frans av Assisi. Antonius ville reise langt av gårde og fortelle om Jesus. Han kom til Marokko, men der ble han syk. Han kunne ikke fortsette arbeidet han hadde sett for seg. Reisen førte ham etter hvert til Italia.

I Italia bodde Antonius sammen med andre brødre. De visste ikke hvor mye han hadde lært. Så ble han en dag bedt om å preke i kirken da noen menn skulle vies til prester. Antonius forklarte troen slik at de som hørte på, la merke til det. Nå oppdaget de at han hadde noe viktig å dele.

Etter dette fikk Antonius reise til flere steder for å undervise. Han hjalp mennesker å forstå Bibelen og snakket om hvordan de kunne følge Jesus i hverdagen. Også de andre brødrene fikk lære av ham.

Antonius bodde mot slutten av livet nær Padova. Derfor kjenner vi ham som Antonius av Padova. Han døde ganske ung, men ordene hans fortsatte å hjelpe mennesker. En stengt vei hadde åpnet for en annen.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Antonius om å be for oss når planer forandrer seg, og vi trenger å finne en annen vei.

Brigida levde i Irland for svært lenge siden. De gamle fortellingene om henne handler ofte om mennesker som var sultne.

En gammel fortelling sier at Brigida en gang skulle hente smør for moren sin. Underveis ga hun smøret til fattige. Fortellingen har blitt husket fordi den viser hvor sterkt Brigida ønsket å hjelpe dem som manglet mat.

Vi vet ikke sikkert alt som skjedde da Brigida var barn. Men i Irland har mennesker gjennom mange hundre år husket henne for gavmildhet og omsorg. Da hun ble voksen, valgte hun å vie livet sitt til Gud.

I Kildare samlet Brigida et klosterfellesskap. Der kunne kvinner be og arbeide sammen. Brigida var lederen deres. Troen på Jesus hørte sammen med det de gjorde for mennesker rundt seg. Den som var syk eller fattig, skulle bli møtt med omsorg.

Brigidas navn er også knyttet til et lite kors flettet av strå. Fremdeles lager mennesker slike kors når de feirer henne. De enkle stråene blir til et tegn som minner om Jesus. Korset kan henge i hjemmet og minne familien om å be.

Brigida døde i Kildare. Fortellingene om henne ble ført videre, fra voksne til barn. I dem finner vi en kvinne som ønsket at det skulle være plass til flere rundt bordet.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Brigida om å be for oss når vi vil dele og ta vare på dem som trenger hjelp.

På en øy langt ute i havet bodde mennesker som savnet hjemmene sine. Damian valgte å bli hos dem.

Damian vokste opp i Belgia. Som ung gikk han i kloster. Da broren hans ble syk og ikke kunne reise til Hawaii, fikk Damian dra i stedet. På Hawaii ble han prest.

Der lærte han om mennesker som var blitt sendt til et avsides sted på øya Molokai. De hadde Hansens sykdom. Den gangen kunne legene ikke gjøre dem friske. Myndighetene var redde for smitte. Mange syke måtte derfor leve langt borte fra familien sin.

Damian kom til Molokai for å være prest for dem. Først var planen at flere prester skulle bytte på oppgaven. Men menneskene på øya ønsket at han skulle bli. Det ønsket Damian også. Han fikk lov til å bli værende.

Han delte hverdagen med menneskene der og hjalp dem i troen. De skulle få høre om Jesus og høre til i Kirkens fellesskap, selv om de bodde langt fra andre. Damian ville være deres prest også når livet var vanskelig.

Etter mange år ble Damian selv syk. Søster Marianne kom og pleiet ham. Da han døde, var andre klare til å fortsette omsorgen. Menneskene på Molokai skulle fremdeles ha noen som sto sammen med dem.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Damian om å be for alle som er syke eller føler seg glemt.

Marianne så at når noen var syke, kunne hele familien trenge hjelp. Barna trengte også noen som tok godt vare på dem.

Marianne ble født i Tyskland og vokste opp i Amerika. Da hun ble voksen, ble hun ordenssøster. Hun levde sammen med andre søstre, ba til Gud og arbeidet for mennesker som trengte hjelp.

Marianne hadde erfaring fra sykehus. Så kom det en bønn om hjelp fra Hawaii. Der trengte mennesker med Hansens sykdom pleie. Mange var redde for sykdommen. Marianne reiste likevel, sammen med seks andre søstre, for å hjelpe.

Noen barn hadde foreldre som var syke. Barna trengte et trygt hjem der noen tok vare på dem, selv om de ikke selv hadde sykdommen. Marianne var med på å åpne et hjem for jenter. Søstrene ville gi dem trygghet i en vanskelig tid.

Senere flyttet Marianne til Molokai. Der åpnet hun og søstrene et hjem for syke kvinner og jenter. På øya møtte hun også presten Damian. Han hadde hjulpet de syke i mange år og var nå alvorlig syk selv. Marianne pleiet ham frem til han døde.

Arbeidet sluttet ikke da Damian døde. Marianne og de andre fortsatte å ta vare på mennesker på øya. Hun ble værende resten av livet. Gjennom pleie, bønn og omsorg fikk mange merke at de var verdifulle og ikke skulle glemmes.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Marianne om å be for barna og for dem som pleier syke mennesker.

Kateris mor lærte henne å be. Senere hjalp Kateri andre barn med å bli kjent med Jesus.

Kateri vokste opp i Nord-Amerika. Faren var mohawk, og moren var algonkin. Moren var kristen og lærte den lille datteren om Gud. Hun ba og sang sammen med henne.

Da Kateri var fire år, kom en alvorlig sykdom til familien. Moren, faren og broren døde. Kateri overlevde, men fikk dårligere syn. En tante og onkel tok henne til seg og ga henne et hjem.

Som ung voksen ønsket Kateri å bli døpt. Hun ville følge Jesus. Det var ikke alle rundt henne som forsto valget hennes, og hun fikk det vanskelig. Til slutt reiste hun til et annet fellesskap med mohawker, nær byen Montréal. Der kunne hun leve troen sin sammen med andre kristne.

Kateri gikk til messe og ba. Hun tok vare på syke og eldre mennesker. Og hun lærte barn å be, slik moren en gang hadde lært henne. Det hun hadde fått som liten, kunne hun nå gi videre.

Kateri levde bare til hun var tjuefire år. Menneskene rundt henne husket kjærligheten hennes til Jesus og omsorgen for andre. I dag ærer Kirken henne som helgen. Hun viser at både den som trenger hjelp og den som gir hjelp, har mye å dele.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Kateri om å be for oss når vi vil ta vare på hverandre og dele det gode vi har lært.

En familie hadde fått mat for dagen. Vincent ville sørge for at noen også husket dem dagen etter.

Vincent vokste opp i Frankrike. Han kom fra en familie som ikke hadde mye, og ble prest. Gjennom møtene med andre lærte han stadig mer om hva det vil si å følge Jesus.

En dag fikk Vincent vite om en familie der alle var syke. Ingen kunne ordne det de trengte. Da Vincent talte i kirken, ba han menigheten om å hjelpe. Mennesker kom med mat og omsorg til familien.

Det var godt at så mange ville stille opp. Men hjelpen måtte vare. Syke mennesker kunne trenge mat og pleie i flere dager, også etter at det første besøket var over. Vincent samlet derfor mennesker som kunne dele på arbeidet. Slik kunne omsorgen komme igjen og igjen.

Senere samarbeidet han med Louise de Marillac. Sammen hjalp de kvinner som ville bruke livet sitt på å pleie syke og støtte fattige. Kvinnene gikk dit hjelpen trengtes. Bønn og arbeid fikk høre sammen.

Vincent ble gammel og fortsatte å samle mennesker om denne oppgaven. Da han døde, kunne mange føre arbeidet videre. Han hadde vist at et ønske om å hjelpe kan bli til mat, besøk og pleie når mennesker samarbeider.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Vincent om å be for oss når vi vil fortsette å hjelpe den som trenger omsorg.

Louis og Zélie hadde et hjem med barn, arbeid og bønn. De var en mor og en far som fulgte Jesus.

Louis var urmaker i Frankrike. Han arbeidet med klokker. Zélie laget kniplinger, fine mønstre av tynne tråder. Begge hadde en gang tenkt på å gå i kloster. Men livet deres tok en annen retning.

Louis og Zélie møttes, ble glade i hverandre og giftet seg. De fikk ni barn. Fire av barna døde mens de var små. Det gjorde svært vondt. Fem døtre vokste opp i familien. Den yngste het Thérèse.

Foreldrene hadde mye å gjøre. De arbeidet for at familien skulle ha det den trengte. Samtidig ga de plass til bønn og messe. De lærte barna om Gud og var opptatt av mennesker som hadde mindre enn dem selv. Troen hørte til både hjemme, i kirken og i måten de hjalp andre på.

Zélie ble alvorlig syk og døde mens Thérèse ennå var liten. Louis tok seg av døtrene og flyttet med dem til Lisieux. Senere ble også han syk og trengte omsorg.

I dag er både Louis og Zélie helgener. Det er også datteren Thérèse. Historien om foreldrene minner oss om alle de små og store oppgavene i et hjem: å arbeide, hjelpe, be og være hos hverandre når noe er vanskelig.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Louis og Zélie om å be for familiene våre, og om tålmodighet og kjærlighet.

Francisco og Jacinta passet sauer sammen med kusinen Lúcia. De var forskjellige, men de delte troen på Jesus.

Søsknene vokste opp i en stor familie i Portugal. Francisco var rolig og likte naturen. Lillesøster Jacinta var livlig og glad i mennesker. Hjemme lærte de å be, gå til messe og hjelpe til.

Mens de ennå var små, fikk de passe familiens sauer sammen med Lúcia. De holdt til i området ved Fátima. Der opplevde barna noe som kom til å forandre livet deres.

Barna fortalte at Maria, Jesu mor, viste seg for dem. Francisco kunne se henne, men hørte ikke det hun sa. Lúcia og Jacinta fortalte videre om bønn og om å vende seg til Gud. Kirken har undersøkt og godkjent åpenbaringene.

Etter dette fikk bønn enda større plass i søskenenes hverdag. Francisco likte å be stille til Jesus i kirken. Jacinta tenkte mye på mennesker som hadde det vondt. Barna ba for andre og ønsket at flere skulle kjenne Guds kjærlighet.

Senere ble begge alvorlig syke. Familien og andre prøvde å hjelpe dem, men Francisco døde først, og Jacinta året etter. Francisco ble ti år, og Jacinta ble ni. Kirken ærer dem som helgener og husker hvordan også barn kan vise kjærlighet og vende seg til Gud i bønn.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Francisco og Jacinta om å be for alle barn som er syke.

Pier Giorgio likte å dra på tur med vennene sine. Han brukte også kreftene på mennesker som trengte hjelp.

Pier Giorgio vokste opp i Torino i Italia. Familien hans hadde god råd. Som ung studerte han og hadde mange venner. Han likte å le og være sammen med andre.

Fjellene var et sted han gjerne dro til. Han gikk på tur og klatret sammen med vennene. Samtidig la han merke til mennesker som hadde det vanskelig hjemme i byen. Han ville ikke at de skulle bli glemt.

I Torino trillet Pier Giorgio vogner med ting til fattige mennesker. Han brukte tid og krefter på å få frem det andre trengte. Det var ikke nok for ham bare å vite at noen manglet noe. Han ville selv være med og hjelpe.

Pier Giorgio hentet styrke i bønn og messe. Troen på Jesus hørte sammen med livet blant vennene og menneskene han møtte. Han kunne både glede seg over en fjelltur og ta andres vanskeligheter på alvor.

Pier Giorgio ble alvorlig syk og døde da han var tjuefire år. Mange hadde fått merke omsorgen hans. I 2025 ble han helligkåret sammen med Carlo Acutis. Kirken minnes en ung mann som ga plass til vennskap, glede, bønn og hjelp. Hendene som holdt fast i fjellet, kunne også trille en vogn for andre.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Pier Giorgio om å be for oss når vi vil bruke kreftene våre til noe godt.

Katarina hjalp syke mennesker. Hun våget også å snakke med dem som bestemte, når hun mente noe måtte bli bedre.

Katarina vokste opp i en stor familie i Siena i Italia. Allerede som ung ønsket hun å gi livet sitt til Jesus. Hun ble med i et fellesskap av kvinner som fulgte den hellige Dominikus. Hun fortsatte å bo hjemme.

Katarina brukte tid på bønn og på å pleie syke. Troen førte henne nær mennesker som trengte hjelp. Etter hvert kom mange til henne for å få råd. Hun skrev også brev om tro og om å slutte fred.

På denne tiden var det uro og strid mellom mennesker og byer. Paven bodde i Avignon i Frankrike, langt fra Roma. Katarina mente at han burde vende tilbake og hjelpe Kirken til å leve bedre sammen.

Hun nøyde seg ikke med å sende brev. Katarina reiste helt til Avignon og fikk snakke med paven. Hun var ingen dronning og ledet ingen hær. Likevel våget hun å be ham gjøre det hun trodde var riktig. Senere reiste paven tilbake til Roma.

Katarina fortsatte å arbeide for Kirken frem til hun døde. Brevene hennes ble bevart. I dag kaller Kirken henne både helgen og kirkelærer, fordi hun har hjulpet mange med å forstå troen og elske Jesus.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be Katarina om å be for oss når vi vil trøste, si fra og skape fred.

Skolastika og broren Benedikt levde i hvert sitt kloster. Når de møttes, hadde de mye å snakke om.

Skolastika vokste opp i Italia for lenge siden. Hun og Benedikt ønsket begge å gi livet sitt til Gud. Skolastika levde sammen med andre kvinner i kloster. De delte på arbeidet og ba til Gud sammen hver dag.

Vi kjenner henne særlig gjennom en gammel helgenfortelling. Den ble skrevet ned av pave Gregor. Han forteller at Skolastika pleide å møte Benedikt en gang i året. Da kunne søsknene spise sammen og snakke om Gud.

En kveld ønsket Skolastika at broren skulle bli lenger. Hun ville gjerne fortsette samtalen. Men Benedikt mente at han måtte tilbake til klosteret sitt før natten.

Da bøyde Skolastika hodet og ba. I den gamle fortellingen kom det straks et kraftig uvær. Benedikt kunne ikke reise hjem. Søsknene ble sittende sammen og snakke gjennom natten, slik Skolastika hadde ønsket.

Kort tid etter døde Skolastika. Dette hadde vært det siste møtet mellom søsknene. Benedikt sørget over henne og lot henne gravlegge i graven han hadde gjort klar for seg selv.

Fortellingen om Skolastika handler om kjærligheten mellom to søsken og om tid til Gud og hverandre. Kirken husker henne som helgen. Også i dag kan noen som er glad i oss, trenge at vi blir litt til.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be hellige Skolastika om å be for søsken og andre vi er glad i.

Ignatius ville lese om modige riddere. Men bøkene han fikk, handlet om Jesus og mennesker som fulgte ham.

Ignatius vokste opp i en familie i det som nå er Spania. Som ung drømte han om å bli kjent og gjøre store ting. Han ble soldat, men i et slag fikk han en alvorlig skade i beinet.

Hjemme måtte Ignatius bruke lang tid på å bli bedre. Han ba om bøker han kunne lese. Det fantes ingen ridderfortellinger der. I stedet fikk han bøker om Jesu liv og om helgener.

Ignatius begynte å lese. Fortellingene gjorde inntrykk på ham. Han oppdaget at mennesker som Frans av Assisi hadde brukt livet sitt på noe annet enn å bli rike og berømte. Han begynte selv å ønske å leve slik.

Da han kunne reise igjen, dro Ignatius av sted for å be og lære. Senere begynte han på skolen, selv om han var voksen. Han trengte mer kunnskap for å hjelpe andre med troen.

I Paris fikk Ignatius venner som delte ønsket hans. Ignatius og vennene grunnla senere Jesuittordenen, et fellesskap som ville tjene Jesus og mennesker. Ignatius ledet arbeidet fra Roma til han døde. Vennene reiste videre og åpnet blant annet skoler. Bøkene ved sykesengen hadde blitt begynnelsen på noe som nådde langt.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be hellige Ignatius om å be for oss når vi trenger hjelp til å velge en god vei.

Frans reiste langt for å fortelle om Jesus. På reisen måtte han også lære av menneskene han møtte.

Frans vokste opp i Navarra, i det som nå er Spania. Som ung reiste han til Paris for å studere. Der ble han venn med Ignatius av Loyola. Sammen med flere andre ønsket de å følge Jesus og hjelpe mennesker.

Frans ble prest og reiste med skip til India. Reisen var lang. Da han kom til byen Goa, møtte han mennesker med andre språk og skikker enn dem han kjente hjemmefra.

Han besøkte syke og samlet barn for å lære dem om troen. Frans brukte kjente melodier og laget ord om Jesus og bønn som kunne synges. Slik kunne det han lærte bort, bli med menneskene hjem og videre gjennom dagen.

Frans hadde ikke lett for å lære nye språk. Han trengte hjelp fra mennesker som kjente både ordene og landet. På en reise i India var tamilske hjelpere med ham. De oversatte og underviste sammen med ham.

Frans reiste til flere steder, blant annet Japan. Han ønsket også å komme til Kina, men ble syk og døde på en øy utenfor kysten. Kirken husker ham som en helgen som reiste langt for å dele troen, og som måtte lære hvordan andre kunne forstå ham.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be hellige Frans Xavier om å be for oss når vi møter nye mennesker og skal forstå hverandre.

Patrick kom til Irland mot sin vilje. Mange år senere kom han tilbake for å dele troen sin.

Patrick vokste opp i Britannia, på den andre siden av havet fra Irland. Da han var omkring seksten år, ble han tatt til fange og ført bort fra hjemmet sitt. I Irland måtte han arbeide som slave. Det var en stor urett.

Han passet sauer og var mye alene. Patrick har selv skrevet om denne tiden. Han forteller at han ofte ba til Gud ute hos dyrene. Bønnen hjalp ham gjennom dager da han var langt borte fra familien.

Etter flere år klarte Patrick å rømme. Han kom til et skip og fikk bli med. Reisen var vanskelig og tok tid, men til slutt kom han hjem igjen. Nå var han fri.

Senere ønsket Patrick å vende tilbake til Irland. Han ville fortelle om Jesus til menneskene der. Han ble biskop og arbeidet sammen med andre for at nye kristne skulle få lære troen og bli døpt.

Patrick ble boende i Irland og fortsatte å hjelpe de kristne der. Da han ble gammel, skrev han ned noe av historien sin. Derfor kan vi fremdeles høre hans egen stemme gjennom ordene. Kirken minnes ham som en av Irlands mest kjente helgener.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be hellige Patrick om å be for mennesker som savner hjemmet sitt eller ikke får leve fritt.

Joseph reiste fra fjellene i Sør-Tyrol til Kina. For å bli kjent med menneskene der måtte han først lytte og lære.

Joseph vokste opp i en bygd i fjellene. Familien lærte ham å be, og som voksen ble han prest. Han arbeidet først nær hjemstedet, men ønsket å reise til et land langt borte.

Sammen med en annen prest dro Joseph til Kina. Der var mye nytt for ham. Han måtte bli kjent med språket og måten mennesker levde på. Det tok tid å forstå landet han ikke hadde vokst opp i.

Joseph arbeidet sammen med kinesiske kristne. De kjente menneskene og stedene rundt seg. Han hjalp dem med undervisning og laget en bok på kinesisk som kunne brukes når de lærte andre om troen.

Etter hvert ble Kina hans hjem. Joseph lærte å sette pris på kulturen og på menneskene han levde sammen med. Han oppmuntret kinesiske kvinner og menn til å undervise, hjelpe andre og ta ansvar i Kirken. Arbeidet trengte mange stemmer og hender.

Da en alvorlig sykdom spredte seg, hjalp Joseph mennesker i flere menigheter. Til slutt ble han selv syk og døde. Han ble gravlagt i Kina, der han hadde ønsket å bli. Livet hans minner oss om at kjærlighet også betyr å lære av dem vi møter.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be hellige Joseph om å be for oss når vi skal bli kjent med nye språk og mennesker.

Katharine arvet mange penger. Hun ønsket å bruke dem slik at barn som ble stengt ute, kunne få lære.

Katharine vokste opp i Philadelphia i Amerika. Faren var bankmann, og familien hadde mye penger. Foreldrene lærte barna at de skulle dele med mennesker som hadde mindre.

Som ung så Katharine hvordan hudfargen kunne avgjøre hvilke muligheter et barn fikk. Svarte barn og barn fra urfolk ble ofte behandlet urettferdig. Mange manglet en god skole. Dette gjorde henne opptatt av utdanning.

Katharine støttet allerede arbeid for mennesker som trengte hjelp. Da hun besøkte paven i Roma, ba hun om flere som kunne være med. Paven foreslo at hun selv kunne vie livet sitt til dette arbeidet. Etter å ha bedt og tenkt valgte Katharine å bli ordenssøster.

Sammen med de andre søstrene brukte hun arven på skoler og undervisning. Arbeidet for svarte elever fikk stor plass. Senere var hun også med på å grunnlegge et universitet, der unge voksne kunne fortsette å lære.

Katharine hentet styrke i messe og bønn. Da hun ble gammel og syk, måtte andre overta ledelsen. Hun levde i mange år til og ba for arbeidet. Da hun døde, hadde hun vist hvordan penger og kunnskap kunne brukes til å åpne muligheter for andre.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be hellige Katharine om å be for barn som trenger skole og rettferdig behandling.

Louise ville at syke mennesker skulle få hjelp der de var. Hun lærte opp kvinner som kunne gå ut til dem.

Louise vokste opp i Frankrike. Som voksen giftet hun seg og fikk en sønn. Da mannen ble alvorlig syk, pleiet hun ham. Senere døde han, og Louise måtte finne en ny vei videre sammen med barnet sitt.

Hun ble kjent med presten Vincent de Paul. Han samlet mennesker som ville hjelpe fattige og syke. Louise fikk en viktig oppgave: å lære opp og hjelpe kvinnene som gjorde dette arbeidet.

Louise og Vincent startet et fellesskap av kvinner som viet livet til Gud og omsorg for andre. Søstrene lærte hvordan de kunne hjelpe, og gikk til mennesker som trengte dem.

De bar med seg mat, klær og medisiner gjennom gatene. De besøkte syke og arbeidet også på skoler. Der lærte barn å lese og regne og fikk høre om Gud. Slik fikk mennesker hjelp både hjemme, ved sykesengen og på skolen.

Louise ba og arbeidet sammen med de andre. Hun oppmuntret dem til å møte mennesker med vennlighet og respekt. Da kreftene ble svakere, fortsatte hun å støtte fellesskapet. Etter at hun døde, gikk søstrene videre med arbeidet. Mange andre har siden fulgt samme vei ut til dem som trenger hjelp.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be hellige Louise om å be for dem som pleier, underviser og tar vare på andre.

Romero lyttet til mennesker som var redde. Gjennom radioen kunne han la mange få høre hva de trengte.

Óscar Romero vokste opp i El Salvador. Som ung ønsket han å bli prest. Han studerte både hjemme og i Roma og kom tilbake for å arbeide blant menneskene i landet sitt.

Etter flere år som prest ble Romero biskop. En biskop har ansvar for å lede og ta vare på Kirken i et område. Romero møtte familier som var fattige, og mennesker som var blitt behandlet urettferdig.

Det var en farlig tid i El Salvador. Mange levde med vold og frykt. Romero lyttet og ba. Han ville at Kirken skulle stå nær dem som led, slik Jesus hadde gjort.

Når Romero talte i messen på søndager, ble ordene sendt på radio. Mennesker som ikke var i kirken, kunne også lytte. Han ba om rettferdighet og om at volden måtte ta slutt. De som hadde mye, måtte dele. Ingen skulle få behandle andre som om livet deres ikke betydde noe.

Romero ble truet, og til slutt ble han drept mens han feiret messe. Mange sørget over ham. Kirken minnes ham som helgen og martyr. Ordet martyr betyr at han ble drept for troens skyld. Stemmen hans blir fortsatt husket fordi han brukte den for andre.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be hellige Óscar Romero om å be for fred og for mennesker som blir behandlet urettferdig.

Charles ville være en bror for menneskene han møtte. I ørkenen lærte han hvor mye naboer kan bety for hverandre.

Charles vokste opp i Frankrike. Som ung var han soldat og reiste. En tid hadde han mistet troen sin. Senere lette han etter Gud igjen og fant tilbake til den katolske troen.

Han ønsket å leve nær Jesus. Charles bodde en tid i Nasaret, der Jesus hadde vokst opp, og hjalp søstre med praktisk arbeid. Etter hvert ble han prest og reiste til Nord-Afrika.

I Sahara bosatte Charles seg blant tuaregene. Naboene hadde sitt eget språk og sin egen kultur. Mange var muslimer. Charles ville bli kjent med dem og lærte språket deres. Han ønsket å møte hver person som en bror eller søster.

Charles brukte tid på bønn og feiret messe. Han tok imot mennesker som kom til hjemmet hans. Da han selv ble alvorlig syk, var det naboene som hjalp ham. Han var både en som kunne gi, og en som trengte omsorg fra andre.

Senere ble Charles drept i en urolig tid. Han var femtiåtte år. Etter døden ble flere inspirert av måten han hadde ønsket å leve på: nær Jesus og nær menneskene rundt seg. Kirken ærer ham som helgen og husker ønsket hans om vennskap på tvers av forskjeller.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be hellige Charles om å be for oss når vi vil bli bedre kjent med naboene våre.

Edith var glad i bøker og spørsmål. Hun ønsket også å forstå hvordan andre mennesker hadde det.

Edith vokste opp i en jødisk familie. Etter at faren døde, tok moren vare på barna og sørget for at familien hadde penger å leve av. Edith likte å lære og fortsatte å studere da hun ble voksen.

Så brøt det ut krig. Edith tok opplæring i sykepleie og reiste til et sykehus for å hjelpe. Der pleiet hun syke mennesker. Hvert menneske trengte å bli sett og tatt vare på.

Senere fortsatte Edith å studere og undervise. Hun leste også om Jesus og om mennesker som trodde på ham. Etter hvert valgte hun å bli katolikk og ble døpt. Hun var fortsatt glad i den jødiske familien sin.

Edith ble nonne og fikk navnet Teresa Benedicta av Korset. Hun ba og skrev videre. Nazistene, som hadde tatt makten, forfulgte jøder. Også Edith ble rammet fordi hun hadde jødisk bakgrunn, selv om hun var katolsk nonne.

Edith og søsteren Rosa ble tatt til fange og drept i Auschwitz. De hadde ikke gjort noe galt. Kirken husker Edith som helgen og minnes både troen hennes og kjærligheten til menneskene hun tilhørte. Bøkene hennes fortsetter å hjelpe andre med å tenke og forstå.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be hellige Edith om å be for mennesker som blir forfulgt, og for oss når vi vil forstå hverandre bedre.

I de gamle fortellingene om Magnus møter vi en mann som våget å si nei til kamp.

Magnus vokste opp på Orknøyene, øyer nord for Skottland. Familien hans var knyttet til Norge, og faren var jarl, en av dem som styrte øyene. Magnus lærte den kristne troen og var glad i å lese de hellige skriftene.

En gammel saga forteller at Magnus som ung ble tvunget med på en krigsreise. De andre skulle kjempe, men Magnus ville ikke være med på kampen. Han ble værende på skipet og ba til Gud.

Senere kom han seg bort og levde en tid i Skottland. Da han vendte tilbake til Orknøyene, ble han jarl sammen med fetteren Håkon. Magnus er blitt husket som en som beskyttet fattige og forsøkte å behandle mennesker rettferdig.

Men Magnus og Håkon ble uenige om makten. De avtalte å møtes for å finne en løsning. Ifølge sagaen brøt Håkon avtalen og kom med flere skip enn de var blitt enige om. Magnus ønsket en fredelig løsning, men ble tatt til fange og drept.

Menneskene på Orknøyene husket ham. Etter hvert ble en stor kirke reist til hans minne. Også i Norge minnes vi den hellige Magnus. Fortellingen hans viser at mot noen ganger kan være å si nei til vold.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be hellige Magnus om å be for oss når vi ønsker fred og trenger mot til å si fra.

Faustina hadde vanlige arbeidsoppgaver i klosteret. Midt i arbeidet ønsket hun å vise Guds omsorg.

Faustina vokste opp i Polen i en familie med mange barn. Da het hun Helena. Familien hadde lite penger, og som ungdom arbeidet hun i andres hjem for å tjene penger til seg selv og hjelpe foreldrene.

Helena ønsket å bli ordenssøster. Etter hvert fikk hun begynne i et kloster og tok navnet Faustina. Hun bodde sammen med andre søstre, gikk til messe og ba. I løpet av årene arbeidet hun blant annet på kjøkkenet, i hagen og ved klosterporten.

Maten måtte lages, hagen stelles og mennesker ved døren tas imot. Faustina ville gjøre oppgavene med kjærlighet. Hun var opptatt av barmhjertighet. Det betyr å møte den som trenger det, med hjelp, omsorg og tilgivelse.

Faustina skrev også ned bønner og tanker. Hun fortalte at hun hadde sett Jesus i et syn og fått en oppgave: å minne mennesker om hvor stor Guds barmhjertighet er. Bildet av Jesus som er knyttet til henne, minner oss om å stole på ham.

Faustina fikk en alvorlig sykdom og døde da hun var trettitre år. Kirken har helligkåret henne. Boken hennes og bønnen om barmhjertighet ble kjent mange steder, sammen med minnet om en søster som levde troen gjennom hverdagens arbeid.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be hellige Faustina om å be for oss når vi trenger tilgivelse eller vil møte andre med omsorg.

Før han ble pave, het han Karol og bodde i Polen. Senere fikk mennesker over hele verden møte ham.

Karol vokste opp i en liten polsk by. Han gikk på skole og likte teater. Som ung opplevde han krig og måtte arbeide for maten. Samtidig vokste ønsket om å bli prest.

Etter krigen ble Karol viet til prest. Han arbeidet i menigheter og blant studenter. Senere ble han biskop. Troen og møtet med unge mennesker fortsatte å være viktige for ham.

En dag ble Karol valgt til pave og tok navnet Johannes Paul II. Paven er biskopen av Roma og har et særlig ansvar for å holde Kirken sammen og hjelpe mennesker å følge Jesus.

Johannes Paul ville møte menneskene han hadde ansvar for. Han reiste til mange land, feiret messe og snakket med familier, barn og unge. Han startet også verdensungdomsdagene. Da kunne unge fra forskjellige land samles, be og oppdage at de hørte til i den samme Kirken.

Etter mange år ble paven gammel og syk. Andre måtte hjelpe ham mer. Da han døde, kom mennesker fra mange steder for å ta farvel. Kirken har helligkåret ham. Møtene han startet for unge, fortsetter, med nye venner og den samme troen på Jesus.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be hellige Johannes Paul II om å be for unge mennesker og for fellesskapet i Kirken.

Thomas ville lære mer om Gud og verden. Han oppdaget at det han lærte, også kunne bli til sang.

Thomas vokste opp i Italia for lenge siden. Han gikk på klosterskole og fortsatte senere å studere. Han ønsket å forstå troen og var nysgjerrig på det andre hadde skrevet og tenkt.

Som ung ble Thomas dominikaner. Det er en ordensbror som særlig arbeider med å lære og fortelle om troen. Thomas fikk en lærer som het Albert. De ble gode venner, og Thomas lærte mye av ham.

Etter hvert ble Thomas selv lærer. Mange kom for å høre ham forklare Bibelen og snakke om Gud. Han skrev bøker også. Vennen Reginald og andre hjalp ham med skrivearbeidet. Det ble mange sider som trengte tid og samarbeid.

En gang ba paven Thomas om å skrive tekster til en fest for Jesus, som er virkelig til stede i nattverden. Thomas laget også sangtekster. Slik kunne menneskene også synge om troen sammen.

Thomas fortsatte å undervise, skrive og be gjennom livet. Han ble syk på en reise og døde i et kloster. I dag leses bøkene hans fremdeles, og sangene brukes i Kirken. Den som hadde brukt så mye tid på å lære, hadde gitt andre ord å tenke, be og synge med.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be hellige Thomas om å be for oss når vi skal lære noe vanskelig eller dele det vi har lært.

Anne kunne bli sint når hun ikke fikk bestemme. Hun lærte litt etter litt å gi plass til andre.

Anne vokste opp i Frankrike og var eldst av fire søsken. Hun var livlig og hadde en sterk vilje. En jul fikk kusinen hennes et lite bord i gave. Anne ville gjerne ha bordet selv, og det ble krangel. Voksne måtte hjelpe til.

Da Anne var fire år, døde faren hennes i krigen. Familien savnet ham. Anne var glad i moren og søsknene sine. Etter hvert ble hun mer oppmerksom på hvordan hun kunne møte dem med omsorg.

Det skjedde ikke på én dag. Anne måtte øve seg når noe gikk imot henne. Hun ba Jesus om hjelp. Troen ga henne noen å vende seg til, også når det var vanskelig å være tålmodig.

Anne gledet seg til å få sin første kommunion, da hun skulle motta Jesus i nattverden. Bønnen hennes handlet etter hvert om mange mennesker, også fattige og syke utenfor familien.

Senere ble Anne selv alvorlig syk. Når andre ba om at hun skulle bli frisk, ønsket hun at de også skulle be for de andre syke. Anne døde da hun var ti år. Menneskene som kjente henne, husket et barn som hadde vokst i omsorg, og som ikke bare tenkte på seg selv.

Kjære Jesus, hjelp oss når vi blir sinte eller lei oss. Lær oss å be om hjelp og møte hverandre vennlig.

Montse likte musikk, teater og turer med venner. Hun ville også bruke tiden sin på dem som trengte hjelp.

Montse vokste opp i Barcelona i Spania, i en familie med mange barn. Hun lærte å be av foreldrene sine. På skolen fikk hun venner, og utenom skolen likte hun blant annet å spille piano og være med på teater.

Montse hadde mye energi. Hun kunne sykle, gå tur og spille ball med vennene. Hun var også med i Opus Dei, et fellesskap i Kirken. Der lærte hun mer om å følge Jesus midt i en vanlig hverdag, hjemme og på skolen.

Sammen med noen venninner besøkte Montse barn i fattige deler av byen. De lærte barna om troen. Noen ganger hadde de med leker eller godteri. Montse brukte tid sammen med barna, slik at besøket ble mer enn å levere fra seg en gave.

Som ungdom fikk Montse kreft og ble alvorlig syk. Hun kunne ikke lenger gjøre alt hun hadde likt å gjøre. Vennene kom hjem til henne. De kunne snakke sammen, og vennskapet fortsatte mens hun trengte pleie og hjelp.

Montse døde da hun var sytten år. Familien og vennene tok vare på minnene om henne. De husket både humoren, troen og interessen hun viste for andre mennesker.

Kjære Gud, takk for vennene våre. Hjelp oss å gi plass til hverandre, både i lek og på vanskelige dager.

Matteo likte å synge sammen med andre. Han fant også en måte å hjelpe mennesker han aldri hadde møtt.

Matteo vokste opp i Brindisi i Italia. Han var nysgjerrig på naturfag og datamaskiner og likte å lære nye ting. Musikk var en annen stor interesse. Han startet et band, der han selv var sanger.

I familien og menigheten lærte Matteo om Jesus. Han gikk til messe, ba og leste i evangeliene, fortellingene om Jesu liv. Troen var noe han ville ha med seg også når han var sammen med venner.

Matteo begynte å spare penger til Kirkens arbeid i Mosambik i Afrika. Han la egne sparepenger i et fond, en samling penger som skulle brukes til dette arbeidet. Slik kunne noe av det han hadde, bli til hjelp langt borte. Han behøvde ikke selv å reise dit for å bidra.

Som ungdom ble Matteo alvorlig syk. Han måtte på sykehus og trengte mye behandling. Der møtte han andre som også var syke. Når han kunne, besøkte han dem og ba sammen med dem. Når han måtte være i sin egen seng, kunne han be derfra.

Matteo døde da han var atten år. Vennene og familien husket gutten som var glad i musikk og kunnskap, og som ønsket å dele både troen og det han eide med andre.

Kjære Gud, hjelp oss å bruke det vi kan og det vi har, til glede og hjelp for andre.

Darwin trengte hjelp fra andre. Samtidig kunne han gi vennskap og trøst til dem han bodde sammen med.

Darwin vokste opp på Filippinene i en familie som hadde svært lite penger. Som barn måtte han lete etter ting som kunne selges. Han fikk ikke gå på skole slik barn burde få gjøre.

Darwin hadde også en sykdom som gjorde musklene svakere. Etter hvert klarte han ikke å gå. Han trengte voksne som kunne sørge for et trygt sted å bo og den pleien han behøvde.

En dag møtte noen hjelpere ham ved en stasjon. De arbeidet for Tulay ng Kabataan, et fellesskap som hjelper barn. Darwin fikk komme til et hjem der det bodde andre barn som også trengte mye hjelp i hverdagen. Nå hadde han mennesker rundt seg som kunne ta vare på ham.

I dette hjemmet lærte Darwin om Jesus og ønsket å bli døpt. Han ba og var med i Kirkens fellesskap. Han la også merke til de andre barna. Når noen hadde det vanskelig, kunne han oppmuntre dem og vise at han brydde seg.

Sykdommen gjorde at Darwin etter hvert trengte stadig mer hjelp. Han døde på sykehus da han var sytten år. Barna og de voksne husket ham med kjærlighet. Han hadde både mottatt omsorg og vært en viktig venn for andre.

Kjære Jesus, vær nær barn som mangler et trygt hjem. Hjelp oss å ta imot hjelp og være gode venner.

Anne-Gabrielle var litt sjenert. Likevel prøvde hun å få øye på barn som manglet noen å leke med.

Anne-Gabrielle vokste opp i Frankrike. Hun fikk en lillebror og to små søstre. Hjemme lærte hun å be, og familien gikk til messe sammen. Hun var glad i familien sin og likte å gå på skolen.

En tid bodde familien langt hjemmefra. Da var det vanskelig for Anne-Gabrielle å finne venner på sin egen alder. Senere, da hun var tilbake i hjembyen, la hun særlig merke til barn som var nye eller sto alene.

Selv om hun var sjenert, gikk hun bort til dem. Hun prøvde å få barnet med i leken. Hvis de andre ikke ville, kunne Anne-Gabrielle gå og leke med barnet selv. Da var det i hvert fall to som var sammen.

Da Anne-Gabrielle ble alvorlig syk, måtte hun ofte på sykehus. Hun hadde kreft og trengte mye behandling. Hun var både redd og lei seg noen ganger, og snakket med foreldrene sine om det. Hun ba også til Jesus og gledet seg over å få sin første kommunion.

Anne-Gabrielle døde da hun var åtte år. Familien og vennene savnet henne. De tok vare på minnene om en jente som kunne gå bort til den som sto utenfor, selv når hun måtte finne litt ekstra mot.

Kjære Jesus, hjelp oss å se den som står alene. Gi oss mot til å spørre om vi skal leke sammen.

Når Chiara møtte noen som andre gikk forbi, kunne hun stanse. En kvinne i hjembyen fikk merke det.

Chiara vokste opp i en liten by i Italia. Hun var glad i idrett, natur og venner. Hjemme lærte hun om Jesus, og senere ble hun med i et kristent fellesskap der hun lærte mer om å elske andre i hverdagen.

I byen bodde en kvinne som het Maria. Mange tok lite hensyn til henne. Chiara møtte henne ofte på veien og hjalp henne med å bære tunge ting. Hun snakket vennlig til henne og viste henne respekt.

Det var en enkel hjelp. Men Maria ble sett som et menneske som betydde noe. Chiara ønsket at kjærligheten til Jesus skulle bli synlig i måten hun møtte andre på.

Som ungdom ble Chiara alvorlig syk. Hun fikk kreft og måtte ha behandling. Likevel fortsatte venner og andre mennesker å være viktige for henne. Hun ga sparepengene sine til et arbeid med å lage brønner i Benin, slik at mennesker kunne få rent drikkevann.

Chiara døde da hun var atten år. Da Maria fikk høre det, kom hun til kirken og var med i messen. Hun husket jenta som hadde hjulpet henne. Kirken har saligkåret Chiara. Historien hennes minner oss om at en vennlig handling kan bli husket lenge.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be salige Chiara om å be for oss når vi ønsker å se og hjelpe andre.

Sandra drømte om å bli lege. Men hun ventet ikke til hun var ferdig med å lære, før hun hjalp andre.

Sandra vokste opp ved kysten i Italia. Familien hennes var katolsk. Hun lærte å be og gikk til messe. Som ung ble hun kjent med et kristent fellesskap som tok imot mennesker som trengte mye hjelp.

Sammen med andre var Sandra med på et opphold i fjellene for ungdommer som trengte ekstra hjelp i hverdagen. Det var mange oppgaver å gjøre. Etterpå ønsket hun å fortsette å være sammen med menneskene hun hadde møtt, og hjelpe dem videre.

Sandra brukte mer og mer av fritiden sin i fellesskapet. Hun møtte mennesker med ulike vanskeligheter. Noen trengte omsorg, noen et trygt sted og noen hjelp til å begynne på nytt. Hun ville at de skulle høre til og bli tatt på alvor.

Da hun var ferdig med skolen, begynte Sandra å studere medisin. Hun ønsket å bli lege og reise til Afrika for å behandle syke. Samtidig fortsatte hun å hjelpe der hun var. Bønn og messe ga henne styrke til oppgavene.

Sandra døde etter en trafikkulykke da hun var tjueto år. Hun rakk ikke å bli lege. Men mange hadde allerede møtt omsorgen hennes. Kirken har saligkåret henne og minnes kjærligheten hun viste gjennom livet.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be salige Sandra om å be for mennesker som trenger omsorg.

Dorothy skrev om mennesker som hadde det vanskelig. Etter hvert åpnet hun også dører for dem.

Dorothy vokste opp i Amerika. Som ung ble hun journalist. Hun skrev i aviser og var opptatt av at mennesker skulle ha arbeid, mat og et sted å bo. Hun ønsket å forstå livet til dem som ofte ble oversett.

Da datteren Tamar ble født, fikk troen større plass i Dorothys liv. Hun ble katolikk. Nå ønsket hun å finne en måte å la troen på Jesus og omsorgen for fattige høre sammen på.

Dorothy møtte Peter Maurin. De begynte å lage en avis sammen. Den het Catholic Worker og handlet om tro og om menneskers liv. Men arbeidet stanset ikke med ordene på papiret.

Sammen med andre åpnet de hus der mennesker uten mat eller bolig kunne få hjelp. Der kunne noen få spise og finne et sted å være. Dorothy delte livet med menneskene som kom. De var naboer og venner, med egne historier og egne evner.

Gjennom mange år skrev Dorothy, ba og arbeidet. Hun talte også for fred og mot urettferdig behandling. Da hun ble gammel, bodde hun fortsatt i et av husene. Der døde hun. Arbeidet hun hadde begynt sammen med andre, fortsatte: en avis, åpne dører og plass til mennesker som trengte fellesskap.

Kjære Gud, hjelp oss å se mennesker som mangler et hjem. Vis oss hvordan vi kan hjelpe sammen med andre.

Mary så at barn ble stengt ute fra muligheten til å lære. Sammen med venninner bestemte hun seg for å gjøre noe.

Mary kom fra Cuba og bosatte seg etter hvert i Baltimore i Amerika. Da het hun Elizabeth. Hun hadde selv fått gå på skole. Men i den nye byen møtte hun svarte barn som ikke fikk den undervisningen de trengte.

Mennesker ble behandlet urettferdig på grunn av hudfargen sin. Det gjaldt både barn og voksne. Elizabeth og tre venninner åpnet en gratis skole. Der kunne barna få lære, selv om familien ikke hadde penger til å betale.

De fire kvinnene ønsket også å vie livet sitt til Gud. Med hjelp fra en prest dannet de et nytt fellesskap av ordenssøstre. Elizabeth fikk navnet søster Mary og ble lederen deres.

Søstrene fortsatte å undervise. De lærte barna om Jesus og hjalp dem å utvikle det de kunne. Etter hvert tok de også vare på barn som manglet omsorg, og ga voksne kvinner mulighet til å lære. Arbeidet møtte motstand, men søstrene fikk stadig flere oppgaver.

Mary levde lenge. Til slutt ble hun syk og trengte selv hjelp fra fellesskapet. Da hun døde, fortsatte andre søstre det hun og venninnene hadde startet. En skole hadde blitt begynnelsen på mange års arbeid for at flere skulle få lære og høre til.

Kjære Gud, takk for dem som lærer oss nye ting. Hjelp oss å behandle alle rettferdig og gi hverandre plass.

Pierre arbeidet med hår. Pengene han tjente, hjalp også barn som trengte skole og et trygt sted å bo.

Pierre ble født på Haiti. Han ble født som slave. Det betydde at andre mennesker mente de eide ham og kunne bestemme over livet hans. Slik skulle ingen mennesker bli behandlet.

Pierre kom senere til New York. Der lærte han frisøryrket og arbeidet med å stelle hår. Etter hvert ble han fri. Han brukte både arbeidet og pengene sine til å gjøre livet bedre for andre.

Pierre var katolikk. Han ville at troen på Jesus skulle vise seg i omsorg. I byen var det barn som ikke hadde foreldre som kunne ta vare på dem. Pierre hjalp til med å samle penger til et hjem for slike barn.

Han arbeidet også for at svarte barn skulle få gå på skole. Og han støttet ordenssøstre som underviste og hjalp mennesker. Pierre gjorde ikke alt dette alene. Han bidro sammen med andre, slik at flere kunne få mat, omsorg og mulighet til å lære.

Pierre levde til han var gammel. Etter at han døde, fortsatte mennesker i New York å huske hjelpen hans. I dag er han gravlagt i byens katolske domkirke. Historien hans viser hvordan et vanlig arbeid kan gi mulighet til å gjøre mye godt.

Kjære Gud, takk for at hvert menneske er verdifullt. Hjelp oss å bruke det vi har, til å hjelpe andre.

Clare var glad i sang og skuespill. Som ordenssøster fikk hun bruke musikken sammen med barn langt hjemmefra.

Clare vokste opp i Derry i Nord-Irland. Hun likte å opptre og drømte om å bli skuespiller. Som ungdom fikk hun allerede prøve seg foran kamera.

På en reise til Spania var Clare med på gudstjenester i påsken. Møtet med Jesus fikk stor betydning for henne. Etter hvert ønsket hun å bruke livet sitt på å følge ham som ordenssøster. Det var et stort valg, og hun trengte tid til å finne veien.

Clare fikk oppgaver flere steder. Til slutt reiste hun til Ecuador i Sør-Amerika. Der arbeidet søstrene på skoler og i menigheter. Mange barn kom fra familier som hadde lite penger.

Clare underviste, sang og spilte gitar. Hun kunne bruke både musikken og humoren sin i møtet med barna. Sammen med de andre søstrene besøkte hun også familier og hjalp til med mat og medisiner. Bønn, skolearbeid og omsorg fylte dagene.

Et kraftig jordskjelv rammet området der Clare bodde. Hun og flere andre døde. Det var en stor sorg for menneskene rundt dem. Men minnene om Clare ble tatt vare på: stemmen hennes, gitaren og tiden hun hadde gitt til barna. Hun hadde funnet en måte å bruke det hun kunne, for å hjelpe andre.

Kjære Jesus, hjelp oss å bruke evnene våre med kjærlighet. Vær nær barn som har mistet noen de er glad i.

Guadalupe likte å lære og undersøke. Som lærer ville hun at andre også skulle få bruke evnene sine.

Guadalupe vokste opp i Spania. Hun studerte kjemi, som handler om hva ting er laget av og hvordan de kan forandre seg. Etter studiene ble hun lærer.

Hun var glad i troen sin og ønsket å følge Jesus i arbeidet. Guadalupe ble med i Opus Dei, et fellesskap i Kirken som hjelper mennesker å leve troen i hverdagen. Hun fortsatte å være lærer og forsker.

Så fikk Guadalupe spørsmål om å reise til Mexico. Hun dro sammen med to andre kvinner. Der åpnet de et hjem for unge kvinner som studerte. Guadalupe hjalp studentene med både utdanning og kristen tro.

Sammen med studentene besøkte hun fattige bydeler. En venninne som var lege, hjalp dem med å ta vare på syke. Guadalupe og de andre underviste også barn om Jesus. Kunnskapen deres kunne brukes der mennesker trengte den.

Senere kom Guadalupe tilbake til Spania og fortsatte med undervisning og forskning. Hun hadde en alvorlig hjertesykdom og døde da hun var femtiåtte år. Kirken har saligkåret henne. Hun minnes som en kvinne som tok læringen på alvor og møtte mennesker vennlig, enten de gikk på universitetet eller aldri hadde fått lære å lese.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be salige Guadalupe om å be for oss når vi lærer noe nytt og vil dele det vi kan.

Satoko hadde lært å spille piano. Det hun kunne, fikk bli til sang og fellesskap for barn i Tokyo.

Satoko vokste opp i Japan i en familie som hadde god råd. Hun var glad i kunst og musikk. Som ung ble hun kjent med katolske ordenssøstre. Omsorgen de viste andre, gjorde inntrykk på henne. Satoko lærte om Jesus og ble katolikk.

I nærheten av hjemmet hennes fantes et fattig nabolag som ble kalt Maurbyen. Menneskene der samlet ting andre hadde kastet, for å kunne selge dem videre. Mange familier hadde lite, og barna trengte hjelp.

Satoko begynte å besøke nabolaget. Hun hjalp barna med skolearbeidet. Hun lærte dem også sanger ved familiens piano og ba sammen med dem. Barna fikk bruke evnene sine og oppleve noe godt sammen.

Etter hvert lærte Satoko menneskene bedre å kjenne. De var ikke bare noen hun kom for å hjelpe. De ble en del av livet hennes. Hun oppdaget også at hun selv hadde mye å lære om vennskap og om å gi uten å tenke på ros.

Etter hvert flyttet Satoko selv til Maurbyen. Hun hadde tuberkulose, en alvorlig sykdom, og trengte hvile og hjelp. Hun døde der da hun var tjueåtte år. Menneskene husket omsorgen hennes. Gjennom leksehjelp, sang og bønn hadde hun delt hverdagen sin med barn som trengte at noen tok seg tid.

Kjære Gud, hjelp oss å lære hverandre å kjenne. Takk for sang, vennskap og mennesker som tar seg tid til oss.

Józef og Wiktoria Ulma hadde en stor familie i Polen. De ga også plass til mennesker som trengte beskyttelse.

I landsbyen Markowa arbeidet Józef med jorden og frukttrærne. Han var glad i å fotografere. Bildene hans viser livet i familien: barn, arbeid og Wiktoria som hjelper den eldste datteren med lekser.

Józef og Wiktoria hadde seks barn og ventet et barn til. De ba og leste i Bibelen. Fortellingen om den barmhjertige samaritanen, som hjalp en fremmed, betydde mye for dem.

Så kom en tid med krig. Nazistene forfulgte jøder. Jødene hadde ikke gjort noe galt. Likevel ble de jaget og truet på livet, bare fordi de var jøder.

Józef og Wiktoria lot åtte jødiske mennesker bo i huset deres. Der fikk de husrom og mat. Foreldrene visste at det var farlig å hjelpe, men ønsket å beskytte dem. Hjemmet ble delt med mennesker som trengte et sted å være.

En dag kom nazistene til huset. De drepte de åtte jødiske menneskene og hele Ulma-familien. Det de gjorde, var ondt og urettferdig. Familien og gjestene skulle ha fått leve.

I dag er Józef, Wiktoria og alle deres sju barn saligkåret. Kirken husker kjærligheten i hjemmet deres og hjelpen foreldrene ga. Fotografiene lar oss også huske dem slik de levde, sammen i hverdagen.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be den salige Ulma-familien om å be for mennesker som blir forfulgt.

Marcel leste en bok som hjalp ham til å forstå at også små, vanlige handlinger kunne være fulle av kjærlighet.

Marcel vokste opp i Vietnam. Familien lærte ham om Jesus. Som gutt kom han til et sted der voksne skulle hjelpe ham å lære, men noen av dem behandlet ham dårlig. Det var de voksnes ansvar å passe på ham.

Senere kom Marcel til en annen skole. Der leste han om den hellige Thérèse av Lisieux. Hun hadde funnet en vei til Gud gjennom små ting i hverdagen. Dette ga Marcel håp. Han behøvde ikke gjøre noe stort og berømt for å være glad i Jesus.

Som ung ble han ordensbror. Det betyr at han lovet å leve for Gud i et fellesskap. Marcel arbeidet på kjøkkenet og med klær. Mat måtte lages, og klær måtte stelles. Slik kunne han hjelpe menneskene han bodde sammen med.

Det ble urolige tider i Vietnam. Marcel ble satt i fengsel. Også der viste han omtanke og delte med andre som hadde lite. Han ble syk og døde da han var trettien år.

Marcel skrev ned mye fra livet sitt. Derfor kan vi fremdeles lese om gutten som fant trøst i en bok, og om mannen som ønsket å gi kjærlighet videre gjennom hverdagen.

Vi kan be: Kjære Jesus, hjelp oss å ta vare på hverandre. Vær nær dem som er utrygge eller blir behandlet dårlig.

Alexia var nysgjerrig på verden. Hun likte å lese, høre musikk og oppleve nye steder sammen med familien.

Alexia vokste opp i Madrid i Spania. Hjemme fikk hun høre om Jesus og om mennesker som hadde fulgt ham. Hun leste gjerne selv. Familien tok henne med på museer og konserter, og hun likte også å være i bevegelse.

Da Alexia var åtte år, reiste hun til Roma med foreldrene sine. Der mottok hun Jesus i den hellige kommunion for første gang. Dagen etter var familien på Petersplassen. Alexia fikk komme frem til pave Johannes Paul den andre, som velsignet henne.

Hjemme fortsatte skoledagene og livet med venner og familie. Alexia ble med i en klubb der barn kunne være sammen, drive med sport og lære om troen. Bønn og vennskap hørte til i det samme livet.

Senere fikk Alexia kreft og måtte være på sykehus. Hun fikk hjelp av familien og av dem som behandlet henne. Selv la hun merke til andre syke barn og brydde seg om hvordan de hadde det.

Alexia døde da hun var fjorten år. Familien tok vare på minnene om henne. De husket både jenta som ville lære og oppleve mye, og omtanken hun viste andre da hennes eget liv var blitt vanskelig.

Vi kan be: Kjære Gud, takk for alt vi kan oppdage sammen. Hjelp oss å huske på dem som ikke kan være med i dag.

Manuel hadde mye han ville fortelle Jesus. Ordene hans ble til bønner som andre fremdeles kan lese.

Manuel vokste opp på Sicilia i Italia. Foreldrene var glade i ham og lærte ham å be. Han kunne snakke med Jesus, takke og be om hjelp. Troen fikk følge med inn i det som skjedde i livet hans.

Da Manuel var fire år, fant legene ut at han hadde kreft. Han måtte få behandling og være mye på sykehus. Foreldrene fulgte ham gjennom de vanskelige dagene. Et sykt barn trenger voksne som passer på, trøster og hjelper.

Manuel ønsket svært gjerne å motta Jesus i den hellige kommunion. Da han var seks år, fikk han gjøre det for første gang. Han gledet seg over å ta imot Jesus, som han allerede snakket med i bønn.

På sykehuset møtte han andre barn som også var syke. Manuel viste dem omtanke. Samtidig trengte han selv hjelp og omsorg. Han var både en som kunne gi noe til andre, og en som trengte å bli tatt vare på.

Manuel døde da han var ni år. Bønnene hans er senere samlet i en bok. De minner oss om at barn kan bruke sine egne ord når de snakker med Gud. Også det som er trist og vanskelig, kan vi fortelle ham.

Vi kan be: Kjære Jesus, vær nær alle barn som er syke, og de voksne som passer på dem. Hjelp oss å vise omtanke.

Laura visste hvordan det var å komme til et nytt sted. På skolen hjalp hun andre jenter med å finne seg til rette.

Laura ble født i Chile. Faren døde mens hun var liten. Moren flyttet med Laura og lillesøsteren til Argentina. De måtte begynne på nytt langt fra stedet de kjente.

Moren sørget for at jentene fikk gå på en skole drevet av søstre. Søstrene hadde viet livet til Gud og til å hjelpe barn. På skolen fikk Laura undervisning, venner og trygge voksne rundt seg.

Når en ny jente kom, kom Laura bort. Hun inviterte henne med i leken og hjalp henne å bli kjent med skolen. Hun øvde også på lekser sammen med jenter som trengte ekstra hjelp. Også de minste jentene fikk hjelp av Laura.

Laura lærte mer om Jesus og forberedte seg til sin første kommunion. Hun ville følge ham i det vanlige livet sammen med de andre. Det kunne begynne med å gi plass til en som var ny.

Hjemme var det vanskelig. Mannen moren bodde sammen med, var voldelig. Det var ikke Lauras skyld, og det var de voksnes ansvar å beskytte henne. Laura ble alvorlig syk og døde da hun var tolv år. Kirken kaller henne salig. Vi husker særlig jenta som trengte omsorg og hjalp andre å høre til.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be salige Laura om å be for barn som trenger trygge voksne og gode venner.

Silvio kunne ikke komme til skolen. Da kom lærerne til ham, så han fortsatt fikk vise hva han hadde lært.

Silvio vokste opp i Italia sammen med foreldrene og lillebroren Carlo. Han likte skolen og var glad i å spille fotball. Sammen med broren mottok han Jesus i den hellige kommunion for første gang.

Under en fotballkamp fikk Silvio problemer med beinet. Legene undersøkte ham og fant ut at han hadde kreft. Nå måtte han få behandling. Han savnet å løpe, spille og være på skolen sammen med de andre.

Da klassen skulle ha en viktig prøve, hadde Silvio også forberedt seg. Læreren kom hjem til ham sammen med noen andre lærere. Der fikk han ta prøven. Selv om Silvio var syk, hørte han fortsatt til på skolen.

Familien og venner besøkte ham. En prest kom med den hellige kommunion, og Silvio ba gjerne til Jesus og Maria. Leger prøvde å hjelpe ham, også på et sykehus i Frankrike.

Folk i hjembygda samlet inn penger til reisene. Senere ønsket Silvio at innsamlede penger skulle gå til menighetens aktivitetshus, et sted der barn kunne møtes. Han døde da han var tolv år. Vi husker både det han ga til andre, og alle menneskene som hjalp ham å være med i fellesskapet.

Vi kan be: Kjære Gud, hjelp oss å holde kontakten med den som er syk. Takk for lærere, venner og familier som finner plass til alle.

I gaten der Madeleine bodde, kom mennesker med forskjellig tro og ulike liv. Hjemme hos henne kunne de bli tatt imot.

Madeleine vokste opp i Frankrike og var glad i bøker. Som ung trodde hun ikke på Gud. Men noen kristne venner gjorde henne nysgjerrig. Hun begynte å lete etter svar, ba og fant etter hvert troen på Jesus.

Som voksen flyttet Madeleine til Ivry, en by like utenfor Paris. To venninner flyttet sammen med henne. De ønsket å leve troen midt blant menneskene som bodde der.

Madeleine utdannet seg til sosialarbeider. Det er en som hjelper mennesker når livet er vanskelig. I nabolaget var mange fattige. Hun arbeidet for at de skulle få hjelp, og samarbeidet med mennesker som tenkte annerledes enn henne.

Senere ble huset i gaten Raspail et viktig samlingssted. Folk kom for å snakke, bli hørt og få støtte. Noen fikk også bo der. Madeleine og venninnene delte hverdagen med menneskene rundt seg.

Hun skrev om å følge Jesus i et vanlig liv. En gate, en arbeidsdag og et hjem kunne være steder der kjærligheten fikk vokse. Madeleine bodde i Ivry resten av livet og døde like før hun fylte seksti år. Bøkene og vennskapene hun etterlot seg, har hjulpet andre til å oppdage menneskene rett i nærheten.

Vi kan be: Kjære Jesus, hjelp oss å være gode naboer. Lær oss å lytte, dele og bli venner med mennesker som er forskjellige fra oss.

Augustus ønsket å lære og bli prest. Mange stengte døren for ham. Andre hjalp ham med å komme videre.

Augustus ble født i USA, i en familie som var holdt som slaver. Familien ble senere fri. Men Augustus møtte fortsatt urett fordi han var svart. Også på skolen protesterte noen mot at han skulle få være der.

Moren Martha tok vare på ham og lærte ham om Gud. Augustus måtte arbeide for å hjelpe familien. Mellom arbeidsdagene fikk han undervisning av prester og søstre som ønsket at han skulle få lære.

Som ungdom underviste han selv svarte barn om troen. Nå kunne han gi videre noe av hjelpen han hadde fått. Han ville bli prest, men skolene som utdannet prester i USA, nektet å ta ham imot på grunn av hudfargen. Det var urettferdig, også når det skjedde i Kirken.

Vennene hjalp Augustus til Roma. Der kunne han studere, og etter flere år ble han prest. Så reiste han hjem til USA for å være sammen med menneskene som trengte ham.

Augustus feiret messe, fortalte om Jesus og tok imot mennesker med forskjellig hudfarge. Han møtte fortsatt motstand, men fortsatte arbeidet som prest til han døde, bare førtitre år gammel. Livet hans minner oss om hvor viktig det er at noen åpner en dør og hjelper en annen frem.

Vi kan be: Kjære Gud, hjelp oss å si fra når noen blir behandlet urettferdig. La alle barn få lære og høre til.

Jérôme var lege. Når han møtte barn som trengte hjelp, ville han lære mer om dem og ta godt vare på familiene deres.

Jérôme vokste opp i Frankrike. Som ung studerte han medisin for å bli lege. Senere giftet han seg med Birthe, som kom fra Danmark. Sammen fikk de fem barn.

På arbeid møtte Jérôme barn med Downs syndrom. De kunne trenge ekstra hjelp med å lære og utvikle seg. Hvert barn hadde sitt eget liv, sine evner og noe å dele med andre.

Møtene hjalp Jérôme å velge hva han ville bruke livet til. Han undersøkte og behandlet pasienter. Samtidig arbeidet han sammen med andre forskere for å forstå mer om kroppen. Mer kunnskap kunne hjelpe legene til å gi bedre hjelp.

Familiene betydde også mye for ham. De trengte respekt og støtte. Jérôme viste omsorg både for barna som kom til ham, og for menneskene som fulgte dem.

Han ba, gikk til messe og stolte på at hvert menneske var elsket av Gud. Dette ville han vise i legearbeidet sitt. Gjennom mange år møtte han tusenvis av pasienter. Da Jérôme selv ble alvorlig syk og døde, var det mange som husket ham med takknemlighet. Han hadde brukt kunnskapen sin til å tjene mennesker, og hjulpet andre å se hvor verdifulle barna var.

Vi kan be: Kjære Gud, takk for at vi er forskjellige. Hjelp oss å se hva hver enkelt kan, og gi hjelp der det trengs.

Midori og Takashi levde i Japan. Hun var lærer, og han var lege. Sammen bygde de et hjem med tro og omsorg.

Midori vokste opp i en katolsk familie i Nagasaki. Da Takashi kom for å studere, fikk han bo hos familien hennes. Han ble kjent med troen deres og var med til messe.

Da Takashi senere måtte reise bort som militærlege, skrev Midori til ham. Hun sendte også hansker hun hadde laget, og en bok om troen. Omtanken kunne følge ham selv om de var langt fra hverandre.

Takashi ble katolikk. Han og Midori giftet seg og fikk barn. Hun tok stort ansvar for hjemmet og barna, mens han arbeidet som lege. De ba og støttet hverandre, også når livet var vanskelig.

Under krigen ble en atombombe sluppet over Nagasaki. Midori var blant de mange som døde. To av barna var utenfor byen og overlevde. Takashi overlevde også og hjalp skadde mennesker.

Senere ble han så syk at han måtte være mye i sengen. Der skrev han bøker. Penger fra bøkene hjalp byen med å bygge opp igjen. De gikk til kirsebærtrær som kunne blomstre der ødeleggelsene hadde vært. Takashi døde nesten seks år etter Midori. Vi husker sorgen de opplevde, men også omsorgen de viste familien og menneskene rundt seg.

Vi kan be: Kjære Gud, gi fred til mennesker som opplever krig. Hjelp oss å trøste og bygge opp igjen det som er ødelagt.

Frans var bonde og pappa. Han ønsket å ta vare på familien sin og følge Jesus, også når valgene ble vanskelige.

Frans vokste opp i en liten landsby i Østerrike. Familien hjalp ham å lære å lese. Senere overtok han en gård og giftet seg med Franziska.

Sammen arbeidet de på gården og tok vare på barna. Frans og Franziska ba og leste i Bibelen. Han hjalp også til i kirken som kirketjener, en som gjør praktiske oppgaver når mennesker samles til messe og bønn.

Så kom krigen. Hitler og nazistene hadde tatt makten og ville tvinge andre folk til å adlyde. Frans ble bedt om å kjempe for dem. Han mente at han ikke kunne følge Jesus og samtidig hjelpe dem med å gjøre urett.

Frans sa nei til å kjempe med våpen. Han tilbød seg i stedet å hjelpe sårede soldater. Men de som bestemte, godtok ikke dette. De satte ham i fengsel.

Franziska støttet mannen sin gjennom det vanskelige valget. I fengselet fant Frans hjelp i troen, og et bilde av barna var viktig for ham. Han ble drept da han var trettiseks år. Familien savnet ham. Mange år senere ble han saligkåret. Kirken minnes en mann som ville følge Jesus og nektet å gjøre urett, selv under sterkt press.

Når kan vi be om forbønn? Vi kan be salige Frans om å be for oss når vi trenger mot til å si nei til urett.

Chiara lærte tidlig at hun kunne snakke med Jesus som med en venn. Troen fulgte henne videre inn i voksenlivet.

Chiara vokste opp i Roma sammen med storesøsteren sin. Som barn deltok hun i et kristent fellesskap med familien. Der lærte hun å be og å dele troen med andre.

Som ung møtte hun Enrico. De ble glad i hverandre, men veien til ekteskapet var ikke enkel. De måtte lære å forstå hverandre og fikk hjelp av en prest. Til slutt giftet de seg i Assisi.

Da de fikk barn, kom også sorgen. Både datteren Maria Grazia Letizia og sønnen Davide Giovanni var svært syke da de ble født. De levde bare en kort stund. Foreldrene holdt barna sine og lot dem bli døpt. Også disse korte livene var dyrebare.

Senere fikk de sønnen Francesco, som levde videre. Men Chiara hadde fått kreft. Hun ble behandlet av leger, og Enrico og menneskene rundt dem støttet henne. Familien trengte både omsorg, bønn og hjelp gjennom hverdagen.

Chiara døde da hun var tjueåtte år. Før hun døde, tok hun farvel med familie og venner og fortalte at hun var glad i dem. Enrico og Francesco måtte leve videre med savnet. Minnet om Chiara forteller om tro og kjærlighet i en familie som fikk både gode og svært vanskelige dager.

Vi kan be: Kjære Gud, vær nær familier som sørger. Hjelp oss å ta imot omsorg og være sammen med dem som savner noen.