En ny skolemorgen på Maram
Augustvinden hadde reist langt over havet før den traff Maram. Den kom susende inn mellom holmene og strøk over det blygrå vannet. Langs veien bøyde gresset seg i vinden, og i fjellsidene glødet røsslyngen lilla mellom våte steiner.
En regnbyge drev forbi. Ute i vest brøt sollyset gjennom skyene og la gylne striper over havet.
På slike morgener kunne været på Maram romme nesten alle årstidene før frokosten var spist.
Inne i huset var det også forandring i luften. Sommerdagene uten klokke og timeplan var slutt, og tre små sekker stod klare ved døren.
Ritas mørkeblå skolesekk var ferdigpakket. Hun hadde begynt i fjerde klasse og hadde fått flere bøker og oppgaver å bryne seg på. Ved siden av stod Sunnivas rosa sekk. Hun var blitt andreklassing og bar sekken som om den var en skatt.
Den minste sekken var gul og tilhørte Teresa. Den skulle til barnehagen. I den lå vannflasken, regnvottene og en ganske tung, rund stein som hun hadde funnet i fjæra.
«Hvorfor har du med deg en stein?» spurte Rita.
Teresa holdt den opp. Gjennom den grå steinen gikk det en tynn, hvit stripe.
«Fordi jeg skal fortelle de andre hvor jeg fant den», svarte hun. «Og så skal vi telle stripene.»
«Det er bare én stripe», sa Sunniva oppgitt, men Teresa brydde seg ikke.
«Da blir det lett å telle», svarte hun med et lurt smil.
Mamma lo. «Kom og sett dere», sa hun. «Frokosten er klar.»
Jentene satte sekkene tilbake ved døren og gikk inn på kjøkkenet. Pappa skjenket melk i glassene, mens mamma satte brødet på bordet. Etter frokosten skulle barna til skolen og barnehagen. De voksne skulle på jobb.
«Det er viktig å huske på at man ikke lærer bare på skolen,» sa mamma. «Vi lærer også hjemme og i barnehagen. Og vi lærer av det vi oppdager ute og av hverandre.»
«Hvorfor må vi egentlig lære så mye?» spurte Sunniva. «Vi kan jo bare spørre noen som vet det.»
«Eller spørre telefonen til pappa», foreslo Teresa.
Mamma smilte. «Telefonen kan gi mange svar, men ikke alle er sanne. Derfor må vi lære å tenke selv. Vi må også finne ut hvem og hva vi kan stole på.»
Pappa nikket og satte fra seg koppen. «Det dere sier, minner meg om en helgen som var svært glad i å lære», sa han. «Hvert år den 8. august minnes vi den hellige Dominikus. Han studerte mye og delte det han lærte med andre. Ikke for å virke viktig, men for å hjelpe mennesker med å finne veien til Gud.»
Rita så nysgjerrig på ham. «Var han lærer?»
«Han ble lærer for en hel orden – en gruppe brødre som fortalte andre om Gud», svarte mamma. «Og veien hans førte ham en gang helt opp mot Norden.»
Jentene glemte nesten å spise frokosten. Nå ville de høre mer om ham.
Mamma begynte å fortelle.
Snakk sammen
Hva liker du best å lære – og hvem spør du når du lurer på noe?
Bøkene som ble til brød
Dominikus ble født for mer enn åtte hundre år siden i Caleruega i Castilla, i det som i dag er Spania. Rundt landsbyen lå tørre sletter og bølgende åser. Steinhusene gav skygge mot sommersolen.
Familien hans var kristen. Ifølge tradisjonen het moren Johanna, og faren het Felix. Dominikus var den yngste av tre brødre. Da han var omtrent på Teresas alder, fikk han opplæring hjemme. Fra han var rundt sju år, fikk han undervisning hos en onkel som var prest. Der lærte han å lese og be. Han fikk også hjelp til å forstå Bibelen og Kirkens tro.
«Måtte han flytte hjemmefra da han var så liten?» spurte Teresa.
«Ja, barns liv kunne være svært annerledes den gangen», svarte mamma. «Men hos onkelen fikk han en utdannelse som bare noen få barn fikk.»
Da Dominikus ble eldre, begynte han å studere ved skolene i Palencia. Senere vokste disse skolene til det som ofte kalles Spanias første universitet.
Han studerte filosofi og teologi. Filosofi hjelper oss å stille store spørsmål og tenke klart. Teologi er læren om Gud og troen. Dominikus ønsket å søke sannheten og lære mer om Gud.
Bøkene hans var skrevet for hånd på pergament og var svært kostbare. Å eie bøker den gangen var som å eie en skattekiste.
«Da passet han sikkert veldig godt på dem», sa Rita mens hun tenkte på sine egne bøker.
«Det gjorde han nok», svarte pappa. «Men så kom det hungersnød i Palencia. Mennesker rundt ham hadde ikke mat.»
Dominikus så på bøkene sine. Han trengte dem for å studere, men menneskene trengte brød for å leve. Derfor solgte han de kostbare bøkene sine og ga pengene til mennesker som ikke hadde mat.
«Alle sammen?» spurte Sunniva.
«Ja», svarte mamma. «Andre studenter så det han gjorde. Noen av dem begynte også å hjelpe.»
Rita ble stille. «Betyr det at bøker ikke er viktige?»
«Nei», svarte pappa. «Dominikus viste at lærdom er viktig. Men det vi lærer, skal hjelpe oss å elske og vise godhet. Kunnskap er ikke bare en skatt vi beholder selv. Den kan bli en gave til andre.»
Etter studiene ble Dominikus prest og kannik ved domkirken i Osma. Der levde han sammen med andre prester. De bad sammen, og Dominikus fortsatte å studere.
Men kunnskapen hans skulle ikke bli værende bak kirkens murer.
Tenk etter
Hvorfor tror du Dominikus solgte bøkene sine?
Kan noe du har lært, bli en gave til andre?
Sannheten båret fram med kjærlighet
Da han var omtrent 30 år gammel, fikk biskop Diego av Osma et viktig oppdrag av kongen av Castilla. Han skulle reise nordover for å hjelpe til med å avtale et ekteskap for kongens sønn. Dominikus fikk bli med.
De red og gikk gjennom landskap som stadig forandret seg. De krysset fjell og fulgte støvete landeveier. Så drog de gjennom byer der de ikke kjente noen.
Reisen gikk gjennom Sør-Frankrike og videre mot Danmark.
«Helt til Danmark?» spurte Sunniva. «Da var han jo ikke så langt fra Norge!»
«Nei», sa pappa. «Men på den tiden var en slik reise både lang og krevende.»
Det viktigste på reisen skjedde likevel før de kom så langt.
I Sør-Frankrike møtte de en religiøs gruppe som ble kalt katarene. De trodde annerledes enn Kirken. Mange av dem mente at det åndelige var godt, mens den synlige verden og menneskekroppen var onde.
Men Kirken lærer at Gud har skapt verden, og at skaperverket er godt. Jesus ble virkelig menneske. Derfor skal vi ta vare på kroppen, livet og alt Gud har skapt.
En kveld overnattet Dominikus og biskopen hos en mann som fulgte denne andre læren. Dominikus kunne ha blitt sint eller gjort narr av ham. I stedet lyttet han.
De snakket sammen gjennom hele natten, spørsmål for spørsmål og svar for svar.
Dominikus hadde studert og kunne derfor forklare godt. Men han brydde seg også om mannen. Derfor snakket han tålmodig og vennlig. En tidlig fortelling om Dominikus sier at verten til slutt vendte tilbake til Kirkens tro.
«Var det fordi Dominikus vant diskusjonen?» spurte Rita.
«Det viktigste var ikke å vinne», svarte pappa. «Dominikus ønsket ikke å gjøre mannen liten. Han ville hjelpe ham å forstå. Sannheten må bæres fram med kjærlighet.»
Dominikus og biskopen fortsatte reisen mot Danmark. Senere reiste de nordover enda en gang. På disse reisene oppdaget Dominikus at mange mennesker hadde spørsmål, men at altfor få kunne gi dem grundige og forståelige svar. Flere av dem som underviste, levde heller ikke slik de selv forkynte.
«Var det derfor han ble værende?» spurte Rita.
«Ja», svarte mamma. «Da reisene var over, ble Dominikus værende i Sør-Frankrike. Han forstod at Kirken trengte forkynnere som studerte grundig. De måtte også be trofast og leve enkelt. Det de lærte, måtte de vise gjennom måten de levde på.»
Det var som om Gud hadde åpnet en ny skole foran ham. Den strakte seg over hele Europa, og elevene var alle som søkte etter sannheten. Den viktigste læreboken var Guds ord. Oppgaven var ikke å få de beste karakterene, men å føre mennesker nærmere Jesus.
I mange år gikk han fra sted til sted for å forkynne. Han bad mye. Han levde enkelt og fortsatte å studere. Etter hvert sluttet flere seg til ham.
Snakk sammen
Hvordan kan vi si det vi mener er sant, uten å gjøre andre små?
Prekebrødrene lærer og deler
Han hadde også stor kjærlighet til Maria, Jesu mor. En gammel tradisjon forteller at Den hellige Maria viste ham hvordan rosenkransbønnen kunne hjelpe mennesker til å tenke på Jesu liv.
«Er det bønnen med alle perlene som vi pleier å be?» spurte Teresa.
«Ja», svarte mamma. «Når vi ber rosenkransen, ser vi på Jesus sammen med Maria.»
Senere ble dominikanerne noen av Kirkens viktigste forkynnere av rosenkransen.
Omtrent ti år etter at Dominikus begynte å forkynne i Sør-Frankrike, godkjente paven den nye ordenen hans: Prekebrødrenes orden, som vi også kaller dominikanerordenen.
Brødrene skulle be sammen. De skulle studere grundig før de gikk ut og delte det de hadde lært. Dominikus sendte dem blant annet til Paris og Bologna, der det fantes gode skoler.
«Som når læreren har lært noe og forklarer det videre til oss?» spurte Sunniva.
«Ja», sa mamma. «Slik er det på en god skole også. Hver elev må prøve selv, men ingen behøver å lære alene. En som forstår, kan hjelpe en som strever.»
Teresa kikket mot gangen, der den gule sekken ventet ved døren. «Eller når jeg forteller de andre hvor jeg fant steinen, og hjelper dem med å telle den hvite stripen?»
Sunniva smilte. «Det er fortsatt bare én.»
«Da blir den fortsatt lett å telle», svarte Teresa.
Pappa lo. «Nettopp. Det vi lærer, kan bli en gave vi gir videre.»
«Dominikanerne har et motto – noen få ord som forteller hva som er viktig for dem», forklarte mamma videre. «Det er å lovprise, velsigne og forkynne. Det betyr å prise Gud, be ham ta vare på menneskene og fortelle andre om Jesus.»
Brødrene forkynte og grunnla nye konventer. I løpet av få år spredte ordenen seg til flere deler av Europa.
Dominikus døde i Bologna da han var omtrent femti år gammel. Han eide nesten ingenting, men etterlot brødrene en orden og et viktig oppdrag. Han gav dem også et levende eksempel gjennom sitt eget liv.
Finn gaven
Tenk på noe du kan. Hvem kan du hjelpe med det?
Dominikanerne kommer til Norge
Allerede da var dominikanske brødre på vei mot nord. Det første dominikanske klosteret i Norden ble grunnlagt i Lund ett år etter hans død. Et slikt kloster ble også kalt et konvent. Det var et hus der brødrene bodde i fellesskap. De bad og studerte sammen. De delte også på arbeidet. Lund ligger i Sverige i dag, men hørte den gangen til Danmark.
Omtrent ti år etter at Dominikus døde, ble det første dominikanske klosteret i Norge grunnlagt i Nidaros, som Trondheim het den gangen. Senere kom det klostre i Oslo og Bergen, og etter hvert også på Hamar.
«Har det virkelig bodd dominikanere her i Norge så lenge?» spurte Rita.
«Ja», svarte pappa. «Brødrene bar svarte kapper over de hvite draktene sine. Derfor ble de kalt sortebrødrene.»
Under reformasjonen bestemte kong Christian III at Kirken i Norge skulle være luthersk. Klostrene ble stengt, og dominikanerne forsvant fra landet. Nesten fire hundre år senere kom brødrene tilbake. Senere kom også de apostoliske søstrene på Katarinahjemmet og de kontemplative søstrene på Lunden kloster i Oslo.
Dominikus levde i en tid med uro og uenighet. Han sluttet ikke å tenke, men forsøkte å lære mer. Han sluttet heller ikke å elske. Han bad og gikk ut for å hjelpe andre.
Og det samme kan dere gjøre, allerede nå.
«Hvordan da?» lurte Sunniva.
«Dere kan prøve igjen når en oppgave er vanskelig. Når dere ikke forstår, kan dere spørre om hjelp. Kanskje kan dere ønske en ny elev velkommen. Slik kan også dere bruke det dere lærer, til å vise vei mot det som er sant, godt og vakkert», sa mamma med et smil.
Prøv denne uken
Ønsk en ny elev velkommen, spør om hjelp når du trenger det, eller hjelp noen med noe du kan.
La oss be sammen
Tradisjonen forteller at Dominikus ofte ba for mennesker som hadde kommet bort fra troen. Med stor omsorg ropte han til Gud: «Herre, hva skal det bli av dem?» La oss avslutte historien med å gjøre som Dominikus og be sammen:
Herre Jesus, takk for at Du har gitt oss evnen til å lære. Takk for at vi kan spørre, tenke og forstå.
Gi oss lærelyst på skolen. Hjelp oss å holde ut når noe er vanskelig, og gi oss mot til å be om hjelp.
Lær oss å bruke kunnskapen vår til det gode. Hjelp oss å se den som står alene. Lær oss å være gode venner og dele det vi har lært.
Når vi blir usikre eller ikke vet hva som er sant, hjelp oss å søke sannheten hos Deg. Gjør ordene våre vennlige og hjertene våre modige. La livet vårt være et lys som viser vei.
Hellige Dominikus, be for alle barn som har begynt på skolen, for lærerne deres og for alle som underviser og forkynner.
Be for oss, så vi kan lære sannheten, leve den i kjærlighet og gi den videre til andre, i Jesu navn. Amen.