Musen i veggen
Historier fra Maram. Den hellige Martin av Porres. Nestekjærlighetens helgen.
Det gamle huset på Maram hadde stått der i nesten nitti år og bar på mange historier. Som gamle hus flest hadde det også sine egne lyder. Når nordavinden blåste kraftig inn fra havet, knirket det i veggene, og noen ganger fikk de kraftige vindkastene hele huset til å riste.
Men i det siste hadde det kommet en helt ny lyd. En lyd som verken kom fra vinden eller det gamle huset.
Den begynte nesten alltid når Rita, Sunniva og Teresa skulle legge seg.
«MAMMA!» ropte Sunniva fra sengen. «Nå er den der igjen!»
Mamma, som akkurat hadde satt seg ned i stuen, reiste seg med et sukk og gikk inn til jentene igjen.
«Musen!» hvisket Teresa og trakk dynen opp til nesen. «Den spiser opp veggen vår!»
Mamma lyttet. Og ganske riktig, inn fra ytterveggen hørtes den velkjente lyden.
«Hvorfor må den gnage akkurat når vi skal sove?» klaget Rita.
«Kanskje den tror at huset vårt er en stor ost,» foreslo Sunniva.
Mamma måtte le litt. Men dette hadde pågått i mange kvelder. Jentene ville ikke sove uten at hun satt hos dem lenge, og nå begynte mamma å bli ganske sliten.
«Det er utrolig at en så liten mus kan bestemme leggetiden på en hel familie!» sa pappa spøkefullt.
«Da får du si at det må legge seg tidligere!» svarte Rita oppgitt.
Men musen brydde seg visst ikke om leggetider.
Slik fortsatte det, kveld etter kveld. Men så kom den tredje november.
Denne dagen feirer Den katolske kirke minnedagen til den hellige Martin av Porres. Mamma husker den gamle fortellingen om hvordan han hadde fått en hel museflokk til å flytte ut av klosteret sitt.
Senere den dagen fortalte hun jentene om ham.
«Kunne han virkelig snakke med mus?» spurte Sunniva forundret.
«Det fortelles i hvert fall det,» svarte mamma. «Men først skal dere få høre om en gutt som vokste opp langt borte, i Sør-Amerika, og som hadde et stort hjerte, selv om livet hans ikke alltid var lett.»
En gutt fra Lima
For mer enn fire hundre år siden ble Martin født i byen Lima i Peru. Moren hans het Ana. Hun kom fra Panama og hadde afrikanske røtter. Faren, Juan de Porres, var en spansk adelsmann.
Faren hans ble forelsket i moren, men de giftet seg aldri. På den tiden gjorde dessverre skikker og fordommer det svært vanskelig for en spansk adelsmann å gifte seg med en kvinne med afrikanske røtter. Derfor vokste Martin og lillesøsteren Johanna for det meste opp hos moren. De hadde lite penger, men moren ga dem en kristen oppdragelse og lærte dem å elske Gud. Senere sørget faren for at barna fikk skolegang.
Men Martin opplevde også mye vondt. På den tiden mente mange at mennesker med mørk hud var mindre verdt enn mennesker med lys hud. Derfor ble Martin urettferdig behandlet.
«Men det er jo helt galt!» utbrøt Rita.
«Ja,» svarte mamma. «Gud har skapt alle mennesker i sitt bilde. Alle er like mye verdt selv om de har forskjellige hudfarger, eller kommer fra forskjellige land.»
Martin visste hvordan det føltes å bli holdt utenfor. Likevel vokste det frem en stor kjærlighet i hjertet hans, særlig til mennesker som hadde det vanskelig.
Moren lærte ham å be og stole på Gud. Hun kjente også godt til planter og urter som ble brukt som medisin.
Da Martin var tolv år gammel, begynte han som lærling hos en barberer.
«En som klipper hår?» spurte Sunniva.
«Ja. Men den gangen lærte barbererne også å behandle sår og skader. Han fikk kunnskaper som senere skulle hjelpe mange syke mennesker.»
De minste oppgavene
Martin var glad i å be, og etter hvert ønsket han å gi hele livet sitt til Gud. Da han var omtrent femten år gammel, fikk han komme til dominikanerbrødrene i Lima.
«Dominikanerne!» utbrøt Rita. «Det er jo de som den hellige Dominikus grunnla!»
«Helt riktig. Men også i klosteret møtte Martin urettferdighet. Det fantes regler som gjorde det vanskelig for mennesker med hans bakgrunn å bli fullverdige medlemmer av ordenen. Derfor begynte han som hjelper.»
Han kostet gulvene, vasket klær, arbeidet i hagen og hjalp til der det trengtes. Etter flere år fikk han avlegge sine ordensløfter og bli dominikansk legbror. Det betydde at han lovet å leve for Gud i klosteret, selv om han ikke var prest.
«Men han sluttet aldri med det vanlige arbeidet,» fortsatte mamma. «Han gjorde selv de minste oppgavene med kjærlighet til Gud. Derfor blir han ofte avbildet med en kost i hånden.»
Pappa kikket bort på kosten i kjøkkenhjørnet.
«Så den der kunne faktisk vært et helgenredskap?»
«Da kan pappa også bli helgen!» utbrøt Rita.
«Det håper jeg!» svarte pappa med et smil. «Vi er jo alle kalt til å bli hellige. Men jeg kan kanskje begynne med å bruke kosten litt oftere!»
Mamma nikket anerkjennende.
Omsorg for alle
Etter hvert fikk Martin en særlig viktig oppgave. Han skulle ta seg av de syke.
Mennesker kom til klosteret med sår, feber og andre sykdommer. Noen av dem var så fattige at de ikke hadde penger til mat eller medisiner.
Martin tok imot dem, vasket sårene deres og pleiet dem så godt han kunne.
«Og vet dere hva som var spesielt?» spurte mamma. «Han gjorde ikke forskjell på mennesker. Rike og fattige, mennesker med lys hud eller mørk hud, alle fikk hjelp.»
«Selv de som hadde vært slemme mot ham?» spurte Sunniva.
«Ja. Martin ønsket å følge Jesus, som lærer oss å elske også dem som ikke er gode mot oss.»
På den tiden ble også mange mennesker holdt som slaver i Peru. De var blitt fratatt friheten sin og tvunget til å arbeide for andre. Martin hadde særlig omsorg for dem som ble behandlet så urettferdig.
Snart kom så mange syke til klosteret at det ikke var plass til alle. Da hjalp søsteren Johanne ham med å ta imot syke mennesker i huset sitt.
Martin sørget også for mat til fattige familier og hjalp til med å opprette et hjem og en skole for barn som hadde mistet foreldrene sine.
De fattige i Lima ble så glade i ham at de begynte å kalle ham «den hellige frisøren».
Sunniva fniste.
«Det var et morsomt navn på en helgen!»
«Ja. Og etter hvert begynte folk å fortelle om undere som Gud gjorde gjennom Martins bønner.»
Syke mennesker ble helbredet på uforklarlige måter, og det fortelles at maten han delte ut, noen ganger ble mangedoblet, slik at flere fattige fikk spise.
«Som da Jesus mettet mange tusen mennesker med noen få brød og fisker?» spurte Rita.
«Ja, det minner oss om det. Men Martin hadde ingen magiske krefter. Når Gud gjør et under gjennom en helgen, er det alltid Guds kraft som virker.»
Martin og musene
«Men mamma, hva med musene?» spurte Teresa utålmodig.
Mamma lo.
«Ja, nå kommer vi endelig til musene!»
En dag oppdaget dominikanerbrødrene at mus og rotter hadde kommet seg inn i klosteret. De spiste av maten, gnagde hull i klærne og laget uorden.
«Akkurat som hos oss!» utbrøt Sunniva.
«Jeg tror det var mye verre der, og brødrene ville selvfølgelig bli kvitt dem. Men Martin syntes synd på de små dyrene. Han visste at de også trengte mat for å leve.»
Ifølge tradisjonen fant Martin en dag en liten mus blant klærne i klosteret. Han løftet den forsiktig opp og sa omtrent slik:
«Min lille musebror, jeg vet ikke om det er du som har gnagd hull i klærne våre. Men du og vennene dine kan ikke fortsette å bo her. Dere må flytte ut av klosteret.»
«Sa han virkelig det til en mus?» spurte Rita.
«Slik forteller tradisjonen det. Og det merkeligste er det som skal ha skjedd etterpå.»
For ifølge fortellingen kom musene frem fra gjemmestedene sine. Én etter én samlet de seg rundt Martin.
Små mus, store mus og mus med lange haler.
Martin tok dem med seg i en kurv og bar dem ut av klosteret. Han fant en åpen slette hvor han slapp dem fri. Senere kom han også med mat til dem.
«Så musene hørte på ham!» utbrøt Sunniva.
«Ja, det er det fortellingen sier. Martin hadde stor omsorg for dyr. Han tok også vare på forlatte hunder og katter og sørget for at de fikk mat og pleie.»
På mange bilder av Martin kan man se en hund, en katt og en mus som spiser fra den samme skålen.
«Men katter spiser jo mus!» protesterte Rita.
«Ja, vanligvis gjør de det,» svarte mamma. «Derfor er det et så fint bilde på freden og kjærligheten Martin ønsket mellom alle Guds skapninger.»
«Kanskje pappa kan snakke med musen vår?» foreslo Teresa.
«Det kan jeg prøve,» svarte pappa. «Men jeg vet ikke hvilket språk den snakker.»
«Kanskje spansk!» foreslo Sunniva.
Alle lo.
Styrke i bønn
«Men det aller viktigste ved Martin var ikke de merkelige hendelsene det ble fortalt om,» fortsatte mamma. «Det var kjærligheten hans til Gud og menneskene rundt seg.»
Martin brukte mye tid i bønn, særlig foran Jesus i det aller helligste sakrament i klosterkirken. Der fant han styrke til å hjelpe andre, også når han selv var sliten.
Han levde nesten hele livet sitt i Lima. Både fattige og mektige mennesker kom til ham for å få råd og hjelp, men selv fortsatte han å leve enkelt og ydmykt.
Da Martin var nesten seksti år gammel, ble han alvorlig syk. Brødrene i klosteret ble triste da de forsto at han snart skulle dø.
Men Martin stolte på Gud. Det var han som trøstet en av brødrene og sa at han kanskje kunne være til enda større hjelp fra himmelen enn han hadde vært her på jorden.
Den tredje november døde Martin, mens brødrene samlet seg rundt ham og ba trosbekjennelsen. Mange år senere ble han helligkåret av pave Johannes den tjuetredje.
«Så det er derfor vi feirer ham i dag?» spurte Rita.
«Ja. Martin er blant annet skytshelgen for frisører og mennesker som arbeider for rettferdighet mellom folk med ulik bakgrunn. Og mange ber også om hans forbønn mot muse- og rotteplager.»
«Tror du Martin kunne ha snakket med musen vår også?»
«Det vet jeg ikke, Teresa. Men vi kan be ham om forbønn. Kanskje han vil be til Gud for oss, slik at den lille musen finner seg et annet sted å bo.»
En stille kveld på Maram
Den kvelden, etter at jentene hadde lagt seg, foldet mamma hendene og ba stille:
«Kjære hellige Martin av Porres. Du hadde så stor kjærlighet til alle Guds skapninger, og ifølge tradisjonen kunne du til og med snakke med musene i klosteret. Vil du være så snill å be til Gud for oss? Kanskje du også kan hjelpe den lille musen i veggen vår med å finne seg et annet sted å bo? Jentene blir så redde når den gnager om natten. Vi ønsker ikke å skade den, men vi skulle gjerne hatt litt fred og ro igjen. Hellige Martin av Porres, be for oss. Amen.»
Og vet dere hva som skjedde?
Neste kveld, da jentene igjen hadde lagt seg, var det noe som var annerledes.
Det var helt stille.
Ingen skraping. Ingen gnaging. Ikke det minste lyd fra veggen.
«Mamma?» hvisket Sunniva.
«Ja?»
«Hører du noe?»
Mamma lyttet.
«Nei, jeg hører ingenting.»
«Tror du musen har flyttet?» spurte Teresa.
Mamma smilte.
«Kanskje det.»
Og det merkelige var at det fortsatte å være stille. Ikke bare den kvelden, men kvelden etter også. Og kvelden etter der igjen.
Den lille musen som hadde holdt familien våken så lenge, hørte de aldri noe mer til.
Ingen visste hvor den hadde tatt veien. Kanskje hadde den funnet seg et nytt og tryggere sted å bo.
Men mamma glemte aldri den kvelden hun hadde bedt den hellige Martin av Porres om forbønn. Hun takket Gud for at det endelig hadde blitt fred og ro i huset igjen.
Slik ble den tredje november en dag familien på Maram kom til å huske på en helt spesiell måte.
Små handlinger med kjærlighet
Den hellige Martin hadde lært dem at kjærligheten til Gud også viser seg i de små tingene vi gjør for andre. Han hjalp fattige og syke, viste omsorg for dem som ble holdt utenfor, og tok til og med vare på de minste dyrene.
Han minner oss også om at helgenene er våre venner i himmelen. Vi kan be dem om å gå i forbønn for oss, og de bærer våre bønner frem for Gud. Det er alltid Gud som hører og besvarer våre bønner, slik Han vet er best.
Kanskje er det noen rundt deg som trenger en vennlig hånd, et godt ord eller litt ekstra omsorg? Eller kanskje er det noe som bekymrer deg, som du gjerne vil be Gud om hjelp til?
Da kan du huske den hellige Martin av Porres.
Du trenger ikke å gjøre store undergjerninger for å følge hans eksempel. Du kan begynne med noe lite, akkurat der du er. For selv den minste kjærlige handling kan bli til noe stort når vi gjør den med kjærlighet til Jesus.
Og neste gang du hører merkelig lyd i mørket, kan du kanskje også huske den lille musen på Maram.
Den som en dag ble helt stille.
Og som kanskje fant seg et nytt hjem, langt borte fra tre små jenter som endelig fikk sove godt igjen.