En skytshelgen ved frokostbordet
Oktober hadde kledd øya Maram i sine vakreste høstfarger. Bladene på trærne hadde skiftet fra grønt til gyllengult, oransje og dyprødt. Noen hang fortsatt på grenene, mens andre danset gjennom luften og la seg som et fargerikt teppe over hagen. Utenfor stuevinduet glitret morgensolen i sjøen.
Inne i huset var familien i ferd med å samles til frokost. På kjøkkenbordet stod en liten statue av en kvinne i brun og hvit klosterdrakt med en bok i hånden. Rundt statuen hadde mamma lagt pynt som jentene selv hadde laget av fargerike høstblader. Ved siden av brant et lite lys.
Teresa kom inn på kjøkkenet og stanset da hun fikk øye på statuen.
«Mamma! Er det min helgen som står på bordet?»
«Ja, det er det!» svarte mamma smilende. «I dag, den 15. oktober, feirer Kirken den hellige Teresa av Ávila. Hun er din skytshelgen.»
Teresa klatret opp på stolen sin og lente seg frem for å se nærmere på statuen.
«Hun heter Teresa, akkurat som meg!»
«Ja,» svarte mamma. «Da du ble døpt, fikk du navnet ditt etter henne.»
Rita og Sunniva kom inn på kjøkkenet og satte seg ved bordet.
«Skal vi feire Teresas helgen i dag?» spurte Sunniva.
«Det skal vi!» smilte mamma. «Dere vet jo at vi pleier å feire skytshelgenene deres. Derfor har vi en statue av hver av dem. Når minnedagen deres kommer, setter vi frem statuen og blomster og et tent lys. Slik blir vi bedre kjent med helgenene og kan lære av livet deres.»
«Og så får vi høre en historie!» sa Teresa fornøyd og klappet i hendene.
«Det skal dere få. Men først skal vi takke Gud for den hellige Teresa.»
Familien gjorde korsets tegn, og mamma ba:
«Kjære Jesus, takk for den hellige Teresa. Hun elsker deg og lærte andre å bli kjent med deg. Hjelp oss å følge hennes gode eksempel og vokse i kjærlighet til deg. Amen.»
Da alle hadde forsynt seg med frokost, studerte Teresa videre statuen.
«Mamma, var hun også liten en gang?»
«Ja, selvfølgelig! Og vet du hva? Hun var både modig, nysgjerrig og full av spennende ideer. Akkurat som dere.»
«Hva gjorde hun da?» spurte Rita.
Mamma helte te i koppen sin og begynte å fortelle.
En modig jente i Ávila
«For over fem hundre år siden ble Teresa født i byen Ávila i Spania. Byen lå høyt oppe blant fjell og åser og var omgitt av store steinmurer med tårn og porter. Innenfor murene lå hus, kirker og trange gater.»
«Som et slott?» spurte Sunniva.
«Ja, nesten som en hel by inne i en borg. Der bodde Teresa sammen med familien sin. Faren het Alonso og var handelsmann. Moren het Beatriz og tok seg av den store familien.»
«Hvor mange søsken hadde hun?» spurte Rita.
«Teresa hadde elleve søsken! Faren hennes hadde vært gift tidligere, men dessverre den første kona hans døde. Han hadde to barn fra før, da han giftet seg med Teresas mor, Beatriz. Sammen fikk de ti barn, så Teresa vokste opp i en stor familie.»
«Tolv barn!» utbrøt Sunniva. «Da må det ha vært mye liv hjemme hos dem!»
Mamma lo.
«Det var det nok! Foreldrene lærte barna å be og elske Gud. Teresa likte særlig godt å lese fortellingen om helgenene sammen med broren sin, Rodrigo. Hun hadde stor fantasi, sterk tro og noen ganske uvanlige ideer.»
En dag, da Teresa var omtrent syv år gammel, fikk hun en idé som skulle vise seg å bli ganske dramatisk.
«Rodrigo,» sa hun, «skal vi dra av sted og bli martyrer? Da kan vi komme til himmelen!»
«Hva er en martyr?» spurte Sunniva.
«En martyr er en som blir drept fordi han eller hun holder fast ved troen på Jesus. Teresa og Rodrigo hadde hørt om slike modige helgener og ønsket å være som dem.»
De to barna bestemte seg derfor for å rømme hjemmefra og reise til et land langt borte, der kristne blir drept for troen sin.
«Rømme helt alene?» utbrøt Rita.
«Ja, men heldigvis kom de ikke langt. Onkelen deres fant dem på veien og tok dem med hjem igjen til moren, som hadde vært fryktelig redd.»
«Å, det var bra!» sa Sunniva lettet.
Mamma nikket. «Teresa og Rodrigo elsket Gud og ønsket å bli hellige, men de var fortsatt barn og forstod ikke hvor farlig planen deres var.»
Mamma smilte før hun fortsatte.
«De to søsknene gav likevel ikke opp ønsket om å leve nær Gud. Snart fikk de en ny idé. Denne gangen ville de bli eremitter.»
«Hva er det?» spurte lille Teresa.
«Eremitter er mennesker som lever for seg selv og bruker mye tid i stillhet og bønn. Så Teresa og Rodrigo begynte å bygge små hytter av steiner i hagen, der de kunne be.»
«Klarte de det?» spurte Rita.
«Nei, steinene raste stadig sammen, så hyttene ble aldri ferdige.»
Lille Teresa begynte å le.
«De skulle ha brukt lim!»
Å være venn med Jesus
«Kanskje det,» svarte mamma lattermildt. «Men vet dere hva? Da Teresa ble voksen, klarte hun faktisk å grunnlegge flere ordentlige klostre. Og mange år senere skrev hun selv om de små hyttene hun og Rodrigo hadde forsøkt å bygge.»
«Som liten likte Teresa også å trekke seg tilbake for å be alene. På rommet sitt hadde hun et bilde av Jesus som snakket med en kvinne ved en brønn.»
«Det er en historie fra Bibelen, ikke sant?» spurte Rita.
«Ja. Jesus fortalte kvinnen om det levende vannet, Guds gave som kan gi oss det hjertet vårt lengter aller mest etter: å være nær Gud. Teresa likte denne fortellingen så godt at hun ofte ba Jesus om å gi henne det levende vannet.»
«Men hva slags vann var det?» spurte Sunniva.
«Det var ikke vanlig vann. Jesus snakket om Guds nåde, som gir oss liv og hjelper oss å leve nær Ham.»
«Da Teresa ble eldre, likte hun fine klær, smykker og spennende bøker. Hun var glad i å være sammen med venner, og noen ganger ble hun så opptatt av alt dette at hun glemte å gi Gud den plassen hun ønsket i livet sitt.»
«Akkurat som når jeg glemmer å be aftenbønn?» spurte Sunniva.
«Ja, det kan skje med oss alle. Også helgenene måtte lære å velge det gode og begynne på nytt igjen.»
Mens Teresa ennå var ung, døde moren hennes. Hun ble svært lei seg og gikk til et bilde av Jomfru Maria. Der ba hun Maria om å være mor for henne i stedet for.
«Så trist,» sa Sunniva stille.
«Ja. Men Teresa visste at hun kunne søke trøst hos Maria, som også er vår mor i himmelen.»
«Etter hvert kjente Teresa at Gud kalte henne til å bli nonne. Da hun var tjue år gammel, gikk hun inn i et karmelittkloster i nærheten av Ávila.»
«Fikk hun et nytt navn da hun ble nonne?» spurte Rita.
«Hun het allerede Teresa og beholdt navnet sitt. Senere tok hun navnet Teresa av Jesus. Med det ville hun vise at hun ønsket å tilhøre Jesus og vie hele livet sitt til Ham.»
«Teresa av Jesus,» gjentok lille Teresa. «Det var et fint navn!»
«Ja,» svarte mamma. «For hun ønsket å leve hele livet sitt i et nært vennskap med Jesus.»
«Men hvordan var det å bo i klosteret?» spurte Sunniva.
«Hun levde sammen med andre søstre. De ba, arbeidet og hjalp hverandre. Men Teresa oppdaget at det ikke alltid var enkelt å sette av tid til stille bønn. I flere år strevde hun med dette.»
«Selv om hun var nonne?» spurte Sunniva overrasket.
«Ja. Men en dag skjedde det noe som gjorde sterkt inntrykk på henne. Da Teresa kom inn i et lite bønnerom på klosteret, fikk hun se et bilde av Jesus med mange sår. Hun ble så rørt over alt Jesus hadde lidd for oss, at hun begynte å gråte. Da ba hun Ham om å hjelpe til å leve nærmere Ham.»
«Hjalp Jesus henne?» spurte Rita.
«Ja. Litt etter litt vokste vennskapet hennes med Jesus. Hun lærte at bønn ikke bare handler om å si mange ord, men om å være sammen med en venn som vi vet elsker oss.»
«Og vet dere hva? Teresa skrev også at Herren er blant grytene på kjøkkenet!»
«På kjøkkenet?» spurte lille Teresa og så bort på komfyren.
«Ja,» svarte mamma smilende. «Hun ville lære søstrene at Jesus er nær oss også når vi gjør helt dagligdagse ting som å lage mat, vaske opp eller hjelpe andre. Vi kan gjøre arbeidet vårt med kjærlighet til Ham.»
Sunniva tok den tomme koppen sin og bar den bort til vasken.
«Så når jeg hjelper deg med oppvasken, kan jeg også glede Jesus?»
«Ja, nettopp! Vi kan vise Jesus kjærlighet både gjennom bønn og gjennom det gode vi gjør for andre.»
«Men kan vi snakke med Jesus om alt mulig?» spurte lille Teresa.
«Å ja, både om det som gjør oss glade, og det som gjør oss triste. Jesus kjenner oss og lytter til oss. Den hellige Teresa fikk etter hvert et svært nært forhold til Ham. Hun fortalte også om visjoner, der hun opplevde å se Jesus og høre Ham tale til seg.»
«Så hun virkelig Jesus?» spurte Rita.
«Hun forteller om slike opplevelser, ja. Men Teresa understreket at det viktigste ikke er å oppleve noe uvanlig. Det viktigste er å elske Gud og leve slik Han lærer oss.»
Jeg er Jesus av Teresa
Mamma smilte.
«Det finnes også en vakker, gammel fortelling om Teresa som jeg tror dere vil like.»
Jentene lente seg nysgjerrig frem.
«Det fortelles at Teresa en dag møtte et lite barn i klosteret som hun aldri hadde sett før.
'Hvem er du?' spurte barnet.
'Jeg er Teresa av Jesus,' svarte hun.
'Og hvem er du?' spurte Teresa tilbake.
'Jeg er Jesus av Teresa,' svarte barnet.»
«Var det Jesusbarnet?» spurte Sunniva begeistret.
«Ja, slik forteller tradisjonen det. Vi vet ikke sikkert om det skjedde akkurat slik, men fortellingen minner oss om hvor nært Teresa ønsket å leve med Jesus.»
Lille Teresa så på statuen og smilte.
«Jesus av Teresa,» gjentok hun stille.
Den indre borg
«Teresa skrev også bøker om bønn,» fortsatte mamma. «En av de mest kjente heter Den indre borg. I den sammenlignet hun menneskets sjel med et vakkert slott av diamant eller krystall.»
«Et slott?» utbrøt Rita. «Som byen med de store murene?»
«Ja, men dette slottet hadde mange rom, og i det aller innerste rommet var Gud til stede.»
«Har vi også et slott inni oss?» spurte lille Teresa og la hånden mot brystet.
«Ikke et ekte slott,» svarte mamma smilende. «Den hellige Teresa brukte det som et bilde på sjelen vår. Når vi ber og vokser i kjærlighet til Gud, er det som om vi går fra rom til rom, stadig nærmere Gud.»
«Hvordan kommer vi inn dit?» spurte Sunniva.
«Gjennom bønn. Vi trenger ikke lange eller vanskelige ord. Vi kan begynne med å si: 'Jesus, jeg elsker deg. Hjelp meg å være din venn.'»
«Det kan jeg!» sa lille Teresa.
«Det vet jeg,» svarte mamma og strøk henne over håret. «Og husk at du kan snakke med Ham så ofte du vil.»
Mamma så bort på statuen.
Bøker og klostre
«Vennskapet med Jesus gav også Teresa mot til å gjøre store ting. Hun ønsket at søstrene i klosteret skulle leve enklere og få mer tid til stillhet og bønn. Derfor begynte hun å grunnlegge nye klostre, og det første ble viet til den hellige Josef.»
«Var det vanskelig?» spurte Rita.
«Ja, for ikke alle var enige i forandringene hun ønsket. Noen forsøkte å hindre henne, og hun måtte reise fra by til by i Spania for å grunnlegge klostrene. Den gangen fantes det verken biler eller tog, så reisene kunne være lange og slitsomme. Men Teresa gav ikke opp.»
«Hun var modig!» sa Sunniva.
«Ja, og hun var både klok og full av humor. Sammen med blant andre den hellige Johannes av Korset hjalp hun karmelittene til å leve mer slik ordenen opprinnelig var ment. Hun skrev også bøker som hjalp mennesker til å bli bedre kjent med Jesus, som vi også kan lese. Og mange år etter sin død fikk hun tittelen kirkelærer.»
«Hva betyr det?» spurte Rita.
«Det betyr at Kirken har anerkjent henne som en særlig viktig lærer i troen. Teresa var den første kvinnen som fikk denne tittelen.»
Små ting med kjærlighet
Frokosten nærmet seg slutten. Solstrålene falt inn gjennom kjøkkenvinduet og fikk statuen av den hellige Teresa til å skinne.
Lille Teresa ble sittende og betrakte skytshelgenen sin.
«Mamma, tror du skytshelgenen min ville blitt glad hvis jeg også prøvde å være venn med Jesus?»
«Det tror jeg absolutt,» svarte mamma. «Det var jo nettopp det hun ønsket å lære andre. Og du kan alltid be også henne om å gå i forbønn for deg hos Jesus.»
«Men jeg kan ikke bygge et kloster,» sa Teresa.
«Det trenger du heller ikke, vennen. Du kan begynne akkurat der du er. Du kan be, hjelpe andre, tilgi og gjøre små ting med stor kjærlighet.»
Teresa tenkte seg om.
«Da vil jeg gi Jesus en gave i dag!»
«Hva slags gave?» spurte Sunniva.
«Jeg skal hjelpe deg å rydde rommet ditt!»
Rita begynte å le.
«Da blir Sunniva glad!» sa hun.
«Og Jesus også,» sa mamma. «For når vi gjør noe godt av kjærlighet, gleder vi Ham.»
Før de skulle reise seg fra bordet, foldet Teresa hendene foran statuen.
Gud alene er nok
«Mamma, kan vi be en bønn som Teresa av Jesus ba?»
«Vel», svarte mamma. «Teresa av Jesus skrev en vakker bønn som minner oss om at vi alltid kan stole på Gud, også når livet er vanskelig. Og det kan man også synge på spansk.»
Mamma foldet hendene og ba langsomt:
«La ingenting uroe deg. La ingenting skremme deg. Alt går over. Gud forandrer seg aldri. Tålmodigheten oppnår alt. Den som har Gud, mangler ingenting. Gud alene er nok.»
«Hellige Teresa av Jesus, be for oss.»
«Amen», svarte jentene.
Mamma smilte og gjorde korsets tegn på pannen til hver av dem.
Lille Teresa så en siste gang på statuen. Så snudde hun seg mot Sunniva.
«Skal vi rydde rommet ditt nå?»
Sunniva smilte.
«Ja, det kan vi!»
Teresa hoppet ned fra stolen. Etter å ha hørt om den modige lille jenta, som fra å ha bygget små steinhytter fikk bygget store klostre, ville hun selv også gjøre noe godt for Jesus.
Og hun visste akkurat hvor hun skulle begynne.
Vet du også det?