Søndagsmorgen på Maram
Historier fra Maram. Kristi Kongefest.
Det var tidlig søndag morgen på øya Maram. Familien var i full gang med å gjøre seg klare til den lange kjøreturen til kirken. De ville dra i god tid denne spesielle søndagen, både for å kunne gå til skriftemål hvis noen trengte det, og for at jentene skulle få strekke litt på beina etter den lange turen.
Mamma børstet håret til Teresa da den lille jenta plutselig spurte:
«Hvilken fest er det i dag, mamma?»
«I dag feirer vi Kristi Kongefest,» svarte hun. «Det er den siste søndagen i hele kirkeåret, og neste søndag begynner adventstiden.»
«Så i dag er Jesus Konge?» spurte Teresa.
«Jesus er Konge hver dag,» svarte mamma med et smil. «Men i dag feirer vi det på en særlig måte i kirken. Han er Konge over hele universet, over himmelen, jorden og alt som er skapt.»
Sunniva sto foran klesskapet med to kjoler i hendene.
«Kan vi ha på prinsessekjolene våre da?» spurte hun.
«Ja, gjerne,» svarte mamma. «For i dag feirer vi at Jesus er vår Konge. Og vet dere, da dere ble døpt, ble dere Guds barn og fikk høre til i Hans store familie. Derfor kan vi si at dere er som små prinsesser i Guds rike.»
«Og gutter er prinser!» la Rita til.
«Nettopp,» svarte mamma. «Men alle Guds barn er like verdifulle for Ham, enten de har fine kjoler og kroner på eller ikke. Men det er fint å pynte seg for Gud.»
Jentene jublet av glede, og mens de tok på kjoler og sko, begynte praten om konger og slott.
«Nå mangler vi bare prinsessekronene våre, hvis vi finner dem!» erklærte Teresa.
«Jeg tror dere klarer dere fint uten kroner i kirken,» svarte pappa med et smil. «Det kan jo hende at noen bak dere også har lyst til å få se alteret.»
Etter litt latter oppdaget Teresa at den ene skoen var borte. Hun ble både utålmodig og sur, men Sunniva hjalp henne likevel med å lete. Sammen fant de skoen under skobenken i gangen, og familien var endelig klar.
Da alle hadde funnet plassene sine i bilen, kjørte de av gårde mot kirken. Utenfor bilvinduene lå novemberhimmelen grå over havet, mens fjellene langs kysten, med årets første snø på toppene, gled forbi.
En annerledes Konge
«Når jeg tenker på konger,» begynte Rita mens hun satt i bilen, «tenker jeg på historiene dere har fortalt om den hellige Olav og den hellige István av Ungarn.»
«Det gjør jeg også,» svarte pappa og smilte. «Gjennom historien har det levd mange konger. Noen var gode og rettferdige, og enkelte av dem ble til og med helgener. Men det fantes også konger som tenkte mest på seg selv og ønsket stadig mer makt og rikdom.»
Han kastet et lite blikk i bakspeilet.
«Men Jesus er en helt annerledes Konge enn dem vi leser om i historiebøkene. Og vi kan bli bedre kjent med Ham gjennom Bibelen.»
Sunniva rynket pannen.
«Hva mener du med annerledes?»
«Tenk på kongene i eventyrene,» svarte pappa. «De bor i store slott, har gullkroner på hodet og sitter på vakre troner. De har tjenere og soldater som beskytter dem. Men Jesus ble født i en stall, levde enkelt og gikk fra landsby til landsby for å fortelle menneskene om Gud.»
«Men Han red jo på et esel!» husket Rita.
«Ja,» svarte pappa. «Da Jesus red inn i Jerusalem på palmesøndag, valgte Han et esel i stedet for en stor og vakker krigshest. Slik viste Han at Han kom som en fredens Konge.»
«Hadde Han ingen tjenere?» spurte Sunniva.
«Jesus sa at Han ikke var kommet for å bli tjent, men for å tjene andre,» forklarte pappa. «Han vasket til og med føttene til disiplene sine, selv om det vanligvis var en tjeners arbeid.»
«Vasket Han føttene deres?» utbrøt Teresa.
«Ja. Jesus ville vise at den som virkelig er stor, også må være villig til å hjelpe andre. Han brukte ikke våpen eller tvang for å få mennesker til å følge Ham. Han kalte dem til seg med kjærlighet.»
Mamma la til:
«Og derfor kaller vi Ham kjærlighetens Konge, fredens Konge og hjertenes Konge. Han elsket alle mennesker og foraktet ingen.»
Rita så opp.
«Hva betyr det å forakte noen, mamma?»
«Det betyr å se ned på noen og behandle dem som om de var mindre verdt enn andre. Jesus gjorde aldri det. Han tok imot fattige og syke, mennesker som var ensomme, og dem som andre ikke ville være sammen med.»
«Også dem som gjorde slemme ting?» spurte Teresa.
«Ja,» svarte mamma. «Jesus sa tydelig fra når noe var galt, men Han sluttet ikke å elske menneskene som gjorde det. Han kalte dem til å vende seg bort fra synden og ta imot Guds tilgivelse.»
«Så Han var snill mot alle?» spurte Teresa.
Tornekronen og korset
«Ja,» svarte pappa. «Men Han gjorde også det som var rett, selv når det var vanskelig. Og vet dere, Jesus fikk faktisk en krone da Han levde på jorden.»
«En gullkrone?» spurte Teresa ivrig.
«Nei,» svarte pappa. «En tornekrone.»
Jentene ble stille.
Teresa tok seg forsiktig til hodet. «Torner?» gjentok hun overrasket. «Sånne som stikker?»
«Ja,» svarte pappa. «Da Jesus ble tatt til fange før Han skulle dø på korset, flettet soldatene en krone av skarpe torner og satte den på hodet Hans. De la også en purpurkappe på Ham og hilste på Ham som om Han var en stor konge. Men de gjorde det bare for å gjøre narr av Ham.»
«Det var veldig slemt!» utbrøt Sunniva.
«Ja,» svarte pappa. «De forsto ikke hvem Han virkelig var. Men Jesus lot seg krone med torner og dø på korset fordi Han elsket oss og ville frelse oss fra synden og døden.»
Mamma snudde seg litt mot jentene.
«Tenk på forskjellen. Vanlige konger sitter på flotte troner for å vise hvor mektige de er. Men Jesus viste sin kjærlighet og sin kongelige makt på en helt annen måte.»
«Hvordan da?» spurte Sunniva.
«Ved å gi sitt eget liv for oss,» svarte mamma. «Derfor sier vi også at Kristus gjorde korset til sin kongelige trone. Der viste Han oss hvor høyt Gud elsker menneskene.»
«Men Jesus sto jo opp igjen!» utbrøt Sunniva.
«Ja, det gjorde Han,» svarte mamma. «På den tredje dagen sto Han opp igjen fra de døde. Han seiret over synden og døden og åpnet veien for oss til det evige livet hos Gud. Derfor er Jesus ikke bare en god konge som levde for lenge siden. Han lever og er Konge for alltid.»
Pappa nikket.
«Konger på jorden kan miste makten sin, og kongeriker kan forsvinne. Gjennom århundrene har mange forsøkt å få mennesker til å glemme Jesus. Men Hans kongedømme kan ingen ta fra Ham. Millioner av mennesker over hele verden tror fortsatt på Ham, elsker Ham og følger Ham. For Jesus er Guds Sønn, og Hans rike har ingen ende.»
Et rike uten ende
Sunniva så tankefullt ut av vinduet.
«Men hvor er kongeriket Hans da? Vi kan jo ikke se det.»
«Jesus fortalte selv om det,» svarte mamma. «Da Han sto foran Pontius Pilatus, som var romernes landshøvding, spurte Pilatus om Jesus var en konge. Jesus svarte at Hans rike ikke er av denne verden.»
«Betyr det at det bare finnes i himmelen?» spurte Rita.
«Nei, ikke bare der. Jesus mente at kongedømmet Hans ikke kommer fra menneskelig makt, slik som andre kongeriker. Det kommer fra Gud. Jesus er Konge over hele skaperverket, og Hans rike er virkelig, selv om vi ikke kan se det som et vanlig land på et kart.»
Mamma fortsatte:
«Da Jesus kom til jorden, begynte Guds rike å vise seg blant menneskene på en helt ny måte. Og når vi tar imot Jesus og forsøker å leve slik Han lærer oss, får Hans rike vokse i verden.»
«Så Guds rike kan finnes på Maram også?» spurte Teresa.
«Ja, selvfølgelig!» svarte pappa. «Og i kirken, i familiene våre, på skolen og alle steder hvor mennesker følger Jesus og gjør Hans vilje.»
«Men aller først må vi la Han være Konge i hjertet vårt,» fortsatte pappa. «For når vi elsker Jesus, ønsker vi også å gjøre det Han lærer oss, for å glede Ham.»
«Og når vi kommer til himmelen, får vi være i riket Hans for alltid?» spurte Sunniva.
«Ja,» svarte mamma. «Og Bibelen forteller oss at en dag skal Jesus komme igjen i herlighet. Da skal Han gjøre alle ting nye, og Hans rike skal bli fullkomment. Da skal ikke synden og døden lenger ha noen makt.»
«Det høres ut som det fineste kongeriket,» sa Rita.
«Ja, det er det også,» smilte mamma. «Og Jesus har fortalt oss hvordan vi skal leve mens vi venter på den dagen.»
«I Bibelen sier Jesus: ‘Kom, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort rede for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.’»
«Hva mener Jesus med det?» spurte Sunniva.
«Jesus fortalte at når Han kommer igjen som Konge, skal Han samle alle mennesker foran seg til den siste dommen,» forklarte mamma. «Da skal det komme frem hvordan vi har levd, og hvordan vi har behandlet andre mennesker. Jesus fortalte om dem som hadde gitt mat til de sultne, klær til dem som trengte det, og besøkt syke og ensomme. For Han sa at når vi gjør noe godt mot et av de minste menneskene, gjør vi det også mot Ham selv.»
«Så hvis jeg deler matpakken min med noen som har glemt sin, blir Jesus glad?» spurte Sunniva.
«Ja, absolutt!» svarte mamma. «Og når dere trøster noen som er lei seg, hjelper andre eller deler det dere har, viser dere Jesu kjærlighet gjennom det dere gjør.»
«Da trenger vi ikke noe slott for å være prinsesser i Guds rike!» sa Sunniva fornøyd.
«Nei, heldigvis ikke!» svarte pappa med et smil.
Hvorfor feirer vi Kristi kongefest?
Da de nærmet seg kirken, kom Rita på noe.
«Pappa, har vi alltid feiret Kristi Kongefest?»
«Kirken har alltid trodd at Jesus er Konge,» svarte pappa. «Men for omtrent hundre år siden bestemte en pave som het Pius XI at hele Kirken skulle feire en egen fest til ære for Kristus Kongen.»
«Hvorfor gjorde han det?» spurte Rita.
«Noen år før hadde det vært en fryktelig stor krig, som vi i dag kaller første verdenskrig,» fortalte pappa. «Millioner av mennesker hadde mistet livet. Paven så også hvordan mange mennesker og ledere ønsker å skyve Gud bort fra livet sitt og samfunnet. Han ville minne verden om at Jesus er den sanne Kongen, og at når vi følger Hans lære om kjærlighet og rettferdighet, kan vi bygge en verden med mye mer fred.»
«Men hvordan kan Jesus gjøre at det blir fred?» spurte Sunniva.
«Når mennesker følger Jesus, lærer de å elske, tilgi, snakke sant og behandle hverandre rettferdig,» forklarte mamma. «Tenk om alle som bestemte over landene i verden, alltid forsøkte å følge dette.»
«Da hadde det kanskje ikke vært krig?» spurte Rita.
«Det ville i hvert fall vært mye mindre plass for hat og urettferdighet,» svarte pappa. «Pave Pius XI ville minne oss om at vi skal gi Jesus plass, ikke bare i hjertene våre, men også i måten vi lever sammen på – i familiene våre og i samfunnet.»
Ved kirkedøren
Mens de snakket videre, hadde kirken kommet til syne mellom husene.
Pappa parkerte bilen, og jentene var raske med å komme seg ut. Etter den lange kjøreturen var det deilig å få bevege seg litt igjen. Jentene løp avgårde mot inngangsdøra, mens mamma og pappa gikk roligere bak hånd i hånd.
I våpenhuset stoppet Teresa plutselig og snudde seg.
«Mamma, hvorfor skal presten ha hvitt på seg i dag?»
«På Kristi kongefest bruker presten hvitt. Hvitt er gledens og lysets farge i Kirken,» forklarte mamma.
Sunniva så mot lysene ved alteret.
«Det passer jo godt når vi feirer Jesus, som er verdens lys!»
«Ja, nettopp! Jesus er verdens lys, og Hans rike er et rike fylt av sannhet, rettferdighet, kjærlighet og fred,» svarte mamma. «I messen i dag skal vi takke Gud for alt dette.»
Teresa kikket gjennom den åpne døren mot krusifikset over alteret.
«Der er Jesus med tornekronen på,» sa hun stille.
«Ja,» svarte mamma. «Den minner oss om at vår Konge ikke kom for å bli rik eller mektig på menneskers måte. Han kom for å frelse oss, og Han elsker oss så høyt at Han ga sitt eget liv for oss.»
Pappa samlet de jentene litt nærmere seg.
«Men vet dere hva? Det er ikke nok bare å si at Jesus er vår Konge. Vi må også forsøke å leve slik Han ønsker.»
Rita så på Sunniva. «Ja, som da du hjalp Teresa med skoen, selv om vi hadde det travelt?»
«Ja,» svarte pappa. «Jesus lærte oss å gjøre vår himmelske Fars vilje. Når vi ber, lytter til Guds ord og hjelper andre, følger vi Hans eksempel.»
«Men hva med når vi gjør noe galt?» spurte Teresa.
«Da kan vi angre på det, be om tilgivelse og begynne på nytt,» svarte mamma. «Jesus er en barmhjertig Konge som alltid ønsker at vi skal komme tilbake til Ham.»
Teresa så ned på den fine kjolen sin. Så tok hun Sunniva i hånden.
«Da vil jeg være en god prinsesse for Jesus! Og unnskyld for at jeg ble så utålmodig da vi lette etter skoen.»
«Det går bra,» svarte Sunniva og klemte hånden hennes.
Jesus, vår Konge
Før de gikk inn i kirkerommet, sa pappa lavt:
«Nå skal vi feire Jesu kongefest sammen med hele Kirken. Og i den hellige messen får vi møte vår Konge på en helt spesiell måte, for Jesus er virkelig til stede i eukaristien.»
Han foldet hendene.
«La oss be sammen om at Jesus alltid må være Konge i livet vårt.»
Jentene foldet også hendene, og pappa ba langsomt:
Kjære Jesus, vår Konge.
Kom inn i hjertene våre og lær oss å gjøre Din vilje.
Hjelp oss å være snille, modige og gode, slik at Ditt rike kan vokse gjennom oss.
Lær oss å elske slik Du elsker, tilgi slik Du tilgir og hjelpe dem som trenger oss.
La oss spre fred, glede og kjærlighet rundt oss, slik at andre kan se at Du er vår Konge.
Jesus, vi stoler på Deg. Amen.
Et øyeblikk sto alle stille.
Så tok Sunniva mamma i hånden, og hele familien gikk sammen inn i kirken. De tre små prinsessene hadde på seg sine fineste kjoler, klare for å feire Kristi kongefest.
De hadde ingen gullkroner på hodet og eide ikke noe slott. Men de visste at de hadde fått noe langt mer verdifullt.
De var Guds barn og fikk høre til i Hans rike.
Og Jesus var ikke bare Kongen i de gamle bibelfortellingene.
Han var deres Konge også, og Hans kjærlighet skulle følge dem livet ut, helt til den dagen de fikk møte Ham i Hans evige rike.

