Oktober og Vår Frue av Rosenkransen
Det var en mørk oktoberkveld. Dagene ble stadig kortere. Om morgenen var det mørkt når familien våknet, og om kvelden kom mørket stadig tidligere.
De tre søstrene Sunniva, Rita og Teresa gjorde seg klare til å legge seg da mamma kom inn. Denne kvelden hadde hun noe helt spesielt i tankene.
«Vet dere, sist vi snakket om bønn, fortalte jeg ikke om rosenkransbønnen. Det er en bønn jeg tror dere vil bli glade for å lære,» sa hun med et varmt smil.
«Og nå som det er oktober, passer det ekstra godt. Oktober kalles rosenkransmåneden. Da oppmuntrer Kirken oss til å be rosenkransen hver dag.»
«Har de andre månedene også noe spesielt?» spurte Rita.
«Det har de,» svarte mamma. «I mars tenker vi for eksempel særlig på den hellige Josef. Mai er viet til Jomfru Maria, og juni til Jesu hellige hjerte, som minner oss om Hans store kjærlighet til oss.»
«Er det en egen dag for rosenkransen også?» spurte Sunniva.
«Ja, den 7. oktober feirer vi minnedagen for Vår Frue av Rosenkransen. Vår Frue er et annet navn vi bruker om Jomfru Maria.»
«Hvorfor feirer vi akkurat den dagen?» spurte Rita.
«For over fire hundre år siden var det et stort sjøslag ved Lepanto, i det som i dag er Hellas,» svarte mamma. «Skip fra flere katolske land kjempet mot en tyrkisk flåte. En flåte er en gruppe skip. I dette slaget kjempet skipene i hver flåte sammen. Tyrkernes rike het Det osmanske riket. Pave Pius den femte hadde bedt de troende om å be rosenkransen for seier og be om Jomfru Marias forbønn.»
«Det betyr at hun ber til Gud for oss,» sa Sunniva.
«Ja. Da den katolske flåten vant den 7. oktober, så paven seieren som et svar på bønnene. Som takk innførte han en feiring til Marias ære. Den ble senere kalt Vår Frue av Rosenkransen.»
Jentene så storøyd på mamma.
«Da må de ha vært veldig glade!» sa Rita.
Mamma nikket. «Og takknemlige. Vi kan også be Maria om å be for oss og for alle som trenger fred.»
Tre nye rosenkranser
«Hva er egentlig en rosenkrans?» spurte Teresa plutselig. «Er det som blomster?» Teresa elsket å plukke blomster til mammaen sin.
«Kom, så skal dere få se,» sa mamma med et smil og trakk en rosenkrans ut av lommen.
Den lignet et mørkerosa halskjede med runde trekuler, og hvis man luktet på den, kunne man kjenne en deilig duft av roser. I enden hang det et lite kors.
«Når vi ber rosenkransen, følger vi perlene med fingrene. De hjelper oss å holde tellingen, så vi kan tenke på Jesus mens vi ber.»
Hun smilte lurt og tok fram enda en rosenkrans. Denne var laget av rosalilla glassperler som funklet i nattbordlampens lys. Søstrene så forventningsfullt på henne.
«Denne er til Rita,» sa hun.
Så tok hun fram en helt lik til Sunniva. Til slutt fikk lille Teresa sin egen, laget av små lysegrønne plastperler.
«Se her,» sa mamma idet hun holdt Teresas rosenkrans under lampen. Deretter slo hun av lyset - og hva skjedde da? Hele rosenkransen lyste opp i det mørke rommet. Den var selvlysende!
Jentene var målløse av beundring. Teresa holdt perlene fram så søstrene kunne se ordentlig.
Så tente mamma lampen igjen. Jentene betraktet de nye rosenkransene sine en stund før Rita spurte:
«Men hvorfor kaller vi det en rosenkrans egentlig?»
«Hver gang vi ber, er det som om vi gir en vakker rose til Jomfru Maria og Jesus,» forklarte mamma. «Når vi har bedt hele rosenkransen, er det som om vi har gitt en hel krans av mange vakre roser.»
Vi øver på bønnene
«Hva sier vi når vi ber da?» spurte Teresa.
Mamma løftet det lille korset.
«Vi starter med korsets tegn og trosbekjennelsen. Deretter ber vi ett ‘Fader vår’, tre ‘Hill deg, Maria’ og ett ‘Ære være Faderen’.»
Hun viste dem de tre små perlene nær korset.
«Når vi ber disse tre første ‘Hill deg, Maria’, ber vi om å vokse i tro, håp og kjærlighet. Vi ber Gud hjelpe oss å tro på Ham, stole på Hans løfter og elske Ham og hverandre.»
Rita lot en av glassperlene gli mellom fingrene.
«Og så følger vi perlene rundt?»
«Ja. På de store perlene ber vi ‘Fader vår’, og på de små ber vi ‘Hill deg, Maria’.»
«Den har jeg hørt at du ber mange ganger,» sa Sunniva.
«Ja, og vet du hvor ordene kommer fra?» spurte mamma. «Begynnelsen av ‘Hill deg, Maria’ kommer fra Bibelen. Vi bruker hilsenen fra engelen Gabriel, da han kom og fortalte Maria at hun skulle bli mor til Jesus.»
«Bruker vi de samme ordene som engelen?» spurte Sunniva.
«Ja, bønnen begynner med engelens hilsen: ‘Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg.’ Når vi ber disse ordene, kan vi tenke på Maria som lyttet til Gud og sa ja til å bli mamma til Jesus.»
«Men resten av bønnen da?» spurte Rita.
«Så bruker vi ordene Elisabet sa da Maria besøkte henne. Hun velsignet Maria og barnet hun bar i magen. Til slutt ber vi Maria om å be for oss.»
Mamma så på de tre jentene.
«Nå øver vi på én ‘Hill deg, Maria’ sammen.»
Hun ba langsomt, så alle kunne følge med:
“Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus. Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere, nå og i vår dødstime. Amen.”
Mysteriene i Jesu og Marias liv
Sunniva så ned på rosenkransen sin og telte de små perlene mellom to store.
«Her er det ti,» sa hun. «Ber vi den samme bønnen ti ganger?»
«Det stemmer. En slik del kalles en dekade. Da ber vi ett ‘Fader vår’, ti ‘Hill deg, Maria’ og til slutt ‘Ære være Faderen’. Når vi ber alle fem dekadene og de tre ‘Hill deg, Maria’ i begynnelsen, blir det 53 ‘Hill deg, Maria’ til sammen.»
«Hvorfor ber vi så mange?» spurte Sunniva.
«Ordene vi gjentar, hjelper oss å finne ro til å tenke på Jesu og Marias liv. Det er som en reise gjennom historiene vi kjenner.»
«Hvordan da?» spurte Rita.
«I hver dekade tenker vi på en ny hendelse,» forklarte mamma. «For eksempel da engelen kom til Maria, eller da Jesus ble født i Betlehem. Disse hendelsene kaller vi mysterier.»
«Mysterier?» gjentok Teresa. «Er det noe hemmelig?»
«Det er noe Gud lar oss bli kjent med, selv om vi aldri kan forstå alt fullt ut. Vi kan stadig oppdage mer om Jesus og Hans kjærlighet til oss,» svarte mamma.
Teresa kikket nøye på det lille korset på rosenkransen sin.
«Tenker vi på korset også?» spurte hun.
«Ja,» svarte mamma. «Mysteriene er delt inn i fire grupper, med fem i hver. Gledens mysterier handler om da Jesus kom til verden og var barn. Lysets mysterier handler om da Han lærte menneskene om Gud og viste dem hvem Han er.»
Mamma holdt sitt eget kors ved siden av Teresas.
«Smertens mysterier handler om da Jesus led og døde for oss.»
«Men Han stod opp igjen,» sa Rita.
«Ja. Og det får vi tenke på i herlighetens mysterier. De handler om oppstandelsen og det som skjedde etterpå.»
«Ber vi alle gruppene etter hverandre?» spurte Rita.
«Vanligvis ber vi én gruppe om dagen. På ulike dager ber vi de forskjellige gruppene. De som vil, kan be alle fire på en dag.»
“Men hvis vi ikke husker hva som skjedde?” spurte Sunniva.
«Da kan vi lese et lite stykke fra Bibelen som passer til mysteriet, før vi begynner på dekaden. Det hjelper oss å forstå og gir oss noe å tenke på mens vi ber.»
En rolig bønn før natten
Sunniva samlet rosenkransen i hånden.
«Så Maria ber sammen med oss?» spurte hun.
«Ja, og vi ber henne om å be for oss,» svarte mamma. «Det er som å holde hånden til en god venn som viser oss veien til Jesus. For Maria peker alltid på Jesus.»
Teresa gjespet og krøp under dynen.
«Skal vi be rosenkransen nå?»
Mamma smilte og nikket. Rita og Sunniva la seg også godt til rette, med rosenkransene i hendene.
«I kveld begynner vi med å tenke på da engelen Gabriel kom til Maria, og hun sa ja til Gud,» sa mamma.
Sammen gjorde de korsets tegn og ba trosbekjennelsen og de første bønnene. Så fortsatte de rundt perlekransen, perle for perle. Etter hver dekade ba de «Ære være Faderen» og Fatima-bønnen «Å, min Jesus».
Til å begynne med hørte mamma alle tre stemmene. Etter hvert ble det lengre mellom ordene fra Teresa. Sunniva gjespet, og Rita lukket øynene. En etter en sovnet de mens mamma fortsatte å be.
Da hun var ferdig, la hun rosenkransene forsiktig på nattbordet og trakk dynene godt rundt jentene. Så gjorde hun korsets tegn på pannen til hver av dem.
«Kjære Gud, takk for barna våre. Ta vare på dem gjennom natten,» hvisket hun.
Mamma slukket lampen. Teresas grønne perler lyste svakt i mørket. Hun ble stående et øyeblikk i døren og lyttet til jentenes rolige pust. Barna kunne hvile i Guds omsorg, og det kunne hun også.
Du kan også legge dagen din i Guds hender, både det som var godt, og det som var vanskelig. Be gjerne rosenkransen. Sov godt, du også.