Et lite kors på Maram
Septembervinden strøk over øya Maram og fikk de gulnende bladene på bjørketrærne til å rasle. Lufta var kjøligere nå, og ute på sjøen løftet små bølger seg før de forsvant igjen.
Inne i stua hadde familien samlet seg i sofakroken. På bordet stod et lite trekors ved siden av et tent lys. Der lå også et bilde av Sunniva som baby, kledd i en lang, hvit dåpskjole. Ved siden av bildet stod en statue av den hellige Sunniva, helgenen hun hadde fått navnet sitt etter da hun ble døpt.
Teresa lente seg frem.
«Er det Sunniva?» spurte hun, og pekte på bildet.
«Ja,» svarte mamma. «Det er fra den dagen hun ble døpt.»
Så tok mamma opp det lille trekorset.
«I dag skal jeg fortelle dere om en stor fest som Kirken feirer den 14. september. Den heter Korsets opphøyelse.»
«Hva betyr opphøyelse?» spurte Sunniva.
«Det betyr å løfte noe høyt opp,» forklarte mamma. «På denne festen løfter vi korset høyt og viser det frem. Ikke fordi vi tilber selve treet, men fordi korset minner oss om Jesus og om alt han har gjort for oss.»
Rita så på korset.
«Men hvorfor feirer vi et kors når Jesus døde på det?»
«Det er et viktig spørsmål,» svarte mamma. «På Jesu tid ble korset brukt til å straffe mennesker. Det var et tegn på smerte og død. Men da Jesus døde på korset og stod opp igjen, skjedde det noe helt nytt.»
«Hva da?» spurte Teresa nysgjerrig.
«Jesus fylte korset med sin kjærlighet. Han ga livet sitt for oss, men døden klarte ikke å holde ham fast. Påskemorgen stod han opp igjen. Derfor ble korset et tegn på håp, frelse og nytt liv.»
«Så korset handler både om langfredag og påskemorgen?» spurte Sunniva.
«Ja, nettopp. Korset viser oss hvor høyt Gud elsker oss, og at Jesu kjærlighet er sterkere enn døden.»
Pappa tok korset i hånden.
«Derfor finner vi kors i kirker og i mange kristne hjem,» sa han. «Og når vi gjør korsets tegn, minner vi oss selv om at vi tilhører Gud.»
Teresa forsøkte å gjøre korsets tegn. Først tok hun seg på pannen, så på magen og deretter litt usikkert på skuldrene.
«Slik?» spurte hun.
«Nesten,» sa pappa og smilte, mens han viste henne hvordan hun skulle gjøre det riktig.
Helena leter etter Jesu kors
Rita så tankefullt på det lille trekorset.
«Men fant noen noen gang korset som Jesus ble korsfestet på?» spurte hun.
«En gammel kristen tradisjon forteller at det skjedde,» svarte mamma. «Da må vi reise langt tilbake i tiden. Nesten tre hundre år etter at Jesus døde og stod opp igjen, reiste en kvinne som het Helena til Jerusalem. Hun var moren til keiser Konstantin, som hersket over det store Romerriket.»
«Er hun en helgen?» spurte Teresa.
«Ja, det er hun! Derfor kaller vi henne den hellige Helena. Hun ble kristen og hadde stor kjærlighet til Jesus. Derfor reiste hun som pilegrim til Det hellige land.»
«Hva er en pilegrim?» spurte Teresa.
«Det er en person som reiser til et hellig sted for å be og komme nærmere Gud. Helena ønsket å finne stedene der Jesus hadde dødd og stått opp.»
Jerusalem hadde vært gjennom kriger og store forandringer. Bygninger var blitt ødelagt, og nye bygninger var reist. Likevel hadde de kristne tatt vare på minnet om hvor Golgata og Jesu grav lå.
«Golgata var stedet der Jesus døde, ikke sant?» spurte Teresa.
«Det stemmer,» svarte mamma. «Like ved Golgata lå graven der Jesu kropp ble lagt etter at han var tatt ned fra korset.»
Helena ønsket å finne både graven og korset til Jesus. Under letingen ble jord, steiner og rester etter gamle bygninger gravd bort. En gammel kristen tradisjon forteller at arbeiderne fant tre trekors som hadde ligget skjult i jorden.
«Hvorfor fant de tre kors?» spurte Rita.
«Bibelen forteller at Jesus ikke ble korsfestet alene,» forklarte mamma. «Dere husker kanskje at to andre menn ble korsfestet samtidig med ham, én på hver side. Det forklarer hvorfor de fant tre kors.»
«Men hvordan kunne de vite hvilket som var Jesu kors?» spurte Sunniva.
«Godt spørsmål! En gammel kristen tradisjon forteller at en alvorlig syk kvinne fikk berøre ett kors om gangen,» forklarte mamma. «Ingenting skjedde da hun berørte de to første. Men da hun tok på det tredje, ble hun frisk med det samme. Det tok de som et tegn fra Gud på at dette var Jesu kors.»
«Et mirakel!» utbrøt Rita.
«Ja, et mirakel,» sa mamma. «Helena hadde funnet det korset hun hadde lett etter. Nå måtte det tas godt vare på.»
«Tok hun hele korset med seg hjem?» spurte Sunniva.
«Nei. En del ble oppbevart i Jerusalem. Ifølge tradisjonen tok Helena også med seg en del til Roma. Senere ble små biter sendt til kirker i forskjellige land.»
«Finnes det fortsatt slike biter?» spurte Rita.
«Ja. En slik liten bit kalles en relikvie. Vi viser den ære fordi den kommer fra Jesu kors og minner oss om hans kjærlighet og om det han gjorde for oss.»
Korset løftes høyt
Helenas sønn lot bygge en stor kirke over Golgata og Jesu grav. Den kalles Gravkirken og står fremdeles i Jerusalem.
«Kan vi besøke den?» spurte Rita.
«Ja. Der kan pilegrimer besøke Golgata, Jesu grav og et kapell på stedet der tradisjonen forteller at Helena fant korset.»
Da kirken stod ferdig, kom biskoper, prester, munker og familier langveisfra. Korset ble løftet høyt opp slik at folket kunne se det og ære Jesus.
«Var det derfor festen fikk navnet Korsets opphøyelse?» spurte Sunniva.
«Ja,» svarte mamma. «Korset ble opphøyd – løftet høyt – foran folket. Slik begynte den store festen.»
Mange hundre år senere ble en stor del av korsrelikvien tatt bort fra Jerusalem under en krig. Etter omtrent femten år ble den ført tilbake og igjen løftet høyt foran folket.
«Hvor er Jesu kors nå?» spurte Rita.
«Vi kjenner ikke hele korsets videre historie,» svarte mamma. «Den store delen som ble oppbevart i Jerusalem, forsvant senere under andre kriger. Men små korsrelikvier finnes fremdeles i forskjellige kirker. Blant annet blir det oppbevart korsrelikvier i kirken Santa Croce in Gerusalemme i Roma.»
Mammas festdag i Romania
«Det er altså en stor kirkefest i dag, men festen har også en spesiell betydning for meg,» smilte mamma og fikk plutselig et litt fjernt uttrykk.
«Hvorfor det?» spurte Sunniva.
Mamma lente seg tilbake i sofaen og forklarte:
«Da jeg var ti år gammel, flyttet familien min til den lille landsbyen Turnu i Romania, der besteforeldrene mine bodde. Landsbyen ligger nær byen Arad, helt vest i landet og like ved grensen til Ungarn. Midt i landsbyen stod en katolsk kirke som var viet til Det hellige kors. Den nåværende kirken ble bygd for 175 år siden. Derfor feirer den et stort jubileum i år.»
«Ett hundre og syttifem år!» utbrøt Rita. «Det er gammelt!»
«Ja, det er det,» svarte mamma. «Hvert år var den 14. september kirkens store festdag. Vi kalte den også for vigselsfesten. En vigselsfest minner oss om at kirken er vigslet og viet til Gud. Siden kirken i Turnu er viet til Det hellige kors, feirer den Korsets opphøyelse som sin egen store fest. For meg ble dette en av de største festene i året, etter jul og påske.»
«Feiret hele landsbyen denne festen?» spurte Rita nysgjerrig.
«Ja. Da jeg bodde der, var omtrent halvparten av innbyggerne katolikker, mens den andre halvparten var ortodokse kristne. De ortodokse er også svært glade i Jesu kors og feirer Korsets opphøyelse slik som oss. Derfor kom mange av dem og var sammen med oss. Det kom også gjester fra andre landsbyer.»
«Da var kirken sikkert full!» sa Sunniva.
«Ja. Vi hadde høymesse med mye sang og mange besøkende prester. De største barna hadde forskjellige oppgaver under messen.»
«Hadde du også en oppgave?» spurte Rita.
«Ja, det hadde jeg. Jeg husker at jeg var både stolt og litt nervøs. Under messen sang jeg i koret sammen med mormor, og etterpå bar jeg en fane i prosesjonen. Alle ønsket å gjøre sitt beste på kirkens store festdag.»
«Hva skjedde etter messen?» spurte Teresa.
«Da gikk vi i prosesjon rundt kirkegården. En prosesjon er et høytidelig tog der menneskene går sammen mens de ber og synger.»
«Sånn som på Corpus Christi?» spurte Sunniva.
«Ja, det var lignende. Noen bar tente lys og noen bar vakre faner, og en av prestene bar den hellige eukaristi i en monstrans.»
«Så Jesus var med i prosesjonen?» spurte Sunniva.
«Ja. Presten bar monstransen under en stor, pyntet baldakin. Den lignet litt på en stor paraply som fire menn holdt over ham. Vi gikk rundt kirkegården mens vi sang, og fulgte Jesus hele veien tilbake til kirken.»
Mamma ble stille et øyeblikk.
«Jeg husker fremdeles sangen, lysene og alle de glade menneskene på denne dagen. Feiringen gjorde et sterkt inntrykk på meg.»
«Var det mange barn med?» spurte Rita.
«Ja, veldig mange. Og da messen og prosesjonen var ferdige, begynte folkefesten.»
Folkefesten og korsrelikvien
Teresa satte seg rettere i sofaen.
«Var det kaker?»
«Det var mye god mat, søtsaker og boder der vi barna kunne kjøpe forskjellige gameldags godtteri og morsome leker. Det var musikk og dans helt til sent på kvelden.»
«Hadde dere karusell også?» spurte Rita.
«Ja, og det var den vi likte aller best. Vi kjørte rundt og rundt helt til vi ble ør i hodet!»
Jentene lo.
«Jeg elsker karuseller!» sa Rita.
«Jeg også!» ropte Sunniva.
«Jeg skal kjøre kjempefort!» kniste Teresa.
«Det ville vi også,» sa mamma og lo. «Vi ventet på denne dagen med stor glede hvert år. Først feiret vi sammen i kirken. Etterpå fortsatte festen ute blant alle menneskene.»
Så ble mamma alvorlig igjen.
«Det var også noe annet som gjorde kirken spesiell. Inne i den stod et stort trekors. De eldre fortalte oss at inni korset var det gjemt en liten bit av det korset som Jesus døde på.»
Rita så på henne med store øyne.
«Var det virkelig en bit av Jesu kors der?»
«Det var det vi fikk fortalt,» svarte mamma. «Kirken tok vare på den som en relikvie av Det sanne kors.»
«Da var kirken ekstra spesiell i denne landsbyen,» sa Sunniva.
«Ja. Og derfor kom mennesker langveisfra for å be og delta i feiringen.»
«Kan vi reise dit en gang?» spurte Rita.
«Det håper jeg,» svarte mamma. «Da kan dere se kirken, landsbyen der jeg bodde, og veien der vi gikk i prosesjon.»
«Og karusellen?» spurte Teresa.
«Jeg vet ikke om den samme karusellen finnes lenger,» sa mamma. «Men kanskje det kommer en ny når festen feires.»
Pappa lo.
«Jeg tror Teresa allerede har planlagt reisen.»
Sunnivas dåpsdag
Mamma tok opp bildet av Sunniva i dåpskjolen.
«Men for familien vår er den 14. september en dobbel fest.»
«Fordi jeg ble døpt den dagen,» sa Sunniva begeistret.
«Ja. I dåpen ble korsets tegn tegnet over pannen din. Det viste at du tilhører Jesus.»
«Da er det min fest også,» sa Sunniva.
«Det er det,» svarte mamma med et stort smil. «Samtidig kan dagen minne oss alle om vår egen dåp og om at vi ble Guds barn i dåpen.»
Rita så på trekorset.
«Hvordan kan vi løfte korset høyt når vi ikke går i en stor prosesjon?»
«Vi kan også løfte det høyt gjennom måten vi lever på,» svarte pappa. «Når vi hjelper noen, tilgir hverandre eller våger å gjøre det som er rett, viser vi at vi følger Jesus.»
«Selv når det er vanskelig?» spurte Sunniva.
«Ja, spesielt da,» sa mamma. «Korset betyr ikke at livet alltid er lett. Det minner oss om at Jesus er med oss når vi har det vanskelig, og at kjærligheten hans er sterkere enn det vonde.»
Bønn og veien til kirken
Familien foldet hendene, mens mamma bad:
«Kjære Jesus, takk for at du elsker oss så høyt. Takk for at du ga livet ditt for oss og stod opp igjen. Hjelp oss å huske at korset er et tegn på håp, kjærlighet og nytt liv. Lær oss å vise din kjærlighet til menneskene rundt oss. Amen.»
«Amen,» svarte alle sammen.
Teresa kikket bort mot kjøkkenet.
«Mamma?»
«Ja?»
«Du sa at det skulle være kake og is i dag.»
Mamma lo.
«Det stemmer. Etter messen skal vi feire både Korsets opphøyelse og Sunnivas dåpsdag med god mat, kake og is.»
«Jippi!» jublet jentene.
Snart var familien på vei til kirken. Septembervinden tok tak i jakkene deres. Da gled skyene litt fra hverandre, og sola la en glitrende vei over sjøen mellom øya og fastlandet.
Teresa fikk bære det lille trekorset med seg.
Hun holdt det fast i hånden – tegnet på kjærligheten som var sterkere enn døden.