Besøk på Maram
Gjennom Historier fra Maram ønsker vi å hjelpe barn til å kjenne og elske den katolske tro. Med din støtte kan EWTN Norge fortsette dette viktige arbeidet. Takk for din gave og din bønn.
Historier fra Maram. Den hellige Elisabeth av Ungarn. De fattiges prinsesse.
Det var en kjølig novemberettermiddag på Maram. Rita, Sunniva og Teresa stod ved stuevinduet og speidet nedover veien. Familien skulle nemlig få en helt spesiell gjest denne dagen.
«Der kommer de!» ropte Sunniva.
Pappa kom gående oppover stien sammen med en kvinne i svart ordensdrakt og med et slør over håret. Hun hadde reist fra Oslo for å besøke familien på øya.
Teresa løp mot døren.
«Mamma! Nå kommer hun!»
«Da får vi gå og ta imot henne,» svarte mamma smilende.
Da gjesten kom inn, hilste hun varmt på alle tre jentene.
«Er du nonne?» spurte Teresa nysgjerrig.
«Ja, det er jeg,» svarte gjesten. «Jeg er en elisabethsøster.»
«Elisabethsøster?» gjentok Teresa. «Er det fordi du heter Elisabeth?»
Søsteren smilte.
«Nei. Det er fordi vi har fått navnet vårt etter en helt spesiell helgen som vi ønsker å ligne på.»
«Og den helgenen kommer fra Ungarn, akkurat som mamma!» fortalte Sunniva stolt.
«Det stemmer,» svarte mamma glad. «Og det er ikke en hvilken som helst helgen. Hun var en ekte prinsesse!»
«En prinsesse som ble helgen?» utbrøt Rita.
Mamma nikket.
«Vil dere høre historien hennes?»
Det var ikke vanskelig å få jentene med på det.
Snart satt alle rundt kjøkkenbordet. Mamma hadde satt frem nybakte rundstykker, pålegg og te, mens Teresa hadde plassert seg tett inntil elisabethsøsteren.
Mens de spiste kveldsmat, begynte mamma å fortelle.
Prinsessen fra Ungarn
«For over åtte hundre år siden ble det født en liten prinsesse i kongeriket Ungarn. Hun het Elisabeth, eller Erzsébet, som vi sier på ungarsk.»
«Faren hennes het Andreas og var konge av Ungarn. Moren het Gjertrud og kom fra en mektig adelsfamilie. Elisabeth hadde tre brødre og en søster. En av brødrene, Béla, ble senere konge, akkurat som faren.»
«Så hun bodde i et slott?» spurte Rita.
«Ja. Hun vokste opp omgitt av vakre klær, musikk og store fester. Hun likte å leke og danse, men allerede som liten var hun også veldig glad i å be til Gud og vise omsorg for fattige mennesker.»
«Og vet dere hva? Elisabeth var ikke den eneste i familien som ble kjent for sin store tro på Gud. Tanten hennes, den hellige Hedvig, var kjent for å hjelpe fattige og syke. Og enda lenger tilbake i den kongelige slekten finner vi hellige konger, blant andre Stefan og Ladislaus av Ungarn.»
«Oi, tenk å ha så mange helgener i familien!» utbrøt Rita.
«Ja,» svarte mamma. «Vi vet ikke hvor mye Elisabeth møtte tanten Hedvig, men begge ble kjent for sin kjærlighet til Gud og de fattige.»
«Men selv om Elisabeth tilhørte en stor kongelig familie, fikk hun ikke vokse opp hjemme i Ungarn. Da hun bare var fire år gammel, måtte hun reise langt bort, helt til Thüringen, som ligger i dagens Tyskland.»
«Hvorfor det?» spurte Sunniva.
«Den gangen bestemte kongelige familier ofte hvem barna deres skulle gifte seg med når de ble voksne. Slik kunne familiene knytte seg nærmere til hverandre og hjelpe hverandre. Elisabeth skulle en dag gifte seg med en ung prins som het Ludvig. Derfor ble hun sendt til familien hans, slik at de kunne vokse opp sammen og bli godt kjent med hverandre.»
«Men hun var jo bare fire år gammel! Flyttet hun til et annet slott?» spurte Rita forundret.
«Ja. Hun kom til en mektig borg som het Wartburg. Den lå høyt oppe på et fjell, med store steinmurer og tårn.»
«Som i et eventyr!» utbrøt Teresa.
«Ja, det kunne nok se slik ut,» svarte mamma. «Men for den lille Elisabeth var det ikke alltid så lett. Hun måtte lære et nytt språk og bli kjent med fremmede mennesker, langt borte fra familien sin. Og mens hun ennå var liten, fikk hun den triste beskjeden om at moren hennes var død.»
Sunniva så alvorlig på mamma.
«Da må hun ha savnet henne veldig.»
«Det tror jeg også. Men heldigvis hadde hun også mange mennesker rundt seg. Og etter hvert ble hun og Ludvig svært glade i hverandre.»
En fyrstinne som deler
Da Elisabeth var fjorten år gammel, giftet hun seg med Ludvig. Han var en fyrste, omtrent som en prins som styrte et landområde. Derfor ble Elisabeth fyrstinne. De fikk tre barn sammen og levde lykkelig i flere år. Men Elisabeth var annerledes enn mange av de andre fine damene ved hoffet.»
«Hvorfor det?» spurte Rita.
«Fordi hun ikke var særlig opptatt av rikdommen sin. Hun brukte mye av det hun hadde til å hjelpe mennesker som var fattige.»
«Ga hun bort prinsessekjolene sine også?» spurte Teresa.
«Kanskje det. Hun delte i alle fall ut klær til mennesker som trengte dem. Og hun gikk selv hjem til fattige mennesker med mat og andre ting de manglet.»
«Hva syntes Ludvig om det da?» spurte Sunniva.
«Han støttet henne. Selv om noen ved hoffet mente at hun ga bort altfor mye, forsvarte Ludvig henne.»
«Det var bra!» sa Sunniva fornøyd.
«Det fortelles at Elisabeth en gang kom inn i en kirke og så Jesus på korset. Da tok hun av seg gullkronen og la den foran korset.»
«Hvorfor det?» spurte Teresa.
«Fordi hun tenkte på at Jesus hadde båret en tornekrone da Han led for oss. Elisabeth mente at hun ikke kunne stå foran Ham med en krone av gull, når Jesus selv, Kongenes konge, hadde båret en krone av torner.»
Elisabethsøsteren smilte og la til:
«Og Elisabeth viste ikke bare kjærlighet til Jesus når hun ba. Hun ønsket også å tjene Ham gjennom å hjelpe andre. Det er noe av det viktigste vi elisabethsøstre forsøker å leve etter.»
«Akkurat som Jesus sa at vi skulle gjøre?» spurte Sunniva.
«Ja,» svarte søsteren. «Jesus lærer oss at når vi hjelper mennesker som trenger oss, gjør vi det også for Ham.»
Mamma fortsatte:
«Og Elisabeth fikk virkelig vise denne kjærligheten da det ble vanskelige tider for menneskene rundt slottet. Det ble så lite mat at mange sultet, og flere ble syke. Da åpnet Elisabeth matlagrene på slottet og sørget for at de fattige fikk hjelp. Hun fikk også opprettet et sykehus ved foten av borgen.»
«Et sykehus?» spurte Rita. «Pleide hun de syke menneskene selv?»
«Ja. Hun besøkte dem, vasket sårene deres, ga dem mat og trøstet dem. Det var uvanlig at en fyrstinne gjorde slikt arbeid selv.»
«Men ble hun ikke redd for å bli syk?» spurte Sunniva.
«Det kan godt hende,» svarte mamma. «Det var farlig å pleie alvorlig syke mennesker på den tiden. Men Elisabeth elsket Jesus så høyt at hun ønsket å følge Hans eksempel. Hun visste at de syke trengte hjelp og omsorg, og lot ikke frykten hindre henne i å være der for dem.»
Brød og roser
Elisabethsøsteren lente seg litt fremover.
«Og nå skal dere få høre en av de mest kjente fortellingene om henne. Den handler om brød og roser.»
«Roser?» utbrøt Teresa.
«Ja. En gammel legende forteller at Elisabeth en dag var på vei for å dele ut brød til de fattige. Hun bar brødene under kappen sin da hun møtte Ludvig.»
«Hva skjedde da?» spurte Sunniva nysgjerrig.
«Ludvig spurte hva hun bar på. Men da hun åpnet kappen, var brødene blitt til vakre roser!»
«Å!» gispet Teresa. «Helt ekte roser?»
«Ja, slik forteller legenden,» svarte mamma. «Vi vet ikke sikkert om det skjedde akkurat slik. Men vi vet at Elisabeth virkelig delte ut mat til de fattige. Derfor blir hun ofte avbildet med en kurv full av brød og roser.»
«Da vil jeg tegne henne!» erklærte Teresa. «Med en stor krone og hundre roser!»
«Hundre?» lo pappa.
«Minst!» svarte Teresa bestemt.
Alle lo, men snart ble mamma alvorlig igjen.
Fra Wartburg til Marburg
«Selv om Elisabeth og Ludvig hadde et lykkelig ekteskap, fikk de ikke leve sammen særlig lenge. Det skjedde at en dag Ludvig måtte dra av sted for å delta i et korstog til Det hellige land. Men han ble alvorlig syk og døde før han kom frem.»
«Kom han aldri tilbake?» spurte Rita stille.
Mamma ristet på hodet.
«Nei. Elisabeth var bare tjue år gammel da hun mistet mannen hun elsket. Den yngste datteren deres, som fikk navnet Gjertrud etter Elisabeths mor, ble født kort tid etter at Ludvig døde.»
«Så barna hadde mistet pappaen sin?» spurte Sunniva.
«Ja. Og det ble enda vanskeligere etterpå. Etter Ludvigs død oppstod det strid om hvem som skulle styre landet. Elisabeth mistet mye av tryggheten hun hadde hatt på slottet, og til slutt forlot hun Wartburg.»
«Men hun var jo prinsesse!» protesterte Teresa.
«Ja, det var hun fortsatt,» svarte mamma. «Men hun hadde lært at verken slott eller krone var det viktigste i livet.»
«Hva gjorde hun da?» spurte Rita.
«Hun sørget for at barna fikk omsorg, og etter hvert flyttet hun til en by som het Marburg. Der grunnla hun et nytt sykehus og brukte resten av livet sitt på å hjelpe fattige og syke.»
«Levde hun som en nonne?» spurte Sunniva og så på gjesten.
«Hun levde enkelt og sluttet seg til den fransiskanske tredjeordenen,» forklarte søsteren. «Det betyr at hun fulgte den hellige Frans av Assisis eksempel, men uten å bli nonne i et kloster.»
«Betyr det at det var Elisabeth som startet ordenen deres?» spurte Rita søsteren.
«Nei. Elisabethsøstrenes ordensfellesskap ble grunnlagt mange hundre år senere. Men Elisabeth ble vårt store forbilde. Akkurat som henne ønsker vi å tjene Jesus gjennom å hjelpe mennesker som er syke, ensomme eller trenger omsorg», forklarte søsteren.
«Og dere gjør det i Norge også?» spurte Sunniva.
«Ja, det prøver vi. Elisabethsøstrene har arbeidet i Norge i mange år, blant annet med sykepleie og omsorg for eldre.»
Et forbilde som lever videre
Mamma fortsatte historien:
«De siste årene av livet sitt fortsatte Elisabeth å pleie de syke og hjelpe de fattige. Men en dag ble hun selv alvorlig syk. Hun døde bare tjuefire år gammel. Menneskene hadde ikke glemt alt det gode hun hadde gjort. Mange begynte å be om hennes forbønn, og det ble fortalt om undere. Bare fire år etter hennes død ble hun helligkåret av paven.»
«Så ung hun var,» sa Rita tankefullt.
«Ja,» svarte mamma. «Men hun rakk å gjøre utrolig mye godt på den korte tiden hun levde.»
«Og husker dere at jeg fortalte om helgenene i familien hennes?» spurte mamma.
Jentene nikket.
«Datteren hennes, Gjertrud, ble senere nonne og abbedisse, altså leder for et kloster. Hun hjalp også fattige mennesker og ble saligkåret. Og Elisabeths bror Béla fikk en datter som het Margareta. Hun ble også en stor helgen i Ungarn.»
«Så Margareta var niesen hennes?» spurte Rita.
«Ja. Men Margareta ble født etter at Elisabeth døde, så de fikk aldri møte hverandre.»
Søsteren så på jentene og fortsatte:
«Det er ganske fint, synes jeg, at Elisabeths gode eksempel levde videre, både i familien hennes og blant mange andre mennesker.»
Brød til gjesten
«Men når feirer vi henne?» spurte Sunniva.
«Ja, i Den katolske kirke her i Norge er minnedagen hennes den 17. november,» svarte mamma. «Men i Ungarn feirer vi henne den 19. november.»
«Hvorfor to forskjellige dager?» spurte Rita.
«Fordi 17. november var dagen hun døde på, men 19. november var dagen hun ble begravet. Tidligere var 19. november minnedagen hennes også andre steder.»
«Og i Ungarn har vi en veldig fin tradisjon også,» fortsetter mamma. «I noen kirker blir brød velsignet og delt ut på Elisabeths festdag.»
«Akkurat som at Elisabeth delte ut brød!» smilte Sunniva.
«Nettopp. Slik minnes vi henne og blir oppmuntret til å dele med andre.»
«Da kan vi også gjøre det!» utbrøt Teresa og strakte seg mot brødkurven.
«Jeg tror først vi skal la gjesten vår få et stykke,» sa pappa og lo.
Teresa tok et rundstykke og rakte det høytidelig til søsteren.
«Vær så god! Dette er Elisabeth-brød!»
«Tusen takk,» svarte søsteren med et varmt smil. «Det tror jeg den hellige Elisabeth ville ha likt.»
Det vi kan dele
Senere på kvelden, før jentene skulle legge seg, samlet de seg rundt det lille bildet av den hellige Elisabeth som mamma hadde satt frem.
«Skal vi be sammen?» spurte hun.
Jentene satte seg rolig og foldet hendene, og elisabethsøsteren ledet dem i en enkel bønn:
«Hellige Elisabeth av Ungarn, du som elsket Jesus og hjalp de fattige og syke. Be for oss, så vi også kan lære å dele med andre, trøste dem som er triste, og vise kjærlighet til menneskene rundt oss. Amen.»
Etter bønnen ble Rita stående og se på bildet av prinsessen med rosene.
«Mamma,» sa hun ettertenksomt, «Elisabeth hadde jo nesten alt en prinsesse kunne ønske seg. Likevel ga hun bort så mye.»
«Ja,» svarte mamma. «Hun visste at rikdommen hun hadde fått, ikke bare var til for henne selv. Har vi mer enn vi trenger, kan vi dele med dem som har for lite. Og Gud har gitt oss forskjellige evner som vi kan bruke til å hjelpe andre. Når vi gjør det av kjærlighet, svarer vi på Guds kall.»
Teresa så tankefullt på søsteren.
«Men Elisabeth var jo rik og hadde så mye å gi bort. Jeg har jo ikke så mye.»
«Du trenger ikke å være rik for å hjelpe andre,» svarte søsteren. «Du kan dele av det du har, selv om det ikke er så mye.»
Teresa tenkte seg litt om.
«Ja, da kan jeg dele lekene mine med Sunniva.»
Sunniva løftet øyenbrynene.
«Også den rosa prinsessekronen?» spurte hun.
Teresa nølte litt.
«Du kan få låne den litt, da.»
Alle smilte.
Mens novembervinden suste rundt huset på Maram, hadde tre små jenter, og du som hører på, fått en ny prinsesse å beundre. En prinsesse som hadde vist dem at det vakreste vi kan gjøre med det vi har, er å dele med dem som trenger det.
Den hellige Elisabeth kunne ikke hjelpe alle mennesker i verden. Men hun gjorde det hun kunne for dem hun møtte. Og det kan vi også – med de gavene Gud har gitt oss.