Historier fra Maram: Mor Teresa – Jesu lys blant de fattige

Under pæretreet på Maram

Det var en solrik og varm ettermiddag på øya Maram. Selv om kalenderen viste september, lå det fortsatt en mild sommervarme over den frodige hagen. Solstrålene varmet mot kinnene, gresset var mykt og grønt, og ute på den blanke sjøen danset små solglimt mellom øya og fastlandet.

Mamma hadde bredt ut et teppe under pæretreet. Pappa satte seg i gresset, mens Rita, Sunniva og Teresa fant hver sin plass på teppet. Midt mellom dem lå den store boken om helgener, klar til å bli åpnet.

– Hvem skal vi høre om i dag? spurte Sunniva nysgjerrig.

– I dag skal vi høre om den hellige Mor Teresa, svarte mamma. – Hun var en liten dame med et veldig stort hjerte! Vi feirer minnedagen hennes 5. september.

Mamma viste dem et bilde av en liten, eldre kvinne med et mildt ansikt.Hun var kledd i en hvit sari med blå striper. En sari er et langt tøystykke som mange kvinner i India vikler rundt kroppen som en kjole. På venstre skulder bar hun et lite kors.

– Hun heter Teresa, akkurat som meg! utbrøt Teresa.

Agnes lærer å dele

– Ja, smilte mamma. – Men da hun var barn, het hun Agnes.Hun ble født for over hundre år siden i byen Skopje, som i dag er hovedstaden i Nord-Makedonia. Familien hennes var albansk og katolsk. Agnes var yngst av tre søsken. Hun hadde en storesøster som het Aga, og en storebror som het Lazar.

Agnes var glad i å synge, lese og høre fortellinger om misjonærer som reiste til fjerne land for å fortelle om Jesus og hjelpe mennesker.

Troen var en naturlig del av livet hjemme. Familien ba sammen og gikk ofte i messen. Da Agnes var fem og et halvt år gammel, mottok hun sin første hellige kommunion. Fra den dagen vokste kjærligheten til Jesus sterkt i hjertet hennes.

Moren hennes, Drane, lærte barna at troen måtte vises gjennom det de gjorde. Familien åpnet døren for mennesker som var sultne eller ensomme, og av og til fikk fattige sitte ved familiens bord og spise sammen med dem.

– Fikk de komme inn i huset deres? spurte Sunniva.

– Ja, svarte mamma. – Moren lærte barna at de aldri skullese ned på noen. Hvert menneske har verdi og er elsket av Gud.

Da Agnes var omtrent åtte år gammel, døde faren hennes plutselig. Familien savnet ham veldig, og de fikk mindre penger å leve for.Moren måtte arbeide hardt, men hun fortsatte likevel å hjelpe andre.

– Selv om de ikke hadde like mye penger som før? spurte Rita.

– Ja. De delte det de kunne,svarte mamma. – Slik lærteAgnes at vi ikke trenger å være rike for å være gavmilde.

Da hun var omkring tolv år, begynte Agnes å forstå at Gudkalte henne til et spesielt liv. Hun ville bli misjonær og reise til et annet land for å tjene Jesus ved å fortelle om ham og hjelpe mennesker som trengte det.

Da hun var atten år, tok hun farvel med familien sin ogreiste til Irland for å bli ordenssøster hos Loretosøstrene.

– Reiste hun helt alene? spurte Teresa.

– Ja, og det var nok både spennende og trist, svarte mamma.– Men hun stolte på at Gud gikk sammen med henne.

Hos Loretosøstrene fikk hun navnet søster Maria Teresa. Hunvalgte navnet etter den hellige Thérèse av Lisieux, som viste at vi kan gjøre små og vanlige ting med stor kjærlighet.

– Enda en Teresa! lo Sunniva.

– Helgenboken vår har mange Teresaer, sa pappa og smilte.

Kom, vær mitt lys

Etter en kort tid i Irland reiste søster Maria Teresa videre til India, fortsatte mamma. Der begynte hun å undervise på en skole for jenter i Calcutta, byen som i dag heter Kolkata. Hun ble en flink lærer og etter hvert leder av skolen. Da hun avla sine evige løfter til Gud, begynte de andre å kalle henne Mor Teresa.

– Men hun hadde jo ikke noen egne barn! Hvorfor kalte de henne mor da?spurte Teresa.

– Fordi hun skulle være som en åndelig mor, forklarte mamma. En som tok vare på andre og viste dem Guds kjærlighet.

Mor Teresa trivdes på skolen. Men utenfor klostermurene såhun mennesker som ikke hadde noe hjem. Noen var syke, andre var sultne, og mange hadde ingen som tok vare på dem.

En dag tok Mor Teresa toget fra Calcutta til byen Darjeeling. På denne togreisen mottok hun det hun senere kalte «et kall i kallet». Hun forstod at Jesus kalte henne til å forlate skolen og tjene ham blant de aller fattigste.

I tiden som fulgte, ble kallet enda tydeligere. Mens MorTeresa ba, opplevde hun at Jesus talte til henne i hennes indre og sa:

– Kom, vær mitt lys.

– Hørte hun stemmen med ørene? spurte Rita.

– Det var ikke en vanlig stemme fra noen som satt ved siden av henne, svarte mamma. – Mor Teresa opplevde at Jesus talte tydelig innihenne. Hun var sikker på at det var Ham som kalte henne, og Kirken ga henne senere tillatelse til å følge dette kallet.

– Hva ville Jesus at hun skulle gjøre? spurte Sunniva.

– Han ville at hun skulle gå ut til de aller fattigste og vise dem at Gud ikke hadde glemt dem. Hun var allerede kalt til å være ordenssøster, men nå ga Jesus henne en ny oppgave.

Mor Teresa måtte vente nesten to år før hun fikk tillatelse til å begynne. Da ventetiden endelig var over, tok hun på seg en enkel, hvit sari med blå striper og et lite kors på skulderen. Da hun forlot klosteret, hadde hun bare fem rupier i lommen. Deretter tok hun et kort kurs i sykepleie og førstehjelp før hun gikk ut for å arbeide blant de fattige.

– Er rupier indiske penger? spurte Rita.

– Ja, svarte mamma. – Hun hadde svært lite penger. Men hunhadde to hender som kunne arbeide, og et hjerte fullt av Jesu kjærlighet.

Ett menneske om gangen

Den første skolen hun startet for fattige barn, var ute på gaten. Hun hadde verken tavle, pulter eller bøker. Derfor skrev hun bokstaver og tall i støvet med en pinne. Hun besøkte også fattige familier, vasket sårene til sykebarn og pleide mennesker som lå alene ved veikanten. Hver morgen begynte hun dagen med bønn og messe. Deretter gikk hun ut med rosenkransen i hånden.

– Hvorfor ba hun alltid før hun begynte å hjelpe? spurte Sunniva.

– Fordi hun trengte å ta imot Jesu kraft for å kunne hjelpe og Jesu kjærlighet for å kunne gi den videre, svarte mamma.

Etter hvert kom noen av de tidligere elevene hennes for å hjelpe. Sammen grunnla de en ny orden som heter Missionaries of Charity, på engelsk. På norsk kaller vi dem Nestekjærlighetens misjonærer. De blir også kalt Mor Teresa-søstrene.

Søstrene lovet å leve enkelt og hjelpe de aller fattigste uten å kreve betaling. De åpnet hjem for syke og døende og tok vare på barn som var alene.

– Kunne de hjelpe alle? spurte Rita.

Mamma ristet på hodet.

– Nei. Mor Teresa visste at hun ikke kunne fjerne all fattigdom i verden. Men hun kunne hjelpe det ene mennesket som stod foran henne. Hvis noen var døende, kunne hun sørge for at personen ikke behøvde å dø alene. Hun kunne vaske et ansikt, holde en hånd og si: «Du er elsket.»

Sunniva tok hånden til pappa og holdt den fast.

– Da var den personen ikke alene lenger, sa hun.

– Nettopp, svarte pappa.

Mor Teresa så Jesus i hvert menneske hun møtte, fortsatte mamma. Hun husket Jesu ord: «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.» Derfor ville hun ikke gå forbi noen, uansett hvor fattige eller syke de var.

Arbeidet hennes spredte seg etter hvert til mange land. Hele verden begynte å legge merke til den lille kvinnen i den hvite sarien. Hun mottok mange priser, men hun sa at hun bare var et lite redskap i Guds mektige hender.

Kjærligheten begynner nær oss

Et av de mest kjente øyeblikkene fra hennes liv var da hun mottok Nobels fredspris i Oslo.

– Da har hun jo vært i Norge! utbrøt Rita.

– Ja, svarte mamma. – Det var planlagt en stor festmiddag til ære for henne. Men Mor Teresa ba om at pengene heller skulle brukes til å kjøpe mat til de fattige.

– Ville hun ikke ha noen fest? spurte Teresa forundret.

– Nei, svarte mamma. – Hun syntes det var viktigere at sultne mennesker fikk mat.

– Jeg tror jeg hadde hatt lyst på både fest og mat til defattige, innrømmet Sunniva.

Pappa lo.

– Det er nok derfor kjærlighet krever øvelse.

– Men hva med oss? spurte Rita. – Det er jo ikke så mangeher på øya som sulter eller bor på gaten.

– Det stemmer, svarte mamma. – Men Mor Teresa sa at fattigdom ikke bare handler om å mangle penger og mat. Et menneske kan ha bådehus og klær og likevel være veldig ensomt. Noen føler seg uønsket. Andre vet ikke at de er elsket av Gud.

– Så vi kan hjelpe noen som føler seg alene også? spurteSunniva.

– Det kan vi, smilte mamma. Kanskje noen står alene i skolegården. Kanskje et barn aldri blir spurt om å være med i leken. Kanskje en gammel nabo savner noen å snakke med. Vi kan ikke hjelpe alle på én gang, men vi kan se det mennesket som er nær oss.

– Jeg kan spørre om noen vil leke, sa Teresa.

– Og jeg kan sette meg ved siden av noen som sitter alene, sa Sunniva.

– Jeg kan hjelpe til hjemme uten å vente på at dere spør, sa Rita.

– Det siste forslaget liker jeg særlig godt, sa pappa og blunket.

Alle lo.

– Men det er ikke alltid lett å vise kjærlighet, synes jeg, sa Rita.

– Nei, svarte mamma. – Kjærlighet er mer enn fine ord. Noen ganger betyr det å dele noe vi helst vil beholde selv, å tilgi eller å hjelpe når vi egentlig har lyst til å gjøre noe annet. Da gir vi avkall på noe for en annens skyld. Det er et lite offer. Små handlinger og små offer kan være store i Guds øyne når de blir gjort med kjærlighet.

Arbeidet fortsetter i Norge

Mor Teresa døde i moderhuset til Nestekjærlighetens misjonærer i Calcutta 5. september, 87 år gammel. Senere ble hun helligkåret av pave Frans. Det betyr at Kirken regner henne blant helgenene. Men arbeidet hennes tok ikke slutt. Nestekjærlighetens misjonærer fortsetter å hjelpe mennesker over hele verden.

– Finnes Mor Teresa-søstrene i Norge også? spurte Rita.

– Ja, svarte mamma. – De bor i Bergen og lever enkelt sammen. Søstrene bruker mye tid til bønn, men går også ut for å møte mennesker. De besøker syke, ensomme og familier med barn. De bruker også tid sammen med mennesker som strever med rus eller har det svært vanskelig.

– Har de hvite klær med blå striper? spurte Teresa.

– Ja, de bruker en enkel, hvit sari med blå striper, slik Mor Teresa gjorde, svarte mamma.

– Da gjør de det samme som henne, bare i Norge? spurte Rita.

– De følger det samme kallet, svarte mamma. – Hjelpen ser bare forskjellig ut fra sted til sted. I Calcutta kunne noen trenge mat elleret sted å dø i fred. I Bergen kan noen trenge et måltid, et besøk eller en som lytter.

Mamma lukket boken forsiktig.

– Mor Teresa minner oss om at vi ikke trenger å reise langt for å finne noen vi kan elske. Kjærligheten begynner ofte hjemme, på skolen eller midt i leken. Først tar vi imot Jesu kjærlighet. Så kan vi bære lyset hans videre.