Helgenkostymer på kjøkkenet
Historier fra Maram. Allehelgensdag. En gledens høytid.
Det var en av de siste dagene i oktober. Kjøkkenbordet i huset på Maram var nesten ikke til å kjenne igjen. Overalt lå det stoffbiter, farget papir, sakser, lim og bånd i forskjellige farger.
Rita, Sunniva og Teresa var travelt opptatt med noe helt spesielt. Om noen få dager skulle de feire allehelgensaften. Og denne gangen skulle alle tre kle seg ut som hver sin helgen.
Rita satt bøyd over en rød papirrose som hun forsøkte å feste til drakten sin. Hun hadde bestemt seg for å forestille den hellige Rita.
Sunniva hadde valgt den hellige Sunniva og holdt på med en liten båt av papp. Mamma hadde hjulpet henne med å lage en enkel krone.
Men den som hadde det aller travlest, var lille Teresa. Hun hadde fått et brunt tøystykke rundt skuldrene og et hvitt tørkle på hodet. I hendene holdt hun en liten bok og en fjær.
«Se på meg!» ropte hun og stilte seg midt på kjøkkengulvet. «Jeg er Teresa av Jesus!»
«Det vet vi jo», lo Rita. «Du har sagt det minst ti ganger.»
«Men jeg må jo øve meg», svarte Teresa alvorlig.
Mamma smilte mens hun rettet litt på tørkleet hennes.
«Det er fint å øve seg. Dere skal jo kunne fortelle litt om helgenen dere forestiller, slik at de andre kan kjenne dere igjen.»
Kvelden før allehelgensdag
«Men mamma», begynte Rita mens hun forsiktig la fra seg papirrosen sin. «På skolen snakker nesten alle om Halloween. De skal kle seg ut som hekser, spøkelser og skjeletter. Hvorfor skal vi kle oss ut som helgener?»
Mamma satte seg ned ved bordet.
«Vet dere at ordet Halloween faktisk kommer fra navnet på en kristen høytid?»
Rita så overrasket opp. «Gjør det?»
«Ja, Halloween kommer fra det engelske uttrykket All Hallows Eve, som betyr allehelgensaften. Altså kvelden før allehelgensdag, som vi feirer den 1. november.»
Mamma fortsatte videre å fortelle om hvordan forskjellige skikker hadde blitt blandet sammen gjennom tidene. Noen kom fra gamle høstfeiringer, og andre fra kristne tradisjoner. Etter hvert hadde utkledning, gresskar og godteri blitt det mange forbinder med Halloween.
«Jeg liker godteri», utbrøt Teresa.
«Det vet vi godt», lo Rita.
«Men når vi feirer allehelgensaften», fortsatte mamma, «vil vi også huske hva dagen leder frem mot. Derfor liker mange katolske familier å la barna kle seg ut som helgener, slik vi gjør nå. For allehelgensdag er en stor gledens fest. Da feirer vi alle dem som allerede er hjemme hos Gud i himmelen.»
«Også de helgenene vi ikke kjenner?» spurte Sunniva.
«Ja, både de kjente helgenene vi leser om, og alle de hellige menneskene vi ikke kjenner navnene på. De har levd her på jorden, akkurat som oss, og nå får de være sammen med Jesus i himmelen.»
En stor familie
Mamma smilte og fortsatte.
«Husker dere at Jesus fortalte disiplene sine at i hans fars hus er det mange rom? Han sa at han skulle gå i forveien for å gjøre i stand et sted for dem. Jesus elsker oss og ønsker at vi alle en dag skal være sammen med ham.»
«Men hvordan kommer vi dit?» spurte Teresa. «Må vi fly?»
Mamma lo og la armen rundt henne.
«Nei, lille venn, himmelen er ikke et sted vi kan fly til! Å være i himmelen er å få leve hos Gud i fullkommen kjærlighet og glede for alltid.»
Rita betraktet rosen hun hadde laget.
«Men mamma, hvis helgenene er i himmelen og vi er her på jorden, hvordan kan vi da høre sammen med dem?»
«Det er nettopp det som er noe av det vakreste ved allehelgensdag», svarte mamma. «For visste dere at Kirken er mye større enn alle kirkebygningene vi kan se? Kirken er også oss, alle som hører Kristus til. Den strekker seg fra jorden og helt inn i himmelen.»
Hun så på de tre jentene og fortsatte.
«Kirken omfatter tre grupper som alle hører sammen i en stor familie. Dem som lever her på jorden. Dem som blir renset etter døden. Og dem som allerede er hjemme hos Gud.»
Små ting hver dag
Mamma festet et bånd på Ritas drakt mens hun fortsatte å forklare.
«Vi som lever her på jorden, tilhører det som kalles den stridende kirke. Det betyr at vi fortsatt kjemper for å gjøre det gode og følge Jesus. Vi øver oss på å elske Gud og andre, og på å stå imot det onde som kan trekke oss bort fra Gud.»
«Ja, akkurat som tapre riddere som vi lekte i barnehagen!» utbrøt Teresa.
Hun tok en linjal fra bordet og løftet den som et sverd. «Jeg skal kjempe!»
«Da kan du begynne med å kjempe mot lysten til å ta andres godteri», ertet Rita.
Teresa senket linjalen og så alvorlig på henne. «Det er vanskelig!»
Alle brast i latter.
«Ja, noen ganger er det vanskelig å gjøre det rette», sa mamma. «Men Gud hjelper oss med sin nåde. Når vi gjør noe galt, kan vi angre, be om tilgivelse og begynne på nytt. Slik vokser kjærligheten til Gud og til hverandre.»
Vi kan be for dem vi savner
Hun rettet litt på Sunnivas krone før hun fortsatte.
«Når livet vårt her på jorden er slutt, dør kroppen, men sjelen lever videre. Noen får komme rett til himmelen. Andre som dør i Guds vennskap, men ikke er hellige ennå, trenger først å bli renset for det som ennå ikke er helt godt i dem. Det kaller vi skjærsilden.»
Rita så opp. «Skjærsilden? Det høres litt skummelt ut.»
«Jeg forstår at du syns det», svarte mamma. «Men dere trenger ikke forestille dere et mørkt og skummelt sted. Vi vet ikke akkurat hvordan skjærsilden er. Det vi vet, er at sjelene som blir renset der, allerede tilhører Gud og helt sikkert skal komme til himmelen. Gud renser dem med sin kjærlighet, slik at de kan bli hellige og ta imot all gleden hos ham.»
«De som blir renset etter døden, tilhører det vi kaller den lidende kirke. Og selv om vi ikke kan se dem, hører de fortsatt sammen med oss. Derfor lærer Kirken oss å be for de døde. Våre bønner, og særlig den hellige messen, er til hjelp for dem under renselsen.»
«Er det derfor vi ber for bestefar?» spurte Sunniva stille.
«Ja, lille venn», svarte mamma og strøk henne over håret. «Vi vet ikke om bestefar allerede er i himmelen, eller om han trenger våre bønner. Men vi vet at Gud hører oss, og at kjærligheten mellom oss ikke tar slutt når noen dør.»
«Derfor feirer vi også allersjelers dag den 2. november. Da ber vi særlig for alle de avdøde. Vi kan besøke kirkegården og tenne lys for dem vi savner. Lyset minner oss om Jesus, som har seiret over døden, og om håpet vi har om det evige liv. Men det aller viktigste er å be for dem og hjelpe dem videre på veien mot himmelen.»
Sunniva lente seg inn til mamma, og en liten stund ble det stille rundt bordet.
Helgenene ber for oss
«Og så har vi den siste delen av Kirkens store familie», fortsatte mamma. «Det er den triumferende kirke. Alle helgenene som allerede er i himmelen hos Gud, de har nådd frem til målet. Der finnes det ikke lenger sykdom, sorg eller død. Bare fullkommen kjærlighet og glede.»
«Det må være veldig fint der», sa Teresa.
«Ja», svarte mamma varmt. «Så vakkert at vi ikke engang kan forestille oss det.»
Hun så bort på helgenkostymene.
«Og vet dere hva som er så fint? Helgenene i himmelen glemmer oss ikke. De ber for oss hos Gud, akkurat som vi ber for hverandre her på jorden. Derfor kan vi også be den hellige Rita, den hellige Sunniva og den hellige Teresa av Jesus om å gå i forbønn for oss.»
Teresa smilte stolt og løftet den lille boken sin.
Mamma fortsatte.
«Så vi som lever på jorden, kan be for sjelene i skjærsilden, og helgenene i himmelen kan be for oss. Slik hører vi alle sammen i en stor familie i Gud. Dette fellesskapet kaller vi de helliges samfunn.»
Kjente og ukjente helgener
Rita så tankefull ut.
«Men hvorfor feirer vi alle helgenene akkurat den 1. november?»
«Vel, det begynte for veldig lenge siden», svarte mamma. «I Kirkens første tid ble mange kristne forfulgt fordi de trodde på Jesus. Noen ble til og med drept fordi de ikke ville gi opp troen sin. De kaller vi martyrer.»
Mamma fortalte videre om hvordan de første kristne begynte å minnes martyrene på dagen de døde, som de kalte deres himmelske fødselsdag. Etter hvert ønsket Kirken å feire alle helgenene sammen, også dem som ikke hadde dødd som martyrer. Slik vokste den store allehelgensfesten frem.
«Den 1. november feirer vi derfor alle helgenene, både de kjente og de ukjente. Og vi takker Gud for at han har hjulpet dem frem til himmelen.»
«Så man trenger ikke være berømt for å bli helgen?» spurte Sunniva overrasket.
«Nei, slett ikke! Kanskje var det en mor som tok seg av barna sine? En far som hjalp dem som trengte det? Eller et menneske som levde et stille liv fylt av bønn og kjærlighet til Gud? Gud kjenner dem alle.»
Du har også en plass
Akkurat da kom pappa inn på kjøkkenet. Han stoppet i døren og betraktet de tre jentene.
«Men hva har vi her? Har jeg fått besøk av tre helgener?» sa han.
Teresa sprang bort til ham. «Jeg er Teresa av Jesus!»
«Det ser jeg», svarte pappa høytidelig.
«Men pappa», sa Rita, «vi er jo ikke ekte helgener ennå.»
«Nei», svarte pappa, «men vi er alle kalt til å bli hellige. Og det begynner med de små tingene vi gjør hver dag.»
Teresa tenkte seg om. «Da skulle jeg dele godteriet mitt i dag.»
«Alt sammen?» spurte Rita ertende.
Teresa ble stille et øyeblikk. «Kanskje bare litt», svarte hun.
Alle lo.
Etter hvert hadde mørket senket seg utenfor. Inne på kjøkkenet var de tre helgenkostymene nesten ferdige.
Mamma tok et øyeblikk og tente et lys ved trekorset i vinduskarmen. Og sammen ba de for bestefar og alle de avdøde om at Gud måtte gi dem evig hvile og fred hos seg.
Allehelgensdag handlet om noe mye større enn kostymer, gresskar og godteri. For allehelgensaften, som nå nærmet seg, var en hellig kveld. En kveld som minnet dem om fellesskapet mellom jord og himmel. Om at Guds kjærlighet seirer over alt som virker mørkt. Om at han kaller oss alle til å bli hellige. Hver på vår egen vei.
Jentene forsto at i Guds store familie hadde også de sin egen plass.
Det har du også.
